Advokattungt i Høyesterett når spørsmålet om reparasjonserstatning etter EMK skal opp for første gang

For ett år siden ble Senja kommune den første kommunen i Norge som ble dømt for brudd på EMK artikkel 8  for manglende etterlevelse av gjenforeningsplikten i en barnevernsak. 

En kvinne som i 2013 ble fratatt sin nyfødte datter samme dag som utskrivelsen fra sykehuset, reiste søksmål mot kommunen med krav om oppreisningserstatning fordi hun mente at det ikke var blitt lagt til rette for tilstrekkelig kvalitet eller omfang av samvær i årene etter fødselen. 

Kvinnen ble i Hålogaland lagmannsrett hørt med sin påstand om krenkelse av retten til familieliv, og ble i tillegg tilkjent erstatning etter EMK artikkel 13 for sitt ikke-økonomiske tap som følge av dette. 

Dette var også første gang reparasjonsretten i artikkel 13 ble anvendt i Norge. Ifølge lagmannsretten er det ingen nasjonale lovbestemmelser som regulerer problemstillingen, og dermed ble oppreisningserstatningen tilkjent på ulovfestet grunnlag - ut fra betraktninger om at dette var nødvendig for å oppfylle forpliktelsene etter EMK.

Både kvinnen og kommunen anket lagmannsrettens avgjørelse, og tirsdag og onsdag denne uka behandles saken i Høyesterett.

Trykk her for å lese mer om sakens bakgrunn.

- Viktig for rettsvernet til de svakeste

Det er advokat Harald Grape som er prosessfullmektig på vegne av kvinnen. Med seg som partshjelpere i Høyesterett, har de både Advokatforeningen og Stiftelsen Barnas Rettigheter. 

Selv om det er to hovedpunkter som skal avklares i Høyesterett, nemlig spørsmålet om artikkel 8-krenkelse og adgangen til reparasjonserstatning etter artikkel 13, er det sistnevnte punkt som har bragt Advokatforeningen til bordet. 

- Denne saken har generelt stor betydning, for spørsmålet er jo om det er mulig å få en økonomisk kompensasjon ved krenkelse av menneskerettighetene - selv om det ikke foreligger et økonomisk tap, forklarer Glittertind-advokat Anders Ryssdal, som er prosessfullmektig på vegne av foreningen.

Hittil har dette vært lagt til grunn av to lagmannsretter, men spørsmålet har inntil nå ikke blitt behandlet på denne måten i Høyesterett.

- Det er ofte slik at mennesker det gripes inn mot, for eksempel i barnevernssaker, ikke nødvendigvis har et økonomisk tap - men likevel lider en urett som etter vårt syn bør medføre en kompensasjon. Det har noe med likhet for loven å gjøre, poengterer Ryssdal.

- Advokatforeningen er opptatt av rettsvernet til de svakeste, så dette er en viktig sak for oss, understreker han.

- Ingen andre reparasjonsmuligheter

I sluttinnlegget som er inngitt fra kvinnens advokat, Harald Grape, presiseres det at krenkelsen av hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8, ikke kan repareres på annen måte enn å utmåle en oppreisningserstatning.

«Krenkelsen kan for eksempel ikke repareres ved å øke samværene eller å tilbakeføre barnet, da slike tiltak vil kunne stride mot hensynet til barnets beste», skriver han.

På vegne av kvinnen anfører han primært at artikkel 13, som er direkte inkorporert i norsk rett, gir kravet om oppreisning hjemmel i norsk lov. 

I tillegg fremmes en subsidiær anførsel knyttet til hjemmelen:

«Alternativt anføres det – slik lagmannsretten har bygget på – at fraværet av nasjonale lovbestemmelser innebærer at erstatning må fastsettes på ulovfestet grunnlag for å oppfylle prøvingsretten etter EMK art. 13 når det ikke foreligger andre reparasjonsmuligheter».

- «Vesentlig for lav» sum fra lagmannsretten

Videre fremgår det av Grapes sluttinnlegg at selve utmålingen av oppreisningserstatningen ikke bør foretas ved en normering etter typetilfeller. Dette fordi «det er høyst ulike tilfeller som danner grunnlag for krenkelsen etter EMK art 8».

Det understrekes samtidig at lagmannsrettens utmålte oppreisningssum på 100.000 kroner er «vesentlig for lav». 

«Det å bli hindret å kunne oppleve å være forelder og å gå glipp av biologisk tilhørighet er meget belastende og antakelig evigvarende. Tapsfølelsen særlig stor er vedvarende livet ut», heter det i sluttinnlegget.

Kommunen uenig i grunnlag for oppreisning

På den andre siden finner vi Senja kommune, som er representert ved advokat Frode Lauareid, med kommuneadvokat Camilla Selman i Oslo kommune som rettslig medhjelper.

Kommunen mener den har oppfylt sine plikter overfor mor etter EMK artikkel 8. Dersom dette ikke skulle være tilfelle, mener den uansett ikke at det foreligger grunnlag for å tilkjenne kvinnen oppreisningserstatning. 

«Det finst ikkje rettspraksis frå EMD som klart seier at norske reglar om oppreisingserstatning ikkje fyller vilkåra i EMK artikkel 13. I den grad det finst rettspraksis som støttar opp om eit syn om at norske reglar for oppreisingserstatning er for snevre, så vil dette berre gjelda unntaksvis. Vår sak representerer ikkje noko slikt unntak», heter det blant annet i sluttinnlegget fra den offentlige part. 

Altså anfører kommunen at det eksisterende norske lovverket oppfyller kravene etter EMK artikkel 13, og at det ikke finnes relevante ulovfestede regler å bygge på i dette tilfellet. 

Ifølge kommunen vil det være en lovgiveroppgave å skulle gå bort fra den etablerte regelen om at rett til oppreisning krever hjemmel i lov.

«Skulle Høgsterett meina at norsk erstatningsrett ikkje er i samhøve med EMK artikkel 13, vil Offentleg part gjera gjeldande at Høgsterett bør overlata til lovgjevar å bringa dette forholdet i orden, slik som vart gjort i Finanger-saka», skriver kommunen.