Høyesterett avsa 30. juni dom i avdeling i en straffeprosess-sak som omhandlet prosedyrene for utsortering av advokatkorrespondanse der datamaterialet ikke er sikret hos advokaten selv.
Siktet for hvitvasking av mer enn 500 millioner kroner
Saken gjaldt en mann i femtiårene som er siktet for flere straffbare forhold, blant annet hvitvasking av mer enn fem hundre millioner kroner i utbytte fra særlig grov narkotikaovertredelse.
Vedkommende har vært varetektsfengslet siden januar 2021. I forbindelse med etterforskningen har politiet sikret seg tiltaltes PC-er og mobiltelefoner.
Sakens parter
Den siktede mannen ble representert av advokat Kim Ellertsen ved Elden.
Påtalemyndigheten var representert av førstestatsadvokat Per Eirik Vigmostad-Olsen ved Riksadvokatembetet.
Siktedes datamateriale inneholdt korrespondanse med advokat
Tidlig i politiets tekniske analyse ble det oppdaget at datamaterialet inneholder
korrespondanse mellom tiltalte og hans advokat. Gjennomgangen ble midlertidig stanset og siktede begjærte at både PCer og mobiltelefoner ble overlevert til tingretten for utsortering av materialet.
Romerike og Glåmdal tingrett avsa kjennelse der påtalemyndigheten ble pålagt å «overlevere de databærerne som er beslaglagt fra [siktede] til tingretten, som vil besørge en videre utsortering av beslagsfritt materiale», fordi videre besittelse og gjennomgang av siktedes materiale ville strid med EMK artikkel 8 nr. 2.
Etter ny begjæring fra påtalemyndigheten avsa samme instans ny kjennelse der det ble bestemt at den videre utsorteringen av materialet likevel skulle gjennomføres av politiet. Siktede anket så til Eidsivating lagmannsrett, som forkastet anken.
Spørsmålet for Høyesterett var om siktedes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8 medførte at politiet ikke selv kunne sortere ut advokatkorrespondansen.
Begrenset til det absolutt nødvendige
Sakens dommere
Indreberg, Matheson, Normann, Arntzen og Steinsvik.
Ved sin vurdering gikk Høyesterett innledningsvis gjennom sakens rettslige utgangspunkter. Det ble tatt utgangspunkt i straffeprosessloven § 203 første ledd, som gir politiet adgang til å ta beslag i ting som antas å ha betydning som bevis.
Etter § 204 første ledd vil det likevel ikke kunne tas beslag i «dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om» etter nærmere angitte bestemmelser. Slik angitt bestemmelse finner man blant annet i straffeprosessloven § 119, som pålegger advokater taushetsplikt om «noe som er betrodd dem i deres stilling».
For materiale som er omfattet av advokaters taushetsplikt etter § 119, er beslagsforbudet ifølge Høyesterett, i utgangspunktet absolutt. Men det fremgår av § 204 annet ledd at det kan gjøres unntak i de tilfellene advokaten selv er mistenkt for å være medskyldig i det straffbare forholdet.
Etter en utførlig gjennomgang av forarbeider og høyesterettspraksis, ble det videre vist til at politiet ved gjennomgangen av slikt taushetsbelagt datamateriale kun har anledning til å gjennomgå det absolutt nødvendige for å ta stilling til et eventuelt forbud mot beslag.
Både Grunnloven og EMK setter rammer
Ved sin videre vurdering la Høyesterett til grunn at både Grunnloven § 102 og EMK artikkel
8 setter rammer for ransaking og beslag av korrespondanse mellom siktede og advokat. Når grunnlovsvernet, ifølge Høyesterett, ikke går lenger enn EMK, var det konvensjonens artikkel 8 som ble behandlet.
Det heter av EMK artikkel 8 nr. 1 at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». Av artikkel 8 nr. 2 fremgår det videre at det ikke skal skje «noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn [...]».
Høyesterett la til grunn at det ikke var tvilsomt at ransaking av det aktuelle datamaterialet var et «inngrep» i den siktedes rettigheter etter bestemmelsen. For at inngrepet dermed skulle være rettmessig, måtte det «forfølge et legitimt formål, være i samsvar med loven og i det konkrete tilfellet være egnet, nødvendig og forholdsmessig».
I saken var det på det rene og ikke omtvistet at ransakingen av siktedes datamateriale forfulgte et legitimt formål.
Ved vurderingen av de øvrige inngrepsvilkårene – hvorvidt inngrepet var i samsvar med loven og om inngrepet var egnet, nødvendig og forholdsmessig - måtte det, ifølge Høyesterett, tas «hensyn til at korrespondanse mellom advokat og klient nyter et særskilt vern etter EMK.». Høyesterett gikk så gjennom praksis fra EMD og annen høyesterettspraksis tilknyttet artikkel 8 for å bringe innholdet i vilkårene på det rene.
Riksadvokatens direktiv
Direktivets mest sentrale punkt
«4.3.3 Hvilken enhet som skal foreta utsorteringen, taushetsplikt mv.
Utsorteringen skal skje ved Enhet for Digitalt politiarbeid (DPA) eller annen teknisk enhet som er organisatorisk adskilt fra etterforskingsenheten.
Politimesteren har ansvaret for å utpeke hvilken enhet i distriktet som skal ha denne oppgaven. Dersom det vurderes som hensiktsmessig, kan politidistriktene samarbeide om én eller flere slike enheter. I det følgende omtales den tekniske enheten for enkelhets skyld som DPA.
Personell ved enheten skal gis opplæring i behandling av denne type beslag. Den som skal foreta utsorteringen, kan ikke opptre i andre roller eller utføre andre oppgaver i etterforskingen av saken.
Taushetsplikten etter politiregisterloven § 24 innebærer at personell som utfører utsortering og blir eksponert for beslagsfrie opplysninger, ikke kan bringe disse videre til etterforskingsenheten eller andre. Dette gjelder selv om opplysningene kan være av interesse for etterforskingen av saken.»
Domstolen gikk så videre til å se på Riksadvokaten sitt direktiv av 9. juni 2021 om utsortering av materiale som omfattes av straffeprosessloven § 119. Høyesterett formulerte spørsmålet som om direktivet «gir et rammeverk som er tilstrekkelig til å sikre EMKs krav til klare og presise prosessuelle garantier ved utsortering av taushetsbelagt materiale.». Dette måtte bero på «en samlet vurdering der også skranker fastsatt i lov og Høyesteretts praksis trekkes inn.».
Direktivets hovedgrep er, ifølge Høyesterett, «å legge utsorteringen til en teknisk enhet i politiet som er organisatorisk atskilt fra etterforskningsenheten». I sakens tilfelle var det Enhet for digitalt politiarbeid (DPA). Siktedes forsvarer anførte at det ikke var tilstrekkelig å legge utsorteringen til en egen organisatorisk enhet, så lenge denne er en del av politiet.
En teknisk enhet i politiet kan foreta utsorteringen
Etter en lengre gjennomgang av rettskildene la Høyesterett til grunn at utsorteringen av advokatkorrespondansen kunne foretas av en egen teknisk enhet i politiet, i tråd med Riksadvokatens direktiv. Det ble særlig vektlagt at den tekniske enheten er organisatorisk atskilt fra etterforskningsenheten, at personellet som sorterer ut materialet ikke kan utføre annet arbeid i saker der den aktuelle korrespondansen kan få betydning, og at tjenestemennene har taushetsplikt om opplysningene.
Når dette ble sett i sammenheng med andre fastsatte rutiner for utsorteringen, var lovkravet i EMK artikkel 8 nr. 2 oppfylt.
Det etablerte rammeverket for utsortering av beslagsfritt materiale ivaretok således siktedes rettigheter etter bestemmelsen, og anken ble forkastet.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
