Høyesterett mener lagmannsretten brøt kravet til kontradiksjon

Etter Høyesteretts syn forholdt lagmannsretten seg til det samme straffbare forholdet som var angitt i tiltalen. Men før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, skal den gi partene rett til å uttale seg om endringen. Dette hadde ikke lagmannsretten gjort på en tydelig nok måte, ifølge flertallet i nylig avsagte HR-2024-1871-A. 

Ble domfelt for samleie

Saken har sin bakgrunn i at en 37 år gammel mann i fjor ble satt under tiltale for flere straffbare forhold. Post I i tiltalen gjaldt overtredelse av straffeloven 1902 § 195 om seksuell omgang med barn. Den fornærmede etter denne posten var mannens fetter. 

Ved behandlingen av tiltaleposten fant både tingretten og lagmannsretten grunnlag for å domfelle for ett tilfelle av seksuell omgang. 

Frostating lagmannsrett fant det videre bevist at den seksuelle omgangen, i tillegg til masturbasjon, besto i at 37-åringen førte sin penis inn i fetterens munn og endetarmsåpning: Handlinger som anses som samleie. 

Lagmannsretten la til grunn at handlingene likevel lå innenfor det samme straffbare forholdet, slik at straffeprosessloven § 38 ikke var til hinder for å domfelle for seksuell omgang til samleie.

Under sakens gang nevnte rettens leder at det kunne bli aktuelt for lagmannsretten å gå utenfor beskrivelsen av det straffbare forholdet i tiltalen, og det ble gitt anledning til merknader om dette. Ingen av partene ba om utsettelse av denne grunn. Dette skjedde likevel på et meget sent tidspunkt – etter at bevisførselen og prosedyrene om straffekravet var avsluttet.

Spørsmålet om endring ble dessuten først tatt opp etter at siktede hadde fått tillatelse til å forlate forhandlingene i lagmannsretten.

Holdt seg innenfor tiltalen

Ved sin vurdering av hvorvidt lagmannsretten hadde gått utenfor tiltalen, tok Høyesterett utgangspunkt i § 38 første ledd og tilhørende rettspraksis:

«Innholdet i straffeprosessloven § 38 er drøftet i en rekke avgjørelser fra Høyesterett. En bred generell gjennomgang er gitt i HR-2022-2297-A avsnitt til 23 til 31. Som det er fremhevet i denne avgjørelsen avsnitt 28 til 30, står man overfor samme forhold så lenge det dreier seg om samme faktiske handling og straffebudene ikke har vesentlig forskjellig rettslig karakter. Det kan være samme faktiske handling selv om retten bygger på et annet tidspunkt, et annet sted og andre omstendigheter. Avgjørelsen av om det foreligger samme forhold, skal bygge på en helhetsvurdering, jf. Rt-2006-279 avsnitt 11.». 

I dette tilfellet hadde lagmannsretten dømt for et mer omfattende overgrep enn hva tiltalen bygde på. Dette hadde den virkning at et alternativ i bestemmelsen som ga grunnlag for høyere straff, kom til anvendelse.

Domfellelsen gjaldt likevel fortsatt den samme straffebestemmelsen som tiltalen, og overtredelsen hadde samme karakter, ifølge Høyesterett. 

At det var tale om samme forhold, var videre særlig klart ettersom det fortsatt dreide seg om en handling som falt inn under lovens begrep «seksuell omgang». At handlingen var forøvet på en annen måte enn beskrevet i tiltalen, medførte ikke at forholdet endret identitet, mente Høyesterett, under henvisning til Rt-2003-1112 avsnitt 27.

Sett under ett, var det derfor «klart» tale om samme straffbare forhold. 

Manglende kontradiksjon

Men en endring til tiltaltes ugunst kan ikke skje uten at partene er varslet og gitt adgang til å uttale seg, jf. straffeprosessloven § 38 tredje ledd. 

Høyesterett viste til at tredje ledd gjelder anvendelse av «et annet straffebud». I dette tilfellet var det ikke spørsmål om å anvende en annen straffebestemmelse, men om å anvende et alternativ i den samme bestemmelsen som kunne gi grunnlag for strengere straff.

Ut fra tredje ledds formål, anså Høyesterett det likevel som klart at de kravene som oppstilles, også gjelder ved den typen subsumsjonsendring som forelå i den angjeldende saken. 

Lagmannsretten var utydelig

Ved den konkrete kontradiksjonsvurderingen la Høyesterett til grunn at spørsmålet om endring ble tatt opp først etter at siktede hadde fått tillatelse til å forlate forhandlingene i lagmannsretten. Han fikk dermed ikke selv anledning til å uttale seg. 

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten, ut fra de konkrete omstendighetene i saken, hadde vært tydelig nok  da den tok opp muligheten for å gå utenfor tiltalens gjerningsbeskrivelse før saken ble tatt opp til doms.

Ved sin tydelighetsvurdering viste Høyesterett at lagmannsrettens opplysning om at den vurderte å gå utenfor gjerningsbeskrivelsen kom «meget sent» – først under forsvarernes behandling av oppreisningserstatningen. 

Høyesterett viste videre til at det ikke fremsto «ulogisk» at spørsmålet fra retten gjaldt oppreisningserstatningen, slik forsvarerne anførte at de hadde oppfattet spørsmålet.

Det var også på det rene at rettens spørsmål ikke ledet til noen form for reaksjon fra forsvarerne, noe som, ifølge Høyesterett, «styrket forklaringen om at de faktisk ikke forsto hva spørsmålet gjaldt.».

«Særlig tydelig måte»

Etter førstvoterendes syn hadde lagmannsretten derfor, slik situasjonen forelå, grunn til å ta opp spørsmålet om endring på en «særlig tydelig måte». Dette spesielt fordi det var tale om en endring som kunne lede til en vesentlig strengere straff. 

På grunnlag av de opplysningene som forelå, ble det derfor konkludert med at lagmannsretten ikke på en tilstrekkelig tydelig måte ga uttrykk for at man vurderte å domfelle for seksuell omgang som omfattet samleie. Som følge av dette hadde partene ikke fått noen reell mulighet til å uttale seg. Det forelå dermed en saksbehandlingsfeil. 

Feilen kunne ha virket inn

Men for at en saksbehandlingsfeil skal lede til opphevelse, må det antas at feilen kan ha innvirket på dommens innhold, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd.

Etter Høyesteretts syn måtte det antas at den saksbehandlingsfeilen nettopp kunne ha slik innvirkning. 

Domstolen viste til den lave terskelen ved kontradiksjonsfeil, samt at «det i det minste ville være nærliggende at forsvarerne ville lagt opp sine prosedyrer på en annen måte dersom de var klar over at det var aktuelt å domfelle for seksuell omgang til samleie.» Dette kunne fått betydning for lagmannsrettens resultat, ifølge øverste instans.  

På denne bakgrunn kom Høyesterett til at lagmannsrettens dom måtte oppheves når det gjaldt domfellelsen etter tiltalen post I.

Særmerknad

Dommer Webster kom til samme resultat som førstvoterende, men med en delvis annen begrunnelse hva gjaldt straffeprosessloven tredje ledd. 

Etter Websters syn var det ikke bevismessig dekning for å si at lagmannsretten ikke var tilstrekkelig tydelig. Derimot var det sannsynliggjort at forsvarerne misforsto eller ikke skjønte konsekvensene av det lagmannsretten tok opp. Det førte til manglende kontradiksjon om et spørsmål av stor betydning for straffutmålingen, og domfellelsen måtte derfor oppheves, mente hun. 

Dommen kan du lese her.