Det legges ned et betydelig arbeid fra Advokatforeningen i å informere landets advokater om hvorledes advokatstanden skal forholde seg til den nye hvitvaskingsloven. At det foreligger så stor uenighet om forståelsen og derigjennom praktiseringen av loven er helt uholdbart, skriver advokat Jeppe Normann i dette innlegget.
JeppeNormannAdvokat i Normann Bjørnsen Advokater, medlem av Advokatlovutvalget
I siste Advokatbladet (1-2019) gikk professor Jon Petter Rui langt i å kritisere Tilsynsrådet i den måten de i sin veiledning som er lagt ut på nettet, presenterer forholdet mellom hvitvaskingslovens rapporteringsplikt og advokaters taushetsplikt.
Det Rui i liten grad går inn på er hvilke konsekvenser dette fører til for advokaters plikt til å rapportere etter hvitvaskingsloven.
Etter min oppfatning er rapporteringsplikten svært snever, og gjelder bare der advokater ikke utøver «egentlig advokatvirksomhet». Dette er Tilsynsrådet åpenbart ikke enig i.
Spørsmålet er om hvitvaskingsloven slik den lyder etter lovendringen i 2018 gjør innhugg i taushetsplikten. Slik jeg leser loven og dens forarbeider, sett opp mot taushetspliktens skranker etter EMD, Grunnloven og Høyesteretts praksis, så kan jeg vanskelig se at den lovtolkning Tilsynsrådet forfekter er korrekt.
Høyesterett har trukket skille
Høyesterett har ved flere anledninger (se bl.a. Rt. 1999 s. 911 og Rt. 2008 s.645) trukket et skille for advokaters taushetsplikt mellom der advokater utøver egentlig eller uegentlig advokatvirksomhet. Bevisforbudet etter tvisteloven § 21-5 og straffeprosessloven § 119 kommer til anvendelse bare der advokater utøver «den egentlige advokatvirksomhet – juridisk bistand og rådgivning». Dette er definisjonen som Høyesterett har brukt i sine avgjørelser, og som gir en klart definert avgrensning. Det kan synes som Tilsynsrådet har oversett dette.
I en avgjørelse fra 2010 (Rt. 2010 s. 1638) diskuterer Høyesterett forholdet mellom bevisforbudsreglene og den dagjeldende hvitvaskingsloven.
I avsnitt 40 uttaler retten følgende: «Til tross for at hensynet til effektivt å kunne bekjempe hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger og finansiering av terrorisme ble ansett som tungtveiende, var det under lovforberedelsen allmenn enighet om at det måtte gjøres temmelige vidtgående unntak for advokater.»
Retten konkluderer deretter i avsnitt 44 at «opplysninger om pengeoverføringer som skjer som ledd i en advokats egentlige virksomhet (min uthevning), omfattes av taushetsplikten».
Rikholdig rettspraksis
I NOU 2016:27 (Ny lovgivning om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering) legges dette synspunktet til grunn, nemlig at unntaket for advokaters taushetsplikt ikke er snevrere enn bevisforbudet i prosess. Hvitvaskinglovutvalget har altså lagt seg på Høyesteretts linje. Dette er også i tråd med den rikholdige rettspraksis som foreligger etter EMK artikkel 8.
Rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven § 26 (3) må forstås dithen at der advokater utøver egentlig advokatvirksomhet, foreligger det ikke rapporteringsplikt. Tilsynsrådets uttalelse i veiledningen punkt 6.2.1 om at «unntaket fra rapporteringsplikten skal imidlertid ikke tolkes for vidt» oppfatter jeg som å være i direkte motstrid med forarbeidene og rettspraksis. Det er i denne sammenheng også grunn til å vise til at EMD har satt som overordnet forutsetning for inngrep i taushetspliktvernet, at det i så fall må være som følge av «klar og tydelig hjemmel i lov». Uttalelsen i veiledningen synes ikke å harmonisere særlig godt med dette prinsipp.
Anvendelsesområdet for advokater fremkommer av hvitvaskingsloven § 4 c. Denne bestemmelsen må sees i sammenheng med § 26 (3). Det betyr at i de tilfeller advokater utfører, eller bistår ved finansielle transaksjoner, så rammes de bare av rapporteringsplikten der denne bistanden ikke er som ledd i egentlig advokatvirksomhet. Som eksempel; forvalter advokaten penger for klienten på klientkonto, vil rapporteringsplikten være avhengig av om forvaltningen er en integrert del av egentlig advokatvirksomhet. Er den en del av advokatens rettshjelpsrolle, vil transaksjonen ikke være rapporteringspliktig.
- Hvitvaskingsloven får i liten grad anvendelse
At det er slik, fremkommer av dommen fra 2010 der det i avsnitt 34 uttales: «Å besørge overførsel av penger til eller fra klienter over klientkonto kan inngå som et helt ordinært ledd i en advokats egentlige advokatvirksomhet. Oppgjøret mellom partene i en rettsak eller et utenrettslig forlik vil for eksempel ofte skje over klientkontoen. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at alle ledd i et ordinært advokatoppdrag omfattes av taushetsplikten, også transaksjoner.»
Hva betyr så dette? Etter min oppfatning vil konsekvensen være at hvitvaskingsloven i liten grad får anvendelse i vårt daglige virke som advokater. De fleste advokater utøver i det helt vesentlige, eller kanskje utelukkende «egentlig advokatvirksomhet».
På den andre side; påtar vi oss å forvalte penger på vegne av en klient, så kan dette vanskelig sies å falle inn under begrepet «juridisk bistand og rådgivning», og vil etter omstendighetene falle inn under loven - og derigjennom også være rapporteringspliktig.
Det legges ned et betydelig arbeid fra Advokatforeningen i å informere landets advokater om hvorledes advokatstanden skal forholde seg til loven. At det foreligger så stor uenighet om forståelsen og derigjennom praktiseringen av loven er helt uholdbart. Det må kunne forventes en rask avklaring på dette sentrale og viktige spørsmålet.
