Høyesterett: Felling av 27 ulver truet ikke bestanden

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Høyesterett avsa 26. mars 2021 enstemmig dom - HR-2021- 662-A – som gjaldt gyldigheten av tre vedtak om felling av ulv.

Det første vedtaket, det såkalte streifvedtaket, gjaldt 12 ulver som holdt til utenfor ulvesonen, og også utenfor etablert revir. Av de 12 det ble gitt lisens til å felle, ble åtte ulver felt.

De to øvrige vedtakene omtales som revirvedtakene, og omfatter 19 ulver. Disse ulvene holdt også til utenfor ulvesonen, men innenfor de helnorske ulverevirene Julussa og Osdalen.

I tingretten fikk staten medhold i at vedtakene var gyldige, men saken ble anket til lagmannsretten, som kom til at de to revirvedtakene var ugyldige.

Det var blant annet spørsmål om fellingen kunne besluttes for å «avverge skade på … husdyr» og for å ivareta «andre offentlige interesser av vesentlig betydning», og om fellingen «truer bestandens overlevelse», jf. naturmangfoldloven § 18.

Stred ikke mot Bernkonvensjonen

Høyesterett kom til at vedtakene var gyldige: De hadde hjemmel i naturmangfoldloven og rovviltforskriften. Vedtakene stred ikke mot Bernkonvensjonen, Europarådets konvensjon 19. september 1979 om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder.

Norge ratifiserte konvensjonen i 1986.

For det første kom Høyesterett til at fellingene ikke truet ulvebestandens overlevelse.

For det andre oppfylte streifvedtaket formålet om å avverge skader på husdyr, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b.

For det tredje oppfylte revirvedtakene formålet om å ivareta andre offentlige interesser av vesentlig betydning, jf. § 18 første ledd bokstav c, jf. Bernkonvensjonen artikkel 9 nr. 1 tredje strekpunkt.

For det fjerde fant Høyesterett at det ikke forelå tilfredsstillende alternativer til felling av ulvene.

Lavere terskel utenfor ulvesonen

Det er verdt å merke seg at Høyesterett anerkjente de hensyn som ligger bak den differensierte forvaltningen av ulvebestanden. Terskelen for felling av ulv kan i realiteten settes lavere utenfor ulvesonen enn innenfor. Høyesterett la i den forbindelse vekt på uttalelser i Stortinget i 2017.

Om dette uttalte førstvoterende (dommer Ingvald Falch) i avsnitt 106-107:

«Når loven ikke ble endret, må Stortingets uttalelser i utgangspunktet anses som etterarbeider, som vanligvis bare tillegges begrenset vekt ved lovtolkningen. Men det spesielle her er at Stortingets syn fremkommer i en lovsak, og da som begrunnelse for å la være å endre loven. Når dette er situasjonen, mener jeg at uttalelsene må gis større vekt enn etterarbeider vanligvis gis. Vekten bør da mer være på linje med den som legges på lovforarbeider. Det kan i situasjoner som dette ikke kreves at Stortinget vedtar loven på nytt.

Forutsetningen må imidlertid være at de uttalelsene Stortinget gir, ligger innenfor lovens ordlyd, og at Bernkonvensjonen ikke brytes hvis uttalelsene følges. (…)»

Selv om Verdens Naturfond tapte saken, ble stiftelsen ikke idømt statens saksomkostninger.

Styrkeforholdet mellom partene tilsier dette, mener Høyesterett.

«Saken har reist flere prinsipielle rettsspørsmål som tidligere ikke har vært avklart. Denne avklaringen kommer staten og partshjelperne til gode i minst like stor utstrekning som den kommer stiftelsen til gode», heter det i dommen.

Dommere: Toril Marie Øie, Jens Edvin A. Skoghøy, Kristin Normann, Ingvald Falch og Espen Bergh.