Advokat Marianne Abeler påtok seg å representere Troms Turlag pro bono da turlaget ble saksøkt av en privatperson som hadde kjøpt eiendommen turisthytta Trollvassbu står på. Hytta er like viktig for tromsøværinger som Ullevålseter er for folk i Oslo, forteller Abeler.Foto: Henrik Romsaas, Tromsø kommune
Du kan kreve motparten for saksomkostninger for saker utført pro bono
En grunneier anførte at motpartens prosessfullmektig, som hadde utført sitt oppdrag pro bono, ikke kunne kreve kostnadene erstattet. Det var ikke Høyesterett enig i.
I juni i fjor avsa Høyesterett dom i en sak (HR-2022-1119-A) mellom en grunneier i Tromsø og Troms Turlag. Sistnevnte hadde oppført turisthytta Trollvassbu i Tromsø til allmenn bruk i 1967. Tillatelse var gitt av Direktoratet for statens skoger, som anså staten som eier av grunnen.
Staten skulle senere frafalle krav på å eie området, og i en jordskiftesak ble det endelig avklart at eiendommen som hytta var oppført på, tilhørte en privatperson, og ikke staten.
Annonse
– For min egen del var Høyesteretts avgjørelse helt som forventet, forteller Marianne Abeler, partner i Simonsen Vogt Wiig.
I 2017 punget en ny grunneier ut én million kroner for eiendommen, som er på om lag fem tusen mål. Et par år senere, i 2020, tok vedkommende ut søksmål mot turlaget med påstand om fravikelse av eiendommen, samt tilkjennelse av vederlag for bruk.
Turlaget motsatte seg dette og anførte at de hadde rett til å la hytta bli stående mot vederlag. De krevde også at grunneieren betalte full erstatning for sakskostnader.
Ettergav salær
Marianne Abeler, partner i Simonsen Vogt Wiig, var prosessfullmektig for turlaget i samtlige instanser. Hun påtok seg saken delvis pro-bono.
– Etter mitt skjønn var Troms Turlag utsatt for en grunneier som ønsket å presse dem til å betale dyrt for å kunne beholde den mest besøkte turlagshytta i Tromsø. Denne har vært et yndet turmål for mange familier i flere generasjoner i Tromsø, min inkludert.
– Hytta, Trollvassbu, kan sammenlignes med den betydningen Ullevålseter har for Oslo. Det var derfor veldig meningsfylt å bistå turlaget i saken, både for meg personlig, men også for vårt advokatfirma. Av den grunn valgte jeg å ettergi deler av salæret, forteller hun.
Seier i tingrett, lagmannsrett og Høyesterett
Analogisk anvendelse
En Analogisk tolking innebærer at rettsregelen blir anvendt utenfor lovens ordlyd, men på et lignende forhold.
I saken var det naboloven § 11 som ble brukt analogisk. Av denne heter det av første punktum at «[h]us eller anna byggverk som ulovleg står såleis at noko av det er inne på granneeigedom, har grannen krav på vert bortteke eller retta opp».
Direkte kunne bestemmelsen dermed bare brukes dersom bygningen delvis sto inne på eiendommen. Slik var det ikke i saken, ettersom hele turisthytta med uthus sto på grunneieren sin eiendom. Bestemmelsen fikk med andre ord ikke direkte anvendelse, men etter en gjennomgang av rettskildene fant Høyesterett det berettiget å bruke rettsregelen utenfor lovens ordlyd.
I så vel tingrett som lagmannsrett vant turlaget frem. Begge instansene kom til at naboloven § 11 etter omstendighetene kunne anvendes analogisk, og turlaget hadde derfor rett til å la bygningsmassen bli stående.
Høyesterett var på samme måte enig i at turlaget hadde «den alt overveiende nytteverdien av turisthytta, og at ulempene for grunneieren av å ha den stående, var små».
Også øverste instans anvendte naboloven § 11 per analogi, og Troms turlag vant saken.
For Høyesterett var Turlagets påstand om at kravet på sakskostnader også skulle omfatte det salæret Abeler hadde utført pro bono, blant annet forankret i en plenumsdom fra 2012.
Grunneieren mente dette kravet ikke kunne føre frem. Det ble tatt til orde for at Abeler hadde hatt en direkte interesse i sakens utfall som følge av pro-bono-arbeidet, og at erstatning for slike kostnader dermed måtte være avskåret. Videre ble det hevdet at det var svak rettskildemessig dekning for et slikt krav.
Ordlyd uforenelig med rettspraksis
Ved sin vurdering av salærkravet tok Høyesterett utgangspunkt i tvisteloven § 20-2 første ledd som gir den seirende part krav på full erstatning for «sine» sakskostnader. Etter Høyesteretts syn tilsa ordlyden at kostnader som turlaget ikke var forpliktet å dekke, ikke kunne kreves erstattet.
Men rettspraksis trakk i en annen retning. I den anførte plenumsdommen fra 2012 mente nemlig mindretallet at advokaten som hadde påtatt seg oppdraget pro bono kunne beregne «vanlig salær», selv om hans klient ikke hadde hatt utgifter i den saken. Dette fordi «formålet med å påta seg et prosessoppdrag pro bono er å tilgodese den part man tar oppdraget for, ikke motparten».
Høyesterett så videre til en dom fra 2020, der det ble fastslått at et medlem i et fagforbund hadde krav på dekning av sakskostnader, selv om kostnadene ble dekket av fagforbundet uten ansvar for medlemmet.
– Motparten blir ikke skadelidende
Høyesterett uttalte så at «de reelle hensynene som trekkes frem i dommene er overbevisende og må tilsi at tvistelovens regler tolkes utvidende. En streng ordlydsfortolkning kan lede til vanskelige bevisvurderinger av om forpliktelsen består på partens hånd eller ikke, og den kan hemme ubemidlede parters mulighet til å fremme og forsvare sine rettigheter i domstolene. Motparten blir på sin side ikke skadelidende av at en tredjemann påtar seg det kostnadsansvaret som den vinnende parten ellers ville hatt selv».
No cure-no pay
Det er i dag anledning til å inngå avtale om betinget salær i den forstand at advokaten kan
forplikte seg til ikke å kreve salær hvis saken ikke medfører et positivt resultat for klienten («no cure no pay»).
Det er derimot ikke anledning til å betinge seg et salær som går ut over det som kan sies å være rimelig i forhold til gjeldende regler og prinsipper om salærberegning.
Dersom advokaten påtar seg oppdraget pro bono, vil også disse «kostnadene» kunne kreves dekket av motparten i tilfelle advokaten vinner frem med klientens sak, ifølge Høyesterett.
Turlaget hadde på denne bakgrunn krav på erstatning også for de sakskostnadene Abeler hadde ettergitt overfor dem. Og med dette ble det endelig fastslått at en part som har benyttet en prosessfullmektig som dekker kostnaden gjennom å yte tjenesten pro bono, kan kreve kostnadserstatning.
– Helt som forventet
Selv om Høyesteretts sivilprosessuelle uttalelser om sakskostnader var en nyttig rettsavklaring, tror ikke Abeler dette nødvendigvis vil innebære noen intensivert no cure-no pay-praksis.
– For min egen del var Høyesteretts avgjørelse helt som forventet. Salærspørsmålet ble fra min side prosedert så summarisk som mulig, og jeg tror vel egentlig ikke at dette vil innebære at flere advokater påtar seg oppdrag pro bono.
– Advokater kjenner på samfunnsansvar
– Jeg kan heller ikke skilte med å ha påtatt meg rene pro bono-saker. Jeg tror imidlertid at mange advokater kjenner på et samfunnsansvar ved å avkorte salæret pro bono i saker der dette av ulike årsaker er rimelig. Det kan være at klienten arbeider for et allmennyttig formål, at saken har prinsipiell interesse eller av andre grunner. Sånn sett vil dommen kunne virke inspirerende, forteller hun.
Advokat Jan Fougner, som på samme vis hadde påtatt seg oppdraget pro bono i plenumsdommen fra 2012, gratulerte Abeler på LinkedIn:
«Dette ble jo en dobbeltseier med prejudikat om dekning av utgifter ved pro bono.». Abeler takket, men mente Fougner tok feil når ham mente salærspørsmålet var det mest interessante med dommen.
– Slik jeg ser det, er det mest interessante ved Høyesteretts avgjørelse at den konstaterer at sivilboklovene fra 1960 og 70-tallet konsentrerer seg om hovedregler og –prinsipper. De må forstås slik at de gir domstolene et skjønnsrom ved fastleggingen av regelen som får anvendelse. Dette kan, som i Turlagssaken, åpne for en analogisk anvendelse av loven(e) dersom det foreligger en klar interesseovervekt. Det gjorde det i vår sak, sier hun.
– For å gjøre en god jobb for klienten, må vi, som advokater, se sammenhengen mellom rettsreglene og hvilke hensyn de er ment å ivareta, sier hun.
