Norsk journalistlag og Norsk redaktørforening har sendt et støtteskriv til Høyesterett i Lovdata-striden. Pressen må ha tilgang til rettsavgjørelser for blant annet å kunne analysere utviklingen i straffenivåer, mener de to organisasjonene. Men saken handler om hvilke databaser nettstedet Rettspraksis.no har forsynt seg fra, og ikke om retten til innsyn, mener Lovdata.
Begge foreningene stilte seg bak Rettspraksis.no da nettstedet ble lansert 17. mai 2018, og mener Rettspraksis.nos ambisjon om å tilgjengeliggjøre alle rettsavgjørelser vederlagsfritt på nett er et nødvendig gode for samfunnet. Dette legger de også vekt på i prosesskrivet.
"Høyesteretts avgjørelser er den dømmende statsmaktens fundamentale bidrag til det enkelte individs rettsstilling, og til vårt demokratiske samfunns rettsorden. På grunn av det som i dag kan fremtre som historiske tilfeldigheter, er både borgernes og medienes tilgang til dette samlede materialet begrenset av kostbare abonnementsordninger. Slike hindre foreligger ikke for de øvrige statsmaktene", skriver de i støtteskrivet.
Jon Wessel-Aas, partner i Lund & co og prosessfullmektig for Lovdata, mener støtteskrivet ikke tilfører saken noe annet enn hva de ankende partene bak Rettspraksis.no, Håkon Wium Lie og Fredrik Ljone, allerede argumenterer med.
- Som Lovdata har hevdet hele veien - og fått medhold i både hos byfogdembetet og lagmannsretten - er denne vinklingen på saken helt feilslått. De ankende partenes argumentasjon på dette punkt preges sterkt av at de generelt ikke skiller mellom på den ene side deres (og offentlighetens) generelle krav om innsyn i rettsavgjørelser hos staten, og på den annen side det databasevern som loven gir Lovdata for de bearbeidede versjonene av høyesterettsavgjørelser som inngår i de filene som finnes i den uavhengige aktøren Lovdatas avanserte databaser, sier Wessel-Aas.
Lovdata er en privat stiftelse, styrt av stiftelsens formål, slik det er formulert i vedtektene, påpeker han.
- Som kjent, er en stiftelse selveiende, og det er derfor også feil når Rettspraksis i anken omtaler Lovdata som «statens egen stiftelse». Staten har ingen myndighet over Lovdata, og Lovdata er heller ingen offentlig myndighet, sier han og fortsetter:
- Som påpekt fra Lovdatas side gjentatte ganger i løpet av prosessen for de tidligere instanser, er Rettspraksis' argumentasjon generelt vinklet slik at den i realiteten dreier seg om hvilken plikt staten har til å gjøre rettsavgjørelser offentlig tilgjengelig i digital form på internett, under henvisning til offentlighets- og informasjonsfrihetsprinsipper utledet av blant annet EMK artikkel seks og artikkel ti. Dette kan man selvsagt reise spørsmål om, men et krav om dette må enten rettes politisk mot Stortinget som lovgiver, eller rettslig mot staten som pliktsubjekt. Det overrasker meg litt at i alle fall NJ og NR ikke ser dette.
Loven ikke ment til å hindre borgernes informasjonstilgang
Rettspraksis.no ber Høyesterett ta en avveining mellom § 14 og § 24 i Åndsverkloven. Rettspraksis.nos prosessfullmektig, Halvor Manshaus, argumenterte i lagmannsretten for at Lovdatas høyesterettsdommer er omfattet av åndsverkloven paragraf 14, som blant annet sier at rettsavgjørelser ikke har opphavsrettslig vern.
Lagmannsretten konkluderte med at «databaseparagrafen», altså paragraf 24, veier tyngre. Retten kom til at Rettspraksis.no hadde krenket databasevernet, slik Lovdata anførte.
NJ og NR mener åndsverkloven ikke er ment til å hindre borgernes frie tilgang til høyesterettsavgjørelser.
"Resultatet må bli desto klarere om man også legger tilstrekkelig vekt på hensynet til borgernes informasjonskrav som følger av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, samt det meddelelseskrav eller "infrastrukturkrav" som er nedfelt i Grunnloven § 100 siste ledd. Høyesterett og samfunnet endret seg. Høyesterett har fått sterkere preg av prejudikatsdomstol, og rettsspørsmålene er blitt mer komplekse og dynamiske. Både behovet for, og forventningene til, at borgerne skal ha en enkel tilgang til Høyesteretts avgjørelser, har økt."
Samtidig understreker prosesskrivet at Lovdata er den eneste aktøren som kan gi et fullstendig bilde av Høyesteretts avgjørelser i praksis.
"Redaktørforeningen og Norsk Journalistlag oppfatter det slik at Lovdata har fått en form for eksklusiv tilgang til disse avgjørelsene. På den annen side opptrer Lovdata også som en kommersiell aktør, som tar betalt for å gi slik tilgang. Denne tilgangen er såpass dyr at det er uaktuelt for de fleste borgerne å kjøpe tilgang."
Mener mediene ikke får tilgang til å dekke rettstilstanden
Et av hovedpoengene i prosesskrivet er også hvordan mediene hindres i å rapportere om rettspleien ved at Lovdata er den eneste som kan tilby hele informasjonbildet.
"Det må formodes at mediene i praksis forhindres fra å publisere stoff som ville ha blitt formidlet hvis tilgangen til rettspraksis hadde vært enklere. Selv om det lar seg gjøre å kjøpe tilgang, få bistand fra jurister, eller lete seg frem med forsterket arbeidsinnsats, vil de praktiske vanskene medføre tendenser til at annet stoff må prioriteres", heter det i støtteskrivet.
"Publikums manglende tilgang til Høyesteretts avgjørelser har også direkte betydning for hva som blir omtalt i mediene. På rettsfeltet, som andre felt, initieres ofte medieomtale av tips fra interesserte borgere som har kommet over noe som de mener krever omtale. Mediene siler så bort mye som ikke har reell interesse, men når det gjelder rettsavgjørelser svikter tilfanget av slike henvendelser i utgangspunktet", heter det videre.
Viser til Eirik Jensen-saken
NJ og NR mener det er avgjørende for mediene å få bedre tilgang til rettsavgjørelser for å gjennomføre analyser, om eksempelvis utviklingen i straffenivåer, samt for å kunne stille de kritiske spørsmålene om domstolene.
"Et helt konkret eksempel kan hentes fra dagens debatt knyttet til lagmannsrettens beslutning om å sette lagrettens kjennelse i den såkalte Jensen-saken til side. I samfunnsdebatten har det blitt vist til at en lignende beslutning i NOKAS-saken ble anket til Høyesterett, som slo fast at lagmannsretten står fritt til å fatte en slik beslutning når man først finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig, uten krav til begrunnelse. Avgjørelsen fra Høyesterett er inntatt i Rt-2007-230, og er en del av materialet som omfattes av nærværende ankesak. Avgjørelsen er ikke tilgjengelig for publikum ettersom den ligger bak Lovdatas betalingsmur."
Foreningene mener Lovdata hindrer pressen i å utøve slik journalistikk, og at den derfor må begrense seg til å omtale enkeltstående nyhetssaker uten tilgang til den samlede rettsstilstanden.
"Dermed sementeres også den eldre oppfatningen av Høyesteretts avgjørelser; som produsent av en lang rekke enkeltstående avgjørelser i en rolle som lovgivers talerør."
Feil framstilling av saken
I går leverte Lovdata anketilsvar til Høyesterett, etter at Rettspraksis.no sendte inn sin ankeerklæring 22. januar. Her skriver de at Rettspraksis.no dels gir en feilaktig og forfeilet framstilling av saken.
"I den sammenheng er det helt sentralt å understreke at denne saken ikke dreier seg om de ankende parters tilgang til høyesterettsavgjørelser som sådanne, slik man kan få inntrykk av ved å lese ankeerklæringen. Saken dreier seg om vern av Lovdatas databaser over høyesterettsavgjørelser."
"Saken dreier seg altså ikke om hvilke høyesterettsavgjørelser som sådanne RP har rett til å publisere, ei heller dreier den seg om fra hvilke år høyesterettsavgjørelsene er. Det dreier seg om hvilke databaser RP har forsynt og kan forsyne seg fra og tilgjengeliggjøre innholdet fra."
Rettspraksis.no har hentet store deler av sitt innholdt fra Lovdatas databaser, og mener stiftelsens DVD med rettsavgjørelser fra 2005 ikke har databasevern, og heller ikke en samling med 740 dommer fra 2006 til 2007 liggende i Lovdatas online-database. Nok en bom, mener Lovdata.
"Lovdata har anført (...) at de løpende bearbeidelser og endringer som gjøres i Lovdatas databaser over høyesterettsavgjørelser innebærer at vernetiden i praksis aldri utløper for den dynamiske online-databasen."
Rettspraksis.no har i de tidligere rettsrundene anført at Lovdata bør regnes som et offentlig organ. Lovdata har argumentert mot dette, og peker i sitt anketilsvar også på at åndsverkloven § 14 uansett kun får anvendelse for verk "utarbeidet i kraft av offentlig myndighetsutøvelse".
"Dette innebærer at selv om de ankende parter mot formodning skulle bli hørt med sin argumentasjon om at Lovdata er et offentlig organ eller for øvrig har et "skinn" av offentlighet, vil åndsverkloven § 14 fremdeles ikke komme til anvendelse i vår sak. Lovdatas databaser over høyesterettsavgjørelser er utvilsomt utarbeidet for å inngå i og leveres som en tjeneste og ikke i kraft av noen offentlig myndighetsutøvelse. Det er ikke tvil om at databasene er utarbeidet "i en tjenesteytende funksjon", og at de derfor ikke er unntatt vern etter til åndsverkloven § 14."
Jon Wessel-Aas er prosessfullmektig for Lovdata i striden med Rettspraksis.no. Foto: Aina J. Rønning
Håkon Wium Lie, en av to initiativtakere bak Rettspraksis.no, håper debatten om rettsavgjørelser ender med full åpenhet uten vederlag. Foto: Thea N. Dahl
Advokat Jon Wessel-Aas sammen med juridisk konsulent i Lovdata, Vegar Robertsen (f.v), direktør i Lovdata Odd Storm-Paulsen og advokat Vegar Waage da Lovdata møtte Rettspraksis.no til muntlige forhandlinger hos byfogden i slutten av august i fjor.
DISSE PARAGRAFENE STÅR DET OM:
§ 14. Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern
Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.
Åndsverk som ikke er skapt særskilt til bruk i dokumenter som nevnt i første ledd, og som det siteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg, omfattes ikke av denne bestemmelsen. Første ledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk eller kunstverk
§ 24. Eneretten til databaser
Den som fremstiller en database, som for eksempel et formular, en katalog, en tabell, et program eller lignende arbeid, hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering, har enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.
Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarende ved gjentatt og systematisk uttrekk eller gjenbruk av uvesentlige deler av databasen, dersom dette utgjør handlinger som skader den normale bruken av databasen eller urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser. Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt. Dersom databasen i løpet av dette tidsrommet offentliggjøres, varer vernet i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.
Er databasen som nevnt foran, helt eller for en del gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjøres gjeldende.
