Da Advokatforeningens representantskap møttes nylig, stod temaet interessekonflikter på dagsordenen: Den som kan oppstå på det strafferettslige området, og på det forretningsjuridiske.
Advokatene Jarle Kvam i Wiersholm og Jacob Villum i CLP holdt innlegg der de drøftet det Villum kalte «tusenkronerspørsmålet»: Er det mulig å representere flere klienter i en auksjonsprosess, og samtidig oppfylle kriteriene i Advokatforeningens anbefalinger om etiske regler i parallelle oppdrag i auksjonsprosseser?
Først ute var Jarle Kvam.
– Dette er en ganske begrenset problemstilling, for det er ikke så ofte at vi har kjempeattraktive objekter som fører til massevis av henvendelser, innledet Kvam, partner og spesialist på M&A i Wiersholm.
– Men det hender at et selskap er til salgs her hjemme som seksti, sytti forskjellige firmaer er interessert i å kjøpe. Da trenger firmaene bistand fra advokater; de ønsker kanskje å inngå konfidensialitetsavtaler, eller har andre juridiske behov, sa Kvam.
Advokatforeningens etiske anbefalinger
Etiske regler om dobbeltrepresentasjon
Kan et advokatfirma representere flere klienter i en auksjonsprosess? Hovedstyret i Advokatforeningen har vedtatt anbefalinger om etiske regler, parallelle oppdrag i auksjonsprosesser.
Du finner dem i sin helhet her.
Han understrekte at han ikke kom til representantskapsmøtet for å argumentere kun for ett synspunkt, men at intensjonen var å belyse følgende problemstilling:
I hvilken grad kan klientene, der informert samtykke er en forutsetning – la ett og samme firma som praktiserer «chinese walls» representere seg i en prosess der de prøver å få kjøpt et selskap?
Ba om anbefaling
Regelverket for dette er forskjellige i ulike land.
– Da spørsmålet ble debattert i Sveriges Advokatsamfund for en del år siden var diskusjonen opphetet, og førte til at enkelte partnere forlot store firmaer fordi de mente at konklusjonen man landet på, var for begrensende. I Danmark kan advokatfirmaer ikke representere flere kjøpere, mens i England, Tyskland og Canada kan det gjøres ved informert samtykke.
For tre år siden sendte Kvam på vegne av Wiersholm et brev til Advokatforeningen og ba foreningen ta stilling til spørsmålet.
Hovedstyret vedtok en anbefaling i april 2020 der det heter at «det i utgangspunktet og som hovedregel ikke er adgang til å representere to eller flere kjøpskandidater i en auksjonsprosess».
Hovedstyrets konklusjon åpnet likevel for unntak ved informert samtykke fra klienten: «Hensynet til klientenes interesser må være avgjørende og et samtykke må ikke gå på bekostning av advokatfirmaets uavhengighet.»
Konkret vurdering
Det listes opp en rekke forhold som må være med i vurderingen av om samtykke kan innhentes og om samtykke er tilstrekkelig.
Hovedstyret presiserte at selv om samtykke er innhentet, vil advokaten ikke kunne ta oppdraget dersom «advokatenes plikt til lojalitet eller fortrolighet overfor klientene eller advokatenes plikt til uavhengighet derved blir brutt», og at det må foretas en konkret vurdering i hver sak.
«Adgangen til å bistå i situasjoner med dobbeltrepresentasjon på bakgrunn av samtykke vil således være snever og unntaksvis. Av hensyn til advokaters tillit i samfunnet vil det ikke være ønskelig at det utvikler seg en markedspraksis der store advokatfirmaer rutinemessig bistår flere klienter i auksjonsprosesser», konkluderte hovedstyret.
– Nå er altså situasjonen at man unntaksvis kan representere flere ved informert samtykke, men at muligheten er ganske snever, og forutsetter et ordentlig regelverk i bunnen. Det er ingen advokatfirmaer som ønsker å havne på forsiden av Dagens Næringsliv om at de har hatt dobbeltrepresentasjon og lekkasjer, sa Kvam.
Chinese walls
Begrep som brukes om et firmas interne informasjonsbarrierer - som kan være fysiske og / eller nedfelt i firmaets policy – for å unngå informasjonsutveksling eller kommunikasjon blant de ansatte.
– Ikke økonomisk motivert
– Hos oss gjør vi det i meget begrenset omfang. Vi gjør det typisk i samarbeid med utenlandske advokatfirmaer der vi ikke har direkte klientkontakt; der vi er underleverandører – og kun der klienten har interesse av det, sa Jarle Kvam.
I debatten som fulgte mellom Kvam og Villum, uttalte Kvam at det blir feil å tillegge økonomiske motiver til firmaene som praktiserer unntak.
– Man må huske på at der dette tillates, så er det under forutsetning av et strengt regelverk. Det er klientens interesser som må stå i fokus. Det er mange komplekse oppkjøp, men det er ikke så ofte disse situasjonene oppstår. Når det først skjer, er spørsmålet om vi skal ha en sort/hvitt-regel, eller overlate skjønnet til advokatfirmaene, men med strenge kriterier for skjønnet. Skal man si nei til aktører som trenger hjelp, hvis de har et ønske om å la firmaet representere seg?
– Vi ser ofte på det forretningsjuridiske området at utenlandske aktører spiser mer og mer av det norske markedet, det kan vi også ha i bakhodet, sa Kvam.
Jacob Villum i CLP: – Vet klientene hva de sier ja til?
– Det er noen uenigheter i vår bransje og litt ulik praksis, også etter at Advokatforeningens notat kom. Det er ikke slik at reglene tolkes likt. Et innspill tilbake til foreningen er at vi kunne ønsket oss en klarere konklusjon, sa Jacob Villum, partner i CLP og spesialist på M&A.
Han kalte problemstillingen «et i-landsproblem blant noen velstående forretningsadvokater i Oslo», men minnet om at spørsmålet holdt på å velte den svenske advokatforeningen i 2006.
– Der forsøkte flere store firmaer å kuppe årsmøtet ved å møte opp med sytti fullmakter, men lyktes ikke med å endre reglene. I Sverige er dobbeltrepresentasjon i praksis forbudt, sa Villum.
Dobbeltrepresentasjon utfordrer det grunnleggende prinsippet om advokaters uavhengighet, tillit og fortrolighet som er nedfelt i RGA punkt 2, fremholdt han.
- Må ta vonde diskusjoner
Advokater bør være aktive i diskusjonen om advokatetikk, også der det gjør litt vondt, mener leder i Advokatforeningen, Jon Wessel-Aas.
- Det finnes flere eksempler på områder der det er delte meninger i profesjonen vår. Om vi ikke selv tar ordentlig hånd om de etiske diskusjonene, risikerer vi at lovgiver kommer på banen og begynner å vedta som lov det vi mener hører hjemme i advokatetikken, mener han.
– Det som egentlig er spørsmålet her, er hvor langt går samtykket? Kan man samtykke til å fravike disse prinsippene? I utgangspunktet finnes det samtykkeunntak, men det er bare gyldig dersom det er avgitt på bakgrunn av fullstendige opplysninger fra advokatene om hva interessekonfliktproblemet består i.
Litt skeptisk
– En problemstilling er om klienten vet hva de sier ja til når de avgir samtykke. I større jurisdiksjoner er klientene mer vant med problemstillingen, og i England finnes det firmaer med seks tusen advokater. Men kan man gjøre det samme i Norge, i firmaer med ett hundre eller to hundre advokater, spurte Villum.
Han medga at han er «litt skeptisk» til Advokatforeningens anbefaling.
– Det konkluderer med en snever unntaksregel, og det presiseres flere ganger at det er snevert, men det er nå en gang slik at dette er oppdrag som er særdeles lønnsomme. Det kan være snakk om honorarer på flere millioner kroner, så det er fristende å dra litt i dette. Så dessverre; dette er situasjonen i dag, og det er min holdning at det hadde vært mulig å gjøre dette enklere. I praksis er det umulig å holde fast ved prinsippet om fortrolighet og uavhengighet hvis du ser konsekvensene av denne regelen, sa han.
Er det i praksis mulig å oppfylle kriteriene som er satt opp i unntaksregelen, undret han.
– Det kan være mulig innledningsvis, når man rådgir på avtalen. Men spørsmålet er om du klarer det over tid. Et vilkår er at man skal ha chinese walls, men har man det i Oslo? Jeg tror det er mer som «japanese paperwalls» i praksis. Et krav i England er for eksempel at man skal ha permanente chinese walls, at man faktisk skal sitte permanent adskilt, sa Villum.
