Saken gjaldt straffutmåling for seksuallovbrudd begått av en far overfor hans datter over
en periode på om lag tre og et halvt år fra datteren var åtte år. Overgrepene startet da datteren fylte åtte år, og pågikk frem til hun var omtrent elleve. Ved to tilfeller hadde far samleie med datteren.
Det ble tatt ut tiltale i fjor for grov voldtekt av barn under 14 år, jf. straffeloven § 301,
jf. § 300, jf. § 299, samt seksuell omgang med slektning i rett nedstigende
linje, jf. straffeloven § 312 – tiltalens post II. Tiltalens post II bygger på den samme gjerningsbeskrivelsen som tiltalens post I.
Grunnlaget for tiltalens post I er beskrevet slik:
«I tidsrommet 2018 til og med mandag 29. mai 2023, […], førte han ved en anledning sin penis inn i vaginaen til B,
født 00.00.2011, og ved en anledning førte han sin penis inn i hennes analåpning.
Ved gjentatte anledninger, førte han sin penis inn mot hennes nakne kjønnsorgan
samtidig som han gjorde samleiebevegelser, og førte sin erigerte penis frem og tilbake
mellom hennes nakne bryster, og masturberte henne ved at han førte hånden og/eller
fingrene med bevegelser på hennes nakne kjønnsorgan og masturberte henne ved å
kysse hennes nakne kjønnsorgan i flere minutter.».
Domfelte erkjente de fleste overgrepene i første politiavhør.
Lagmannsretten skjerpet straffen
Tilbake i mai dømte Agder tingrett A til syv år og ni måneders fengsel i tråd med tiltalen. Agder lagmannsrett opprettholdt domfellelsen etter anke over skyldspørsmålet og skjerpet straffen til åtte år og tre måneder. A ble også ilagt kontaktforbud og pålagt å betale oppreisning.
Lagmannsrettens domsslutning nevnte ikke overtredelsen av straffeloven § 312, men
dommen måtte anses å omfatte denne, og partene la også det til grunn.
Ville ha mildere straff av Høyesterett
Mannen valgte å anke igjen. Denne gangen ble det anket over straffutmålingen.
Hva gjaldt de faktiske forhold, så øverste instans hen til hva lagmannsretten hadde skrevet om de ulike overgrepene. Det blant annet vist til at «[o]vergrepene [var] gjennomgående samleielignende, og har fungert som
samleiesurrogater for tiltalte, ved at han har gjort samleiebevegelser mellom
fornærmedes lår og inntil hennes kjønnsorgan frem til sædavgang.».
Det ble videre vist til lagmannsrettens funn: «det er snakk om minst 175 overgrep begått over en periode
på om lag tre og et halvt år».
Allerede i sitt første politiavhør erkjente A å ha begått overgrep mot datteren, men avviste å ha gjennomført samleie med henne. Denne forklaringen hadde han i hovedsak holdt fast ved, samtidig som han erkjente straffskyld.
Straffutmålingen
Høyesterett skulle utmåle straff for en sammenhengende overtredelse av straffeloven § 300 og
§ 301, jf. § 299.
Øverste instans viste til at det var blitt begått 175 overgrep over en periode på om lag tre og et halvt år.
Det alvorligste lovbruddet er voldtekt til samleie med den mindreårige, hvor
normalstraffen vanligvis er fengsel i fire år.
Straffen skulle i tillegg omfatte én ytterligere
overtredelse av § 300, jf. § 299, de mange overtredelsene av § 299 og bruddene på § 312.
Sentrale momenter for straffutmålingen i denne typen saker er, ifølge Høyesterett, «overgrepenes alvorlighet og
barnets alder, samt antallet og varigheten av overgrepene.».
Høyesterett understreket at saker hvor en nær omsorgsperson ved misbruk av fortrolighet og tillit jevnlig har forgrepet seg mot barn, skal straffes strengt. Straffenivået er blitt skjerpet av Stortinget både i 2000 og i 2010.
Høyesterett så videre til HR-2016-1454-A, som hadde likhetstrekk med denne saken, men overgrepene pågikk der i rundt seks år. Det ble også vist til HR-2024-1901-A, som gjaldt en fars overgrep mot to døtre. Førstvoterende i dommen fra 2020 vurderte den saken som mindre alvorlig enn 2016-saken, jf. avsnitt 24.
Utgangspunktet var fengsel i ni år
Ved straffutmålingen i den konkrete saken måtte det, ifølge Høyesterett, tas hensyn til at nivået i 2016-dommen ikke fullt ut reflekterer straffeskjerpelsen fra 2010, samtidig som overgrepene i herværende sak var av kortere varighet.
Samlet sett tilsa dette at utgangspunktet for straffen skulle settes noe høyere enn i 2016-saken. Etter førstvoterendes syn burde utgangspunktet være fengsel i ni år, ett år lavere enn lagmannsrettens utgangspunkt.
Strafferabatt i praksis 15 til 30 prosent
I formildende retning kom tiltaltes tilståelse inn.
Straffeloven § 78 bokstav f sier at det «især» skal tas i betraktning om lovbryteren har
avlagt en «uforbeholden tilståelse». Dette viste Høyesterett til.
Domstolen så også hen til forarbeidene. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om ny straffelov på side 468, omtaler departementet en
undersøkelse som viser at reduksjonen i praksis hadde ligget på 15–30 prosent, og det gis uttrykk for at dette fortsatt vil være er «et rimelig normalnivå» for uforbeholdne tilståelser.
Høyesterett sluttet seg til rettskildene. Det ble føyd til at tilståelser bør tillegges stor vekt både for å spare ressurser i etterforskning og rettsprosess, men også fordi det viser at gjerningspersonen tar ansvar. Dette er særlig viktig i overgrepssaker, ifølge Høyesterett, ettersom fornærmede slipper frykten for ikke å bli trodd.
Øverste instans viste videre til at man ved seksuallovbrudd ofte har gitt større tilståelsesfradrag, opptil en tredjedel, jf. Rt-2013-853.
Tilståelsen viktig for etterforskningen
I HR-2018-884-A ble straffen redusert med 25 prosent for en forbeholden tilståelse, mens i HR-2019-721-A, hvor erkjennelsen hovedsakelig bygget på bevis, ble fradraget rundt ti prosent.
I herværende sak hadde tilståelsen vært viktig for så vel etterforskningen som rettsprosessen, og den dekker det meste av det tiltalte er dømt for.
A hadde imidlertid nektet skyld for de to mest alvorlige forholdene, og det forelå enkelte avvik mellom forklaringen hans og lagmannsrettens bevisvurdering. Tilståelsen ble gitt uten konfronterende tekniske bevis.
På denne bakgrunn ble fradraget satt til 20 prosent, hvilket gir en straff på syv år og to måneder.
I lagmannsrettens dom, slutningens punkt 1, ble det det dermed gjort den endring at straffen settes til fengsel
i sju år og to måneder. Varetektsfradraget ble satt til 614 dager.
Les avgjørelsen i sin helhet her (HR-2025-142-A).
