En gjerningspersonen som ikke har noen klar tanke om følgene av handlingen i gjerningsøyeblikket, kan likevel dømmes for forsettlig lovbrudd dersom det foreligger «uklart» eller «sløret» forsett, ifølge Høyesterett.
Foto: Henrik Evertsson
Forsettkravet kan være oppfylt selv om gjerningspersonen ikke har hatt en aktiv tanke om handlingen eller følgene av den
Dommen fra Høyesterett klargjør vilkårene for at en gjerningsperson har handlet forsettlig, til tross for at vedkommende ikke aktivt har tenkt over følgene av handlingen. Det avgjørende er om gjerningspersonen har kunnskap om de følgene som handlingen sikkert eller mest sannsynlig vil ha, selv om denne kunnskapen bare er «passivt» til stede i gjerningsøyeblikket.
Høyesterett avsa 30. juni dom i sak som gjaldt grensedragningen mellom forsøk på drap og forsettlig grov kroppsskade, der især forsettskravet ble vurdert.
Under en sammenkomst i Oslo der deltakerne var sterkt beruset, den 19. februar 2019, stakk en av festdeltakerne en annen mann i buken med en kjøkkenkniv, etter først å ha blitt slått i ansiktet og skulderen av offeret. Som følge av knivstikkingen fikk offeret livstruende skader, men overlevde fordi han ble undergitt medisinsk behandling på sykehus.
Lagmannsretten kom til et annet resultat enn tingretten
Sakens dommere
Henrik Bull,
Ingvald Falch,
Wenche Elizabeth Arntzen,
Kristin Normann og
justitiarius Toril Marie Øie
I Oslo tingrett ble gjerningspersonen dømt til fengsel i fire år og fire måneder for forsøk på drap. Dommen ble så anket til Borgarting lagmannsrett. I motsetning til tingretten kom lagmannsrettens flertall til at det var tvil om tiltaltes drapsforsett, fordi det ikke var tilstrekkelig bevist at han hadde holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at fornærmede ville dø som følge av knivstikket. Kravene til «uklart» forsett med hensyn til dødsfølgen ikke var oppfylt, og gjerningspersonen ble frifunnet for forsøk på drap. Han ble derfor i stedet domfelt for grov kroppsskade. Mindretallet mente at tiltalte skulle dømmes for forsøk på drap. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 4 måneder, etter reduksjon for tiltaltes erkjennelse og saksbehandlingstiden. Påtalemyndigheten anket så til Høyesterett.
Vurderingen
For Høyesterett var hovedspørsmålet i saken om forsettkravet var oppfylt.
Ved den konkrete vurderingen tok Høyesterett utgangspunkt vurderingen til lagmannsrettens flertall, og la til grunn at det var tatt et riktig rettslig utgangspunkt når det ble uttalt at det ikke var tilstrekkelig bevist at gjerningspersonen holdt det som «sikkert» eller «overveiende sannsynlig» at offeret ville dø som følge av knivstikket.
Spørsmålet var imidlertid om flertallets nærmere begrunnelse for denne konklusjonen ga uttrykk for riktig rettsanvendelse.
Sakens parter
Påtalemyndigheten ble representert av statsadvokat Sturla Henriksbø
Gjerningspersonen ble representert av advokat Marius Oscar Dietrichson ved Advokatfirmaet Furuholmen Dietrichson AS
Uriktig rettsanvendelse
Flertallet i lagmannsretten hadde fremhevet flere forhold som kunne tyde på at gjerningspersonen «i det minste [hadde] en uklar oppfatning om at [offeret] mest sannsynlig ville dø som følge av knivstikket»: Gjerningspersonen brukte en kjøkkenkniv, han stakk med «en viss kraft», og han stakk i buken der det er flere vitale organer. Lagmannsretten kom så med motargumenter. Det første gikk ut på at det dreide seg om en impulshandling.
Høyesterett uttalte at det «egentlig ikke er et motargument» at det var tale om en impulshandling, ettersom dette bare betød at «en klare tanke kan ha vært fraværende slik at det også må stilles spørsmål om [gjerningspersonens] kunnskap». Videre satte Høyesterett spørsmål ved lagmannsretten sin vektlegging av at gjerningspersonen bare stakk én gang, da det ikke var nærmere forklart hva som kunne utledes av dette.
Høyesterett satte videre spørsmålstegn ved lagmannsretten sin rettsanvendelse da de hadde uttalt at «handlingen og omstendighetene for øvrig tilsier at [gjerningspersonen] hadde en tanke om å påføre [offeret] smerte, men ikke noen tanker om ytterligere følger». Et slikt syn kunne vanskelig forenes med en riktig forståelse av læren om «sløret forsett» eller «passiv kunnskap», ifølge Høyesterett.
At gjerningspersonen i gjerningsøyeblikket ikke hadde tanker om annet enn å påføre offeret smerte, utelukket ikke at han samtidig kunne ha hatt passiv kunnskap om at knivstikket mest sannsynlig ville føre til at offeret døde. Når lagmannsrettens flertall i forlengelsen av dette ikke har hadde gått nærmere inn på muligheten for at gjerningspersonen hadde slik kunnskap, hadde ikke domstolen anvendt forsettskravet i straffeloven § 22 første ledd bokstav b korrekt, ifølge Høyesterett.
Opphevet lagmannsrettens dom
Høyesterett kom til at lagmannsrettens dom måtte oppheves, ettersom forsettskravet ikke var riktig anvendt. I hvilken utstrekning det også ville være nødvendig å gjenta ankeforhandlingen, måtte det være opp til lagmannsretten å vurdere.
Lagmannsretten må nå ta stilling til om det konkrete knivstikket var slik at det ut fra allmenne erfaringssetninger, eller den kunnskap som personer med gjerningspersonens erfaringsbakgrunn har, ville fremstå som mest sannsynlig at knivstikket ville ha dødsfølge, og til om gjerningspersonen i så fall likevel ikke hadde den nødvendige kunnskap.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
