Vant frem i Høyesterett mot flyselskap - flypassasjerforordningen har ikke særskilt klagefrist

Sakens hovedspørsmål var om krav om standarderstatning ved en forsinket flyvning kan falle bort etter ulovfestede regler om reklamasjon, oppsummerer Høyesterett.

Det var tilbake i august 2016 at den norske flypassasjeren reiste fra Bangkok til Oslo via Helsinki. Han kom frem litt over tre timer etter den oppsatte ruteplanen. Tre måneder senere fremmet han et krav overfor Finnair om kompensasjon for forsinkelsen.

Grunnlaget for kravet var den såkalte flypassasjerforordningen (EF nr. 261/2004) som gir flypassasjerer rett til å kreve kompensasjon ved forsinket eller kansellert flyvning og ved nektet ombordstigning. Der flyreisen er på mer enn 3500 kilometer, er standardkompensasjonen på seks hundre euro, heter det i dommen.

Finnair, på sin side, mente at kravet var foreldet fordi det ikke var fremsatt innen rimelig tid, som selskapet mente var to måneder.

Tre og et halvt år i rettsapparatet

Deretter fulgte en runde i rettsapparatet som har pågått fra juni 2017 og frem til dommen falt 14.desember 2020.

Først vant passasjeren i Forliksrådet, og ble tilkjent 600 euro. Flyselskapet anket til Øvre Romerike tingrett, der passasjeren igjen vant. Flyselskapet ble i tingretten dømt til å betale standardkompensasjonen, og også 8794 kroner i saksomkostninger for kostnadene som flypassasjeren hadde pådratt seg i forbindelse med forliksklagen og tingrettsbehandlingen.

Igjen anket flyselskapet, og i Eidsivating lagmannsrett fikk det medhold: Der ble Finnair frifunnet, og saksomkostninger ble ikke tildelt for noen instans.

«Lagmannsretten la til grunn at reklamasjonsregler i lovgivningen i vid utstrekning kan anvendes utenfor de lovregulerte tilfellene, og at kontraktsforholdet mellom passasjer og flyselskap, herunder kompensasjonsordningen etter flypassasjerforordningen, ikke var så særegent at det burde gjøresunntak fra utgangspunktet om reklamasjonsplikt», oppsummerer Høyesterett.

Forbrukerrådet og NHO Luftfart som partshjelpere

Passasjeren anket over rettsanvendelsen til Høyesterett, og fikk partshjelp fra Forbrukerrådet. NHO Luftfart erklærte partshjelp til støtte for Finnair.

I Høyesterett anførte passasjeren at lagmannsretten tok feil, og viste også til at veldig mange passasjerer ikke kjenner sine rettigheter. «Det vil da være i strid med forordningens formål, som er å sikre et høyt beskyttelsesnivå for passasjerene, å oppstille en reklamasjonsfrist», mente passasjeren.

Det ble også vist til at det internasjonalt kun er i Sverige at det gjelder en reklamasjonsfrist, og at flypassasjerers krav på standarderstatning bare begrenses av foreldelsesreglene.

- Adgang til nasjonal reklamasjonsfrist

Finnair mente at kravet var falt bort på grunn av for sen reklamasjon.

«Forordningen setter ingen tidsfrister for krav og prosesshandlinger. EU-domstolens anerkjennelse av at nasjonale lovgivere kan fastsette prosessuelle frister, må forstås slik at det er adgang til å anvende en nasjonal reklamasjonsfrist i denne typen saker», anførte Finnair.

Selskapet viste til at EUs forbrukerrettighetslovgivning om andre former for passasjertransport etter 2004 har fått tydelige regler om når en klage må fremsettes.

«Tvisteløsningsorganene blir nå tungt belastet med flypassasjersaker som er av begrenset betydning for forbrukerne. Dette vil i stor grad kunne unngås dersom retten kommer til at flypassasjerer må fremme sine krav innen rimelig tid. Samtidig vil det medføre at flyselskapene slipper å lagre opplysninger om flyvninger som er flere år gamle», mente flyselskapet.

Høyesterett: - Minimumsoppfyllelse av info-plikten

Høyesterett viser til at EUs rettslige regelverk innenfor transportretten ikke tegner noe entydig bilde: Mens busspassasjer-forordningen har en klagefrist på tre måneder, er klagefristen to måneder for båtpassasjerer. Mens jernbanepassasjer-forordningen og flypassasjer-forordningen ikke har noen klagefrister eller reklamasjonsregler.

I denne saken kom Høyesterett til at den alminnelige foreldelsesfristen på tre år var avbrutt i tide, og at det utenom de lovregulerte tilfellene ikke gjelder noen generell regel om reklamasjonsplikt i norsk kontraktsrett.

Reklamasjonsplikt begrunnes vanligvis med tre hensyn: Innrettelseshensynet, bevissikringshensynet og spekulasjonshensynet.

Til slutt i dommen viser Høyesterett til at reklamasjonsplikt er et utslag av den gjensidige lojalitetsplikt i kontraktsforhold.

«Inntrykket er at mange flyselskaper i dag begrenser seg til minimumsoppfyllelse av informasjonsplikten. Samtidig er det rimelig å anta at de fleste flypassasjerer som er kjent med ordningen og synes det er bryet verdt å sette frem krav, vil gjøre dette ganske kort tid etter at reisen er avsluttet. Det fremstår derfor som sannsynlig at det høye antall sent fremsatte krav langt på vei må skyldes at ordningen med standarderstatning er lite kjent.

Dette reduserer omfanget av krav som blir fremsatt og er dermed til fordel for flyselskapene. Da fremstår det ikke som urimelig at flyselskapene må leve med de ulemper det medfører for dem at krav blir fremsatt sent», heter det i dommen.

- Høyt salærkrav

Høyesterett konkluderer etter dette med at «det ikke gjelder noen særskilt frist for å varsle eller fremsette krav i tilknytning til standarderstatning etter flypassasjerforordningen, og den alminnelige foreldelsesfristen på tre år».

For Høyesterett krevde passasjerer dekket sine saksomkostninger på 662.413 kroner, som tilsvarte 177 timers arbeid pluss moms. Høyesterett bemerket at kravet var høyt, men kom etter noen tvil frem til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å sette ned salærkravet. I tillegg kom rettsgebyr, samt salær til partshjelperen på 293.800 kroner.

Finnair og NHO Luftfart ble dømt til å betale totalt 956.263 kroner i saksomkostninger, i tillegg til 600 euro i erstatning. Tvistebeløpet utgjør om lag 0,66 prosent av saksomkostningene i saken.

Hele dommen kan du lese her.