Høyesterett skal behandle Boligbygg-saken

I 2012 kjøpte det kommunale foretaket Boligbygg bygården Grønnegata 21 i Oslo for 75 millioner kroner. 5 år senere ble Deloitte AS engasjert for å granske flere av eiendomstransaksjonene til foretaket. Blant transaksjonene under lupen var kjøpet av Grønnegata 21. Bakgrunnen for granskingen var den avslørende artikkelserien Dagens Næringsliv slapp i 2017.

Overbetalte med tosifret millionbeløp

Da Deloitte avga sin endelige rapport i 2018, ble det konkludert med at Grønnegata 21 var kjøpt til betydelig over markedsverdi, med en overpris estimert til å være på mellom 13 til 17 millioner kroner.

Oslo kommune valgte så å definere overprisen de hadde betalt for Grønnegata 21 som «ulovlig offentlig støtte». Deretter ble det fattet enkeltvedtak med krav om tilbakeføring av denne støtten, og kommunen gikk til sak for å få sitt eget vedtak kjent gyldig. Med dette hadde Oslo kommune tatt ut fire ulike søksmål i Boligbygg-komplekset med grunnlag i regler om statsstøtte.

«Spesielt»

I fjor avgjorde Oslo tingrett at vedtaket til kommunen bar preg av alvorlige saksbehandlingsfeil, og det ble kjent ugyldig. Tingretten fremhevet samtidig at saken var unik i sitt faktum og bemerket at det var «spesielt» at kommunen gikk til sak for å få sitt eget vedtak kjent gyldig. Dette særlig når dette ble gjort før det forelå avgjørelse av klagen over vedtaket.

Oslo kommune anket så tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Tapte i lagmannsretten

Som følge av sakens store omfang lot dommen i lagmannsretten vente på seg. Etter 9 rettsdager med behandling kom avgjørelsen i juni i år: Oslo kommune hadde tapt saken på ny.

Etter en utførlig gjennomgang konkluderte lagmannsretten med at Grønnegata 21 ved salget hadde oppnådd en fordel utover normale markedsvilkår, og at kjøpet av eiendommen dermed innebar en økonomisk fordel. Med andre ord mente domstolen at det var gitt EØS-stridig statsstøtte i henhold til EØS-avtalen artikkel 61.

En enstemmig lagmannsrett kom likevel til at kommunen ikke hadde kompetansen til å kreve denne støtten, beregnet av domstolen til 8 millioner kroner, tilbakeført.

De statsstøtterettslige hjemlene gjelder nemlig bare tilbakeføring av ulovlig statsstøtte i sin alminnelighet. Etter lagmannsrettens syn forutsetter det offentliges inngrep i en gjensidig bebyrdende avtale "en ordlyd som gir en mer direkte hjemmel for [slikt inngrep], i hvert fall dersom ikke vilkårene for avtalerevisjon etter alminnelige avtalerettslige regler er oppfylt".

«Prinsipielle betenkeligheter»

Av lagmannsrettens begrunnelse fremkommer det videre at det ville reise «prinsipielle betenkeligheter» dersom det offentlige uten videre skulle gis rett til å kreve tilbakebetalt deler av egen ytelse i en gjensidig bebyrdende avtale, samtidig som motparten må oppfylle fullt ut.

Når det i forlengelsen av dette ikke var «spor av at disse mer prinsipielle betenkelighetene» var identifisert eller drøftet av lovgiver i tilknytning til lov om offentlig støtte, fant ikke domstolen tilstrekkelig grunnlag i regelverket for å føre pengene tilbake.

Tredje runde

At Høyesterett nå skal behandle disse prinsipielle betenkelighetene, som lovgiver har latt stå ubesvart, kommer ikke som noen stor overraskelse. Av ankeutvalgets avgjørelse fremgår det at samtykket til anken har sin hjemmel i tvisteloven § 30-4 første ledd.

Høyesterett skal behandle saken under «spørsmål om tilbakeføring av statsstøtte i form av overpris ved kjøp av eiendom.».