Høyesterett.

Høyesterett under dissens: Ingen yrkesskadeerstatning i lunsjen på hjemmekontoret

En lege på hjemmevakt ødela ankelen under lunsj i hagen. Skaden skjedde ikke mens hun var «i arbeid», mener Høyesteretts flertall. Christian Lund tok dissens i sin første sak som dommer i Høyesterett.

Publisert Sist oppdatert

Legen hadde vært på vakt på en psykiatrisk ungdomsseksjon fra fredag til mandag og utført deler av arbeidet hjemmefra. Hun var i beredskap for utrykning. Søndag formiddag forberedte hun seg til et pasientmøte som skulle finne sted senere på dagen. Da hun gikk ut i hagen for en matpause, snublet hun og tråkket så kraftig over at hun måtte hentes av ambulanse.

Den påfølgende fotskaden resulterte i 50 prosent varig uførhet.

Da kvinnen søkte om godkjenning av skaden som yrkesskade, fikk hun avslag fra Nav. Nav Klageinstans stadfestet avslaget. Deretter anket hun til Trygderetten som, under dissens, opprettholdt avslaget. Legen gikk da til sak mot staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet. Borgarting lagmannsretten kom, under dissens, til motsatt konklusjon. Regjeringsadvokaten anket saken til Høyesterett

Sakens dommere

Aage Thor Falkanger, Ingvald Falch, Kine Steinsvik, Christian Lund og Bergljot Webster (Dissens 3-2) 

Nå har også øverste instans, under dissens, kommet til at kvinnen ikke var «i arbeid» da ulykken skjedde. Hun har derfor ikke krav på yrkesskadedekning.

«I arbeid»?

Det sentrale for Høyesterett var tolkingenav folketrygdloven § 13-6 andre ledd. Av § 13-6 første ledd fremgår at arbeidstakere som er medlemmer i trygden, er yrkesskadedekket. Nærmere vilkår – de såkalte bedriftsvilkårene – fremgår av § 13-6 andre ledd:

«Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.».

Det springende punkt var om arbeidstakeren var «i arbeid» da ulykken skjedde.

Førstvoterende Ingvald Falch understreket at hjemmet inneholder mange private innretninger, slik som eiendeler og husdyr, noe som kan føre til ulykker. Samtidig er lovens formål er å beskytte mot en «særlig risiko» knyttet til arbeid. Hvis denne beskyttelsen også skal gjelde når arbeidstakeren tar pauser hjemme, fordrer det, ifølge Falch, en utvidende tolkning av loven.

Sakens parter

For staten: Omar Saleem Rathore, Regjeringsadvokaten. For arbeidstakeren: Einar I. S. Lohne, Langseth. For Akademikerne (partshjelp): Tom Sørum, Ness Lundin

«Særlige holdepunkter»

Flertallet mente derfor at det kreves «særlige holdepunkter» – typisk basert på trygderettspraksis og formålsvurderinger – for å kunne tolke tilknytningskravet i § 13-6 andre ledd like vidt i hjemmekontorsituasjoner som ellers. Slike holdepunkter forelå ikke i denne saken:

For det første ble det ikke påvist noen trygderettspraksis som tilsier at arbeidstakere er dekket under pauser på hjemmekontor, ifølge flertallet.

For det andre mente flertallet at kravet om yrkesskadedekning ikke støttes av formålsbetraktninger.

For det tredje gir heller ikke lovforarbeidene noen støtte for at arbeidstakere er dekket under pauser fra arbeid i hjemmet. 

I fravær av slike særlige holdepunkter kom flertallet derfor til at uttrykket «i arbeid» i folketrygdloven § 13-6 andre ledd må forstås slik at arbeidstakere som jobber hjemmefra, ikke er yrkesskadedekket under pauser i arbeidet, heller ikke under spisepauser.

Dissens fra debutant

Dommer Lund og dommer Webster tok dissens.

Etter mindretallets syn følger det av en langvarig lovforståelse og praksis at arbeidstakeren var «i arbeid» da ulykken skjedde:

«(D)et har vært en fast lovforståelse siden innføringen av den første ulykkestrygdloven fra 1894 at yrkesskadedekningen – i tillegg til skader som skyldes den særskilte risikoen som følger av arbeidet – også omfatter noen av dagliglivets farer som oppstår i arbeidssituasjonen. Dette inkluderer spise- og hvilepauser. Dette har vært lagt til grunn ved flere lovrevisjoner. Forståelsen er bekreftet av Høyesterett. Praksis fra trygdemyndighetene har fulgt samme lovforståelse, der det er eksempler på at man er dekket i pauser når man er i arbeid utenfor det ordinære arbeidsstedet.».

Det avgjørende spørsmålet i saken var dermed, ifølge annenvoterende Lund, om det var grunnlag for at denne «klare lovforståelsen» ikke fikk anvendelse der skaden skjer i en pause på hjemmekontor. 

Slikt grunnlag forelå ikke, ifølge mindretallet: Det er vanskelig å se at arbeidsgivere har nevneverdig større kontroll over arbeidstakerens arbeidsplass på hjemmekontor, enn de har over andre pausesteder. Formålsbetraktninger kunne heller ikke få særskilt vekt ved vurderingen.

Etter dette konkluderte Lund med at der en arbeidstaker arbeider fra hjemmekontor, vil uttrykket «i arbeid» i folketrygdloven § 13-6 andre ledd også omfatte skader som skjer i naturlige pauser i arbeidet, typisk i spisepauser.

Les avgjørelsen i sin helhet her.

Powered by Labrador CMS