Tidligere justisminister vraket

Det sier rettshistoriker og jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Jørn Øyrehagen Sunde. Han er forfatter av boken Høgsteretts historie, 1965 - 2015.

Advokatbladet kjenner til at flere jurister har reagert på at Hanne Harlem, med sin brede samfunnsbakgrunn, ikke nådde helt til topps blant de ni søkerne til de to ledige embetene som dommer i Høyesterett.

Innstillingsrådet for dommere innstilte to lagmenn fra Borgarting lagmannsrett, Espen Bergh (55) og Cecilie Østensen Berglund (44), og de to ble presentert og gratulert av justisministeren i statsministerboligen den 10.juni.

Jørn Øyrehagen Sunde understreker at det ikke har vært en bedre søkerliste til ledige høyesterettsdommerembeter siden slutten av 1990-tallet, etter hans mening kanskje ikke i det hele tatt de siste femti årene.

– Listen viser også at det ikke er hemmelighold, men at man er åpen i søkeprosessen, som er suksesskriteriet for å få mange og velkvalifiserte søkere, sier han.

Hanne Harlems kandidatur kan best vurderes sett i lys av en hypotetisk fremstilling, fremholder han.

– La oss tenke oss at de samme ni søkerne søkte på en stilling som førstelagmann i Borgarting. Hvem ville da ha fått stillingen? Harlems brede erfaringsbakgrunn, ikke minst fra politikk og samfunnsliv, ville gjort henne brennaktuell, og mest sannsynlig ville hun ha fått stillingen. Det at hun har vært justisminister ville ikke ha vært diskvalifiserende, men heller en styrke, sier Sunde.

Men hvorfor er personer som ikke ville ha utkonkurrert Harlem til en stilling som førstelagmann i Borgarting, foretrukket i en konkurranse om å være høyesterettsdommer, spør han.

Dette har å gjøre med at Høyesterett, særlig siden 1990-tallet, ifølge Sunde er «blitt et langt mer politisk organ enn en kunne forestille seg var mulig på 1980-tallet, og mer enn mange høyesterettsdommere ønsket seg», en utvikling som har med samfunns- og rettsutviklingen å gjøre, fremholder han.

– Det er en endring av den øverste domstolens funksjon som har skjedd over store deler av Europa, sier Sunde, som mener at utviklingen ikke er uproblematisk.

DRAR ET SKILLE

– Høyesterett selv, Justisdepartementet og det øvrige juristnorge har derfor lagt vekt på å dra en grense mellom allmennpolitikk og rettspolitikk, for ikke å utfordre maktfordelingsprinsippet. Særlig etter de fire plenumsdommene i 2010, som mer enn noe annet gjorde at Høyesterett ble synlig som et politisk organ for politikere, media og rettsvitenskapen, har dette vært viktig for Høyesterett, justisvesenet generelt, og for politikere.

– En tidligere justisminister som høyesterettsdommer ville ha gitt et inntrykk av et for nært forhold mellom Høyesterett og det allmennpolitiske. Lagmannsrettene, som i dag ikke driver med rettspolitikk og dermed ikke står det allmennpolitiske nærmere enn det Høyesterett gjorde på 1980-tallet, kan derimot tåle dommere med klar politisk tilhørighet, uten at det oppfattes som problematisk, sier Sunde.

– Jeg er selvfølgelig skuffet over at jeg ikke fikk en stilling jeg ønsket meg, sier Hanne Harlem, kommuneadvokat i Oslo.

Hun legger til at hun forstår at Høyesterett ønsket seg dommere med bakgrunn fra lagmannsretten, og at hun ikke har noen grunn til å tvile på at de to lagmennene som ble valgt, er svært godt kvalifiserte.

– Men jeg tenker at det er viktig for Høyesterett også å ha folk med bred samfunnserfaring, nettopp fordi Høyesterett skal virke rettsavklarende og rettsutviklende. Det er viktig å ha erfaring og kunnskap fra den verden jussen skal virke i. Der kunne jeg hatt noe å bidra med. Juristverdenen kan fort bli for introvert og snever. Dette er en problemstilling domstolene bør være oppmerksom på, sier Harlem.