3-åring har bodd med fosterforeldrene i hele sitt liv, men de får ikke partsrettigheter i barnevernssak

- Fosterhjemsoppdraget er i utgangspunktet tidsbegrenset, og fosterforeldrene må være forberedt på at barnet kan bli tilbakeført til foreldrene, skriver Høyesterett i en kjennelse som ble avsagt 7. april (HR-2022-729-A).

Høyesterett har i saken behandlet spørsmålet om fosterforeldre har partsrettigheter i en barnevernssak som gjelder tilbakeføring til barnets biologiske far.

Barnet, som er født i 2019, ble bare timer etter fødselen hasteplassert i fosterhjem. Etter vedtak i fylkesnemnda, fikk mor samvær fire ganger i året.

Far ville ha omsorgen

Barnet har bodd i hjemmet der hun var akuttplassert siden. Partene er ifølge kjennelsen enige om at det er et godt forhold mellom barnet og fosterforeldrene, og at de er gode omsorgspersoner. Fosterforeldrene har i tillegg to egne barn.

Da barnet ble født og plassert i fosterhjem, visste ikke barnevernet hvem som var barnefaren. Da faren oppdaget at han var blitt far, anla han søksmål for å kreve at datteren skulle få bo fast hos ham.

I september 2020, omtrent ett år etter at far hadde hatt sitt første samvær med datteren, ble omsorgsovertakelsens opprettholdt i fylkesnemnda. Faren fikk da tolv samvær i året.

I Vestfold tingrett fikk faren medhold om at omsorgsovertakelsen skulle oppheves. Men kommunen anket til lagmannsretten.

- Midlertidighet kan ikke ha betydning

Under saksforberedelsene for lagmannsretten krevde fosterforeldrene å få status som parter. Agder lagmannsrett avslo kravet, og fosterforeldrene anket til Høyesterett.

Fosterforeldrene mener at deres og barnets familieliv er beskyttet etter EMK artikkel 8 nr. 1.

«Barnet opplever fosterforeldrene som sine foreldre og fosterforeldrenes to barn som sine søsken. Fosterforeldrenes oppgave er å skape trygge og gode rammer for barnets oppvekst. Denne oppgaven har de ankende parter i høyeste grad oppfylt. I et tilfelle som dette, hvor barnet fra fødselen har knyttet seg til fosterforeldrene, kan det ikke ha betydning at fosterhjemsplasseringen i prinsippet er midlertidig», anførte de.

Fosterforeldrene må ha en prosessuell status som gir dem adgang til å ivareta sine rettigheter, fremholdt de.

Kommunen: Jenta vil bo hos fosterforeldrene

Også kommunen var enige i at fosterforeldrene måtte få partsstatus, og at hensynet til barnets beste stod sentralt.

«Jenta er for ung til å gi uttrykk for en mening i saken, men det må legges til grunn at hun ønsker å bli boende i fosterhjemmet. Hensynet til barnet tilsier dermed at fosterforeldrene kan opptre som parter, fordi det styrker hennes interesser i prosessen», anførte kommunen.

Farens prosessfullmektig viste til at fosterforeldrene ikke er parter etter norsk internrett, og at tilbakeføring etter barnevernloven ikke er et tvangsvedtak rettet mot fosterforeldrene.

Rettspraksisen fra EMD som fosterforeldrenes advokat viste til, gjelder ikke fosterforeldres rettigheter ved opphevelse av omsorgsovertakelse, påpekte farens advokat.

- EMK artikkel 8 beskytter også de biologiske foreldrene

Høyesterett var enig i at familielivet til fosterforeldrene og barnet er beskyttet etter EMK, men kom til at «fosterforeldrenes rettsposisjon i relasjon til artikkel 8 er av en annen karakter enn de biologiske foreldrenes rett til respekt for sitt familieliv», og viser til at fosterhjemsoppdraget i utgangspunktet er tidsbegrenset.

Høyesteretts førstvoterende, dommer Arne Ringnes, refererte til hva Borgarting lagmannsrett hadde uttalt om spørsmålet, blant annet dette:

«Også de biologiske foreldrenes relasjon til barna er beskyttet av EMK artikkel 8. Det er etablert som et helt grunnleggende prinsipp i den lange rekken av avgjørelser av EMD i barnevernsaker at vedtak om omsorgsovertakelse skal være et midlertidig tiltak. Målet er at barn skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre så snart de er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnevernsmyndighetene har plikt til å arbeide aktivt for å oppnå dette formålet. »

Høyesterett viste til at fosterforeldre har rett til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, og at fosterforeldre ofte føres som vitner i fylkesnemnda og i retten. Fosterforeldrenes erfaringer og vurderinger inngår i grunnlaget for den sakkyndiges vurdering.

«Tilknytningen til fosterhjemmet og fosterforeldrenes syn på tilbakeføring vil derfor være godt belyst før det treffes vedtak i fylkesnemnda og rettsavgjørelser i saker om tilbakeføring.»

Partsstatus gir lang rekke rettigheter

Om fosterforeldrene får partsstatus, utløses en rekke viktige prosessuelle rettigheter - rett til å være til stede i rettsmøter, rett til å bli representert av advokat, rett til å inngi prosesskriv og motta motpartens prosesskriv, rett til dokumentinnsyn, til å føre bevis og prosedere og til å anvende rettsmidler, påpekes det i kjennelsen.

Høyesterett trekker frem flere momenter som domstolen mener taler mot å gi fosterforeldre partsstatus:

Fosterforeldre kan ha egeninteresse i å opptre som parter i en tilbakeføringssak. Denne må avveies mot hensynet til barnets beste og de biologiske foreldrenes respekt for sitt familieliv med barnet.

Konsekvensene av at fosterforeldre får dokumentinnsyn og dermed får innsyn i sensitive opplysninger om barnets foreldre, kan være ødeleggende for samarbeidet videre.

Fare for at tvisten endrer karakter til å bli en konflikt mellom fosterforeldrene og de biologiske foreldrene.

«Samlet sett tilsier hensynet til barnets beste at fosterforeldre ikke gis partsstatus i saker for retten etter tvisteloven § 4-21», slår Høyesterett fast.