- I Skoghøy-saken står de fleste redaktørstyrte medier til stryk. Det gjør også ledelsen i Høyesterett

Fra redaksjonen: 

Benedikte Moltumyr Høgberg er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, med statsrett, menneskerettigheter og juridisk metode som forskningsfelt.

I påsken publiserte hun en serie Facebook-innlegg der hun setter søkelys på rettsstaten og demokratiet i Norge. Hun tar utgangspunkt i hvordan små grep, ofte mindre synlige i offentligheten, kan svekke sentrale prinsipper i et konstitusjonelt demokrati.

Serien består av syv innlegg, og hvert av dem tar opp konkrete utviklingstrekk fra året som har gått, med vekt på hvordan våre egne statsmakter forvalter makt og rettssikkerhet. I innlegg nummer fem i rekken tok hun for seg håndteringen av Skoghøy-saken.

Hele serien kan leses på hennes Facebook-profil.

Høgbergs innlegg har fått massiv medieoppmerksomhet, og har ført til debatt om sivilbeskyttelsesloven, som behandles for andre gang i Stortinget i dag. I skrivende stund ser loven ut til å bli utsatt, takket være debatten Høgberg dro i gang.

Advokatbladet har fått tillatelse til å gjengi Høgbergs innlegg om Skoghøy-saken, som gjengis under i sin helhet.

Demokrati og rettsstat i Norge (5)

Mulig forgiftning, mediesirkus, snøkrabber, manglende etterforskning, grunnlovsbrudd, Arktis og stormaktspolitikk er bare noen av stikkordene når kapitlet om Skoghøy-saken skal inn i den norske rettsstatens historie. Det prinsipielle bakteppet og de store sammenhengene mangler likevel ofte når presse, Wikipedia eller andre nettsteder forteller historien eller bruddstykker av den, men det finnes også et par virkelig gode artikler og en god podcast der ute.

I moderne rettsstater skal domstolene være politisk uavhengige, de er den tredje statsmakt. For å gjennomføre uavhengigheten skal også hver enkelt dommer være uavhengig, også fra sine dommerkollegaer og de kan avgi sin egen mindretallsbegrunnelse (dissens). 

Dommere kan si opp sin stilling, men skal de avsettes av andre må dette skje ved dom på grunnlag av rettferdig rettergang. Dommere kan ikke kjøpes ut av stillinger, selvsagt ikke, det ville raskt være korrupsjon. De kan heller ikke vippes ut, trues ut eller presses ut av saker, verken av domstolens leder eller utenforstående. Det ville være straffbar påvirkning av statsmaktene.

Hva skjedde egentlig?

Men hva skjedde egentlig med høyesterettsdommer Skoghøy? (Han får ha meg unnskyldt for at jeg ripper opp denne historien nok en gang, men som den prinsippfaste forkjemper for ytringsfrihet han alltid har vært, er jeg ikke spesielt bekymret (og er han ikke enig i fremstillingen, kan han alltids ta dissens). 

For alle som ikke har levd en stund i jussens verden, er det viktig å forstå at Skoghøy var - og er - en juridisk levende legende. Det var ingen over, ingen ved siden. Han var juristen som kom fra små kår, ble professor i Tromsø, før han ble dommer i Høyesterett i 1998. Her satt han frem til 2017 før han en kort tid var tilbake ved Universitetet i Tromsø. Som en av to (eller tre?) dommere gjennom historien entret han Høyesterett for annen gang i 2020, før han gikk av i 2023. Avgangen kom etter noen måneder med et absurd mediesirkus og et rettsstatskaos av de sjeldne, også i verdenssammenheng.

- Skoghøy var ikke en hvilken som helst dommer

Skoghøy var nemlig ikke en hvilken som helst dommer. Blant selv begavede dommere var Skoghøy den som utmerket seg mest, gjennom hele 25 år. Det er bred enighet i juridiske miljøer at få dommere - gjennom tidende - har hatt en like skarp penn og et like klart hode som Skoghøy. Han var ofte den som ledet an, som holdt klippefast på prinsipper, som ryddet opp når lovgiver var uklar, som satte tonen for tolkningen av all sivilprosess i Norge og for de nye menneskerettighetene i Grunnloven fra 2014, ja enda til da Stortinget som grunnlovgiver hadde tullet det til og innbilt seg at de hadde tatt inn alle konvensjoner i Grunnloven, måtte han redde dagen. Da var Skoghøy god å ha og han satte skapet enkelt på plass (Holship-saken 2016), slik at juristfellesskapet igjen kunne puste lettet ut.

Og han var fryktløs, han kunne stå alene i dissenser, være talerør for juridiske løsninger han visste måtte være korrekte. Som da han sto alene i Høyesterett og slo fast at gruppevoldtektsmenn ikke skal få kvantumsrabatt (og som lovgiver snart fulgte opp), eller da han sto alene for å slå fast at det norske forbudet mot politisk reklame var utformet i strid med ytringsfriheten (TV Vest-saken 2004). Den europeiske menneskerettighetsdomstolen sa seg kort tid etter enig med mindretallsdommer Skoghøy, og Norge måtte endre reglene for politisk reklame. Bare for å nevne noen av svært mange eksempler.

- Ikke statens mann

Skoghøy var også kjent for at han ikke var statens og regjeringsadvokatens mann i Høyesterett, selv om også han kunne la staten vinne hvis staten hadde den beste saken. I 2022 var en av de viktigste sakene for staten (ved regjeringsadvokaten) på vei oppover i rettssystemet til Høyesterett, den såkalte «Snøkrabbe II-saken». For staten sto mye på spill, og jeg kommer til det, og hos mange jurister var det knyttet spenning til nettopp hvordan Skoghøy ville håndtere denne saken. Ville han la staten tape en prestisjesak i Arktis?

Sommeren og høsten 2022 ble Skoghøy syk. Selv møtte jeg ham tilfeldigvis én gang i denne perioden og ble svært bekymret for ham. Et par av hans kollegaer i Høyesterett vitnet i Oslo tingrett for noen måneder siden og fortalte retten om de bekymringene de hadde hatt i denne perioden. Skoghøy falt om et par ganger og ble på et tidspunkt kjørt i ambulanse til sykehus. Han hadde ingen promille, men derimot viste blodprøver spor av 3-OH-fenazepam, et syntetisk giftstoff utviklet av russisk etterretning og kun godkjent for bruk i Russland. Han konfronterte sin ukrainske ektefelle med funnene og mente hun hadde forsøkt å forgifte ham.

Det er da Skoghøy-saken sprekker i mediene. ITromsø skrev om saken først, i anonymisert form. Deretter kastet Rett24 seg på, som var kjent med saken gjennom «rykter», og som valgte å publisere saken i ikke-anonymisert form. Dette har Rett24-redaksjonen beklaget, og vi skal ikke rippe opp i det på nytt. Konsekvensen var imidlertid at mediene kastet seg på i et merkverdig og respektløst sirkus, slik norske medier etter hvert har fått for vane når de som blodhunder jakter enkeltmennesker i flokk, uten forståelse for de store prinsipielle spørsmål og uten å forstå at noen kunne tjene godt på å fyre opp et «rykte». Den som rent faktisk hadde mest å tjene på å få satt Skoghøy ut av spill, på den ene eller den andre måten, var staten og regjeringsadvokaten, uten at man av den grunn kan mistenke noen for noe som helst. Det er likevel en kjensgjerning at dommer Skoghøy ville være et vanskelig hinder for staten i nettopp Snøkrabbe-saken.

Snøkrabbe-saken

Snøkrabbe-saken var et erstatningssøksmål tatt ut av et latvisk rederi mot Norge for at rederiet ble nektet å fange snøkrabber på kontinentalsokkelen til Svalbard. Rederiet påberopte seg både EØS-avtalen og Svalbard-traktaten for krabbefangst, fordi begge traktatene gir stater som har signert de to traktatene lik rett som norske virksomheter til drift innenfor henholdsvis Norge og Svalbard. Statens argumenter var at kontinentalsokkelen til Svalbard verken var omfattet av EØS eller Svalbard-traktaten, men at området i stedet er eksklusivt norsk med rett til å forfordele Norge og utestenge andre stater. Hva som er så viktig med kontinentalsokkelen til Svalbard? Ikke egentlig snøkrabbene, men mineraler og petroleum som Norge ønsker eneretten til. Og kontinentalsokkelen til Svalbard er stor, den strekker seg helt til Grønland, der noen andre gjerne også vil ha eneretten til mineraler…

For mange jurister var det høsten 2022 og inn i vinteren 2023 knyttet stor spenning til om Skoghøy ville bli frisk i tide til å komme tilbake til Høyesterett før Snøkrabbe-saken skulle behandles. I mellomtiden rullet mediesirkuset, der private sms-meldinger fra en syk mann fikk hovedoppslag (i strid med retten til respekt for privatliv), kanskje særlig interessant for mediene at de inneholdt private opplysninger om hans sykdoms-sinne mot eks-kona og ukrainere generelt, og som bidro til å vende opinionen i mediene mot ham. En gammel kanskje-påstått-me-too-sak ble gravet frem og brettet utover forsidene i avisene, politietterforskningen av forgiftningen ble henlagt, den fraseparerte kona tok ut erstatningssøksmål, mens Skoghøy selv etter hvert ble helt frisk igjen etter noen måneders sykmelding. I tide til å rekke snøkrabbe-saken. Men slik skulle det ikke bli.

3,6 millioner kroner

Medietrykket var nå blitt så stort at høyesterettsjustitiarius, som er leder av Høyesterett og landets øverste dommer, inngikk en avtale med Skoghøy, der han sa opp sin stilling mot å motta et beløp på kr 3,6 millioner og å motta ordinær lønn frem til pensjonsalder. Stikk i strid med Grunnloven § 22 om at embetsmenn bare lovlig kan avsettes ved dom dersom de ikke sier opp på vanlig måte. Det er vanskelig å se at Grunnloven ikke ble brutt, av landets øverste dommer, av den som også har ansvaret for å lede riksretten i saker som åpnes mot stortingsrepresentanter, statsråder og høyesterettsdommere for brudd på Grunnloven (!). Men, som jeg skrev om i går, det tas aldri ut riksrettssaker i Norge lenger…

Når man nå var blitt kvitt Skoghøy i Høyesterett, hadde mediene og offentligheten og staten fått sitt, og veien lå åpen for regjeringsadvokaten til å vinne Snøkrabbe-saken. Staten prosederte på frykten for større tilstedeværelse fra Russland i Arktis, og vant, enstemmig. Høyesterett bøyet seg for resonnementet om at Svalbardtraktaten ikke gjelder på Svalbards kontinentalsokkel, og heller ikke EØS-avtalen.

Ville ikke latt staten vinne

Om Skoghøy ville latt staten vinne i snøkrabbe-saken? Nei, vi vet svaret på det. For Skoghøy skrev nemlig en dissens til Snøkrabbe-saken, selv om han var kastet ut av Høyesterett, i Rett24, der han plukket fra hverandre resonnementet til regjeringsadvokaten og Høyesterett. En dissens som utvilsomt vil gå inn i historiebøkene om rettsstaten som en av de mest oppsiktsvekkende dissenser, avsagt av en utkastet dommer, men fremdeles på dommerlønn fra Høyesterett, i den nettavisen som hadde eksponert forgiftningspåstandene for offentligeheten og startet hele mediesirkuset.

Og resonnementet hans? Alle som kan fagfeltet vil vite at Skoghøy har rett: Hvis kontinentalsokkelen til Svalbard er norsk, så må den enten være omfattet av EØS eller av Svalbardtraktaten. Russland er til stede uansett, for på bølgene kan russerne seile og fisken kan de ta, det følger av Svalbardtraktaten, og de bryr seg neppe om havbunnen akkurat nå. Og stenges Russland ute, stenges alle stater ute, og motsatt. 

Siste ord om Svalbards kontinentalsokkel er nok derfor ikke sagt. For den norske Høyesterett avklarer nemlig ikke tolkningen av traktater i siste instans. Det er det den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag som gjør. Den domstolen som i disse dager blant annet behandler sakene om de palestinske territoriene mm. Og: Kort tid etter at Høyesteretts dom var falt mottok Utenriksdepartementet en skarp diplomatisk note fra EU hvor de skriver at Høyesterettsdommen er feil og at UD må innrette seg etter det som åpenbart er korrekt traktattolkning - i tråd med Skoghøys dissens i Rett24.

I stedet for å rydde opp, har Norge altså valgt en konfronterende linje med våre allierte i nordområdene, så vel som med Russland (som så langt ikke synes å bry seg).

Blitt frisk

I ettertid har Skoghøy heldigvis blitt frisk, han har skrevet flere gode jus-bøker som brukes av mange, begynt som advokat, feiret 70-års dagen i Tromsø med svært mange fine jurister til stede og blitt hyllet for en lang og enestående karriere. Og han har vunnet erstatningssøksmålet mot sin tidligere kone i Oslo tingrett. Lagmannsretten har avvist anken fra eks-kona, men hun har nå anket avvisningskjennelsen opp til Høyesterett…

Fra dommere i våre nordiske naboland, får jeg av og til spørsmål om Skoghøy-saken. Den skremmer dem. De er redd for at dommere i Norden har for dårlig rettssikkerhet. Og at det er alt for lett å fjerne brysomme dommer, gjennom drittpakker i mediene eller på annet vis…

Hva jeg tenker?

Hva jeg tenker? I Skoghøy-saken står de fleste redaktørstyrte mediene, den fjerde statsmakt, til stryk. Det gjør også ledelsen i Høyesterett. Vi trenger en motstandsdyktig rettsstat og en prinsipiell og rakrygget Høyesterett som gjør det den kan for å stå i mot det fremtidige presset som kriser og krisefullmakter vil legge på domstolen. Så lenge Skoghøy var i Høyesterett var jeg trygg på at domstolen kunne stå i mot hva det skulle være. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Nå er jeg bekymret for rettsstaten.