Høyesterett.
Høyesterett under dissens: Ingen yrkesskadeerstatning i lunsjen på hjemmekontoret
En lege på hjemmevakt ødela ankelen under lunsj i hagen. Skaden skjedde ikke mens hun var «i arbeid», mener Høyesteretts flertall. Christian Lund tok dissens i sin første sak som dommer i Høyesterett.
Legen
hadde vært på vakt på en psykiatrisk ungdomsseksjon fra fredag til mandag og
utført deler av arbeidet hjemmefra. Hun var i beredskap for utrykning. Søndag
formiddag forberedte hun seg til et pasientmøte som skulle finne sted senere på
dagen. Da hun gikk ut i hagen for en matpause, snublet hun og tråkket så
kraftig over at hun måtte hentes av ambulanse.
Den
påfølgende fotskaden resulterte i 50 prosent varig uførhet.
Da kvinnen søkte om
godkjenning av skaden som yrkesskade, fikk hun avslag fra Nav. Nav Klageinstans
stadfestet avslaget. Deretter anket hun til Trygderetten som, under dissens,
opprettholdt avslaget. Legen gikk da til sak mot staten ved Arbeids- og
velferdsdirektoratet. Borgarting lagmannsretten kom, under dissens, til motsatt
konklusjon. Regjeringsadvokaten anket saken til Høyesterett
Nå har
også øverste instans, under dissens, kommet til at kvinnen ikke var «i arbeid» da
ulykken skjedde. Hun har derfor ikke krav på yrkesskadedekning.
«I arbeid»?
Det
sentrale for Høyesterett var tolkingenav folketrygdloven § 13-6 andre ledd. Av
§ 13-6 første ledd fremgår at arbeidstakere som er medlemmer i trygden, er
yrkesskadedekket. Nærmere vilkår – de såkalte bedriftsvilkårene – fremgår av §
13-6 andre ledd:
«Yrkesskadedekningen
gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på
arbeidsstedet i arbeidstiden.».
Det
springende punkt var om arbeidstakeren var «i arbeid» da ulykken
skjedde.
Førstvoterende
Ingvald Falch understreket at hjemmet inneholder mange private innretninger, slik som
eiendeler og husdyr, noe som kan føre til ulykker. Samtidig er lovens formål er
å beskytte mot en «særlig risiko» knyttet til arbeid. Hvis denne
beskyttelsen også skal gjelde når arbeidstakeren tar pauser hjemme, fordrer det, ifølge Falch, en utvidende tolkning av loven.
«Særlige holdepunkter»
Flertallet
mente derfor at det kreves «særlige holdepunkter» –
typisk basert på trygderettspraksis og formålsvurderinger – for å kunne tolke
tilknytningskravet i § 13-6 andre ledd like vidt i hjemmekontorsituasjoner som
ellers. Slike holdepunkter forelå ikke i denne saken:
For det
første ble det ikke påvist noen trygderettspraksis som tilsier at arbeidstakere
er dekket under pauser på hjemmekontor, ifølge flertallet.
For det andre mente
flertallet at kravet om yrkesskadedekning ikke støttes av formålsbetraktninger.
For det tredje gir heller ikke lovforarbeidene noen støtte for at arbeidstakere
er dekket under pauser fra arbeid i hjemmet.
I fravær av slike særlige holdepunkter
kom flertallet derfor til at uttrykket «i arbeid» i folketrygdloven § 13-6
andre ledd må forstås slik at arbeidstakere som jobber hjemmefra, ikke er
yrkesskadedekket under pauser i arbeidet, heller ikke under spisepauser.
Dissens fra debutant
Dommer
Lund og dommer Webster tok dissens.
Etter mindretallets
syn følger det av en langvarig lovforståelse og praksis at arbeidstakeren var
«i arbeid» da ulykken skjedde:
«(D)et
har vært en fast lovforståelse siden innføringen av den første
ulykkestrygdloven fra 1894 at yrkesskadedekningen – i tillegg til skader som
skyldes den
særskilte risikoen som følger av arbeidet – også omfatter noen av dagliglivets
farer som
oppstår i arbeidssituasjonen. Dette inkluderer spise- og hvilepauser. Dette har
vært lagt til
grunn ved flere lovrevisjoner. Forståelsen er bekreftet av Høyesterett. Praksis
fra trygdemyndighetene
har fulgt samme lovforståelse, der det er eksempler på at man er dekket i
pauser når man er i arbeid utenfor det ordinære arbeidsstedet.».
Det
avgjørende spørsmålet i saken var dermed, ifølge annenvoterende Lund, om det var grunnlag for at denne «klare lovforståelsen» ikke fikk anvendelse der
skaden skjer i en pause på hjemmekontor.
Slikt grunnlag forelå ikke, ifølge
mindretallet: Det er vanskelig å se at arbeidsgivere har nevneverdig større
kontroll over arbeidstakerens arbeidsplass på hjemmekontor, enn de har over
andre pausesteder. Formålsbetraktninger kunne heller ikke få særskilt vekt ved
vurderingen.
Etter
dette konkluderte Lund med at der en arbeidstaker arbeider fra hjemmekontor,
vil uttrykket
«i arbeid» i folketrygdloven § 13-6 andre ledd også omfatte skader som skjer i naturlige
pauser i arbeidet, typisk i spisepauser.
Les avgjørelsen i sin helhet her.