Høyesterett: Uriktig asylforklaring ga fengselsstraff, men 3,6 millioner kroner i inntekt kunne ikke inndras

Høyesterett avsa 15. juni dom i en straffesak som gjaldt inndragning av utbytte og uriktig forklaring (HR-2022-1178-A)

Saken gjaldt en mann fra Sudan, som over en tiårsperiode, fra 2010 til 2020, hadde gitt uriktige forklaringer til myndighetene om sin bakgrunn og identitet, blant annet ved søknad om asyl og forlengelse av oppholdstillatelse.

Sudaneren forklarte at han var forfulgt av sikkerhetstjenesten i hjemlandet fordi han var politisk aktiv og motstander av det sudanske regimet. Mannen forklarte også at han hadde fått en dødsdom, og at han fikk muligheten til å rømme fra fengselet i forbindelse med at dødsdommen skulle eksekveres.

Etter beslutning av Kristiansand tingrett ble det i 2018 gjennomført ransaking og beslag hos mannen, og han ble senere siktet.

Både i tingretten og i lagmannsretten ble mannen dømt for å ha gitt uriktige opplysninger om sin bakgrunn og identitet til offentlige myndigheter i perioden fra 2010 til 2020. Han ble også dømt til inndragning av en del av lønnsinntekten han hadde hatt i den samme perioden; for begge instanser ble det bestemt inndragning av 1,5 millioner kroner.

Hovedspørsmålet for Høyesterett var om de inntektene mannen hadde hatt i Norge i form av lønn og stønader, samt sparte utgifter til førerkortopplæring, kunne inndras.

Inntektene må være utbytte av en straffbar handling

Etter straffeloven § 67 første ledd skal innbytte av en straffbar handling inndras. Høyesterett måtte derfor vurdere om inntektene til mannen kunne kategoriseres som slikt utbytte, nærmere bestemt om det var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom de straffbare handlingene og disse inntektene.

Ved vurderingen tok Høyesterett utgangspunkt i det straffbare forholdet tiltalen gjaldt.

Dersom mannen hadde vært tiltalt og dømt for å ha arbeidet uten arbeidstillatelse i Norge, ville årsakssammenhengen ha vært klar. Når mannen utelukkende var tiltalt og dømt for å ha gitt uriktige forklaringer til myndighetene, måtte Høyesterett foreta en nærmere vurdering av sammenhengen mellom denne straffbare handlingen og inntektene.

Innholdet i kravet til årsakssammenheng

Ifølge Høyesterett avklarer ikke ordlyden i straffeloven § 67 første ledd hvor strengt kravet til årsakssammenheng er, og heller ikke hvordan vurderingene nærmere skal gjøres.

Etter å ha gjennomgått ulike rettskilder ble det uttalt at «det må foreligge faktisk årsakssammenheng. Den straffbare handlingen må med andre ord ha vært en nødvendig betingelse for ervervet av utbyttet.».

Og videre:

«For det andre må årsakssammenhengen i tillegg avgrenses mot visse indirekte utbytter, som altså forutsetter etterfølgende handlinger eller begivenheter utenfor tiltalen. Da kan årsakskjeden bli for lang og den straffbare handlingen for ubetydelig. Avgrensningen må, slik jeg ser det, skje etter en bred helhetsvurdering, særlig i lys av formålet med inndragningsreglene, det overtrådte straffebudet, den straffbare handlingens formål, karakteren av de etterfølgende handlinger og begivenheter og de konkrete omstendighetene ellers.».

Ingen årsakssammenheng

En helhetlig vurdering tilsa at kravet til årsakssammenheng ikke forelå.

Ved den konkrete vurderingen vurderte Høyesterett først om det var grunnlag for å inndra lønnsinntektene til mannen, før de så på spørsmålet om det var grunn til å vurdere mottakelsen av de offentlige stønadene annerledes.

Høyesterett la ved helhetsvurderingen vekt på at utlendingen ikke var tiltalt for å ha arbeidet ulovlig i Norge, og at det ikke var tilstrekkelig nær tilknytning mellom de straffbare handlingene og inntektene.

Straffen på fem måneders fengsel fra Agder lagmannsrett ble opprettholdt.