Nå skal Høyesterett avgjøre om ulovlig overvåkningsfilm kan brukes som bevis i straffesak

En kvinne hadde flere ganger opplevd at bilen hennes ble ripet opp i sameiets garasjeanlegg. Hærverket ble anmeldt, men henlagt.

Ved hjelp av en app på en mobiltelefon fikk hun fanget vedkommende som ripet bilen på film.

Til tross for at filmopptaket var ulovlig ervervet, og til tross for at siktedes forsvarer begjærte bevisavskjæring av videoopptaket, kom tingretten til at det kunne brukes som bevis i straffesaken mot vedkommende som ripet bilen.

Tingrettens beslutning ble anket til lagmannsretten, som forkastet den.

Alminnelig handlefrihet

Ankende part, representert av advokat Per Christian Bjørge, argumenterer med at den private overvåkningsfilmen er i strid med personvernloven og at tingretten har begått en rettsanvendelsesfeil.

«Overvåkning fra fastmonterte overvåkningskameraer, herunder mobiltelefoner med kamerafunksjon, må anses som kameraovervåkning som normalt krever særskilt hjemmel for å være lovlig. Dette må forstås i sammenheng med det grunnleggende utgangspunktet om at innhenting og behandling av personopplysninger utført av fysiske personer, som ledd i personlige eller familiemessige aktiviteter, faller utenfor personvernforordningens og personopplysningslovens virkeområde, jf. loven § 2 andre ledd bokstav b. Slik innhenting og behandling omfattes av privatpersoners alminnelige handlefrihet», heter det i kjennelsen fra lagmannsretten.

At kameraet ikke er fastmontert og faller utenfor definisjonen av kameraovervåkning, innebærer ikke at overvåkingen er lovlig, kan man lese videre.

«Med hensyn til den straffeprosessuelle interesseavveiningen ved føring av ulovlig ervervede bevis, anføres at de offentlige interessene for oppklaring av skadeverket er begrenset. Terskelen for å tillate ulovlige ervervede bevis er betydelig høyere enn det som er tilfelle i en sak som dette.»

Avskjæring = vern av kriminalitet

Påtalemyndigheten, ved politiadvokat Nils Vegard, mener at beviset ikke kan avskjæres - selv om overvåkningen var ulovlig, og viser særlig til sakens karakter.

«Noen har siden 2018 ved en rekke anledninger skadet fornærmedes bil, åpenbart som hevn/personforfølgelse. Det vises til at flere biler på hennes plass ble skadet, og ingen andre i garasjen. Som følge av dette ble hun med god grunn skremt og måtte ha følge når hun skulle i garasjen. Politiet hadde ikke ressurser til å kunne etterforske en slik sak effektivt.

Bs metode var i praksis den eneste måten hun kunne komme til bunns i saken på. Det løpende skadeverket beløp seg til over 70 000 kroner. Hvis filmbeviset avskjæres, vil det i praksis bety vern av kriminalitet på grunn av ren formalisme. Hensynet til å forfølge det straffbare forholdet veier tungt.»

Anser opptaket som det avgjørende beviset

Lagmannsretten bemerker at det ikke uten videre er slik at et ulovlig videoopptak ikke kan brukes som bevis i en straffesak.

«Det gjelder i norsk rett et prinsipp om at partene som utgangspunkt har rett til å føre alle bevis som vedrører saken. Visse bevistilbud er avskåret ved særskilt lovbestemmelse, jf. blant annet straffeprosessloven § 117», heter det i kjennelsen.

Lagmannsretten legger vekt på at opptaket ble gjort fordi fornærmede ved flere anledninger hadde opplevd at noen lagde riper i biler som stod parkert på hennes plass.

«Den eneste praktiske mulighet til å avklare hvem som kunne stå bak, var å gjøre filmopptak av parkeringsplassen. Det måtte være nærliggende å anta at det var en i sameiet som sto bak skadeverket, jf. at det bare var sameierne som hadde tilgang til garasjen. På denne bakgrunn ville det vært nærmest nytteløst å få avslørt hvem som var gjerningsperson dersom B hadde tatt saken opp med sameiets styre for behandling i sameiet. Hun fikk imidlertid tillatelse av sameieren som hadde parkeringsplassen rett overfor hennes plass og som eide skapet som ble benyttet til filmingen.»

«(...) filmingen var legitim.»

Lagmannsretten antar at opptaket blir sakens mest sentrale bevis, selv om flere bevis er varslet.

«Lagmannsretten viser også til at det var et begrenset areal i garasjen som ble filmet, og at opptakene som ikke var av betydning for oppklaringen av saken ble slettet jevnlig. Lagmannsretten forstår det for øvrig slik at ingen andre personer enn A er filmet på det videoopptaket som er bevart. Det må etter dette legges til grunn at Bs formål med filmingen var legitim.»

Både tingretten og lagmannsretten konkluderer med at det kun er bildene, ikke lyden, fra opptaket som kan tillates fremmet som bevis. Nå er det opp til Høyesterett å avgjøre.

Hele kjennelsen fra lagmannsretten kan du lese her!