- Det er nå fastslått at internadvokater kun kan kreve
dekket erstatning for reelle utgifter man har hatt ved å opptre som
prosessfullmektig for egen arbeidsgiver, sier advokat Svein Ove Balle i
AdvokatCompagniet.
- Det er ikke adgang til at man utover dette også skal kunne få fortjeneste. Dette mener vi samsvarer både med tvistelovens formål og ordlyd, sier Balle.
Han har representert en klient som i oktober 2021 reiste stevning for Hordaland tingrett mot Repsol Norge AS med krav om
erstatning etter utleie av en fritidsbolig.
Tingretten kom til at saksøker hadde krav på totalt 24.000
kroner i erstatning, hvilket utgjorde under ti prosent av hva det i stevningen var lagt
ned påstand om.
Tingretten vurderte at Repsol i det vesentlige vant saken,
og tilkjente selskapet nærmere 210.000 kroner i saksomkostninger. Repsol hadde
beregnet en timepris på 2061 kroner for sin prosessfullmektig; en
advokatfullmektig som både var styreleder og jobbet in-house i selskapet.
Anførte urimelig høy timepris
Privatpersonen mente at internadvokatens timepris var urimelig høy, og
bestemte seg for å fremme særskilt anke over tingrettens
sakskostnadsavgjørelse.
Lagmannsretten forkastet anken. Advokatfullmektigens tidsbruk
representerte, ifølge Gulating, en kostnad for selskapet. Denne kostnaden utgjorde
et økonomisk tap, ettersom fullmektigens tid kunne vært brukt til alternativ inntektsgivende
arbeid for Repsol.
Selv om det ikke var tale om direkte utlegg knyttet til
bruken av den interne advokatfullmektigen, var altså kostnadene er tilstrekkelig
dokumentert ved at det ble ført tid på saken etter den såkalte «manhour»-raten.
Fritatt for sakskostnadsansvaret i lagmannsretten
Lagmannsretten fant etter omstendighetene likevel grunn til
å frita privatpersonen fra sakskostnadsansvaret fordi «tungtveiende grunner gjorde
det rimelig».
Det ble lagt særlig vekt på at spørsmålet om hvor grensen for
godtgjøring av eget arbeid skulle trekkes, ikke var klart løst i rettspraksis.
Spørsmålet om det forelå et økonomisk tap som kunne kreves erstattet, var
heller ikke klart opplagt».
Klientens advokat, Svein
Ove Balle, mente at avgjørelsen var stikk i strid med tvistemålslovens formål. Han fryktet en
situasjon der man ved å benytte internadvokater ville slippe billig unna i
tilfelle tap, mens man i de seirende tilfellene ville kunne mangedoble kravet
og heve en betydelig økonomisk gevinst. På denne bakgrunn ble det anket til
Høyesterett.
Riktig forståelse av tvisteloven?
Høyesteretts ankeutvalg kunne bare prøve lovanvendelsen og
saksbehandlingen ved avgjørelsen av sakskostnadene, samt bevisvurderingen.
Det
ble med det spørsmål om lagmannsretten hadde forstått og anvendt tvisteloven §
20-5 første ledd første og annet punktum riktig.
Ankeutvalget la innledningsvis til grunn at «det er
vanlig praksis at offentlige og private parter som vinner frem i rettstvister, der deres egne ansatte advokater har opptrådt som prosessfullmektig,
kan kreve erstatning for sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-5 første ledd
første punktum, dersom vedkommende advokat ikke samtidig har opptrådt som partens
stedfortreder under saken.».
Denne forståelsen av sakskostnadsbegrepet i § 20-5 er ifølge
utvalget «så festnet», at den måtte legges til grunn.
Ikke grunn til å skille mellom internadvokater
Med utgangspunkt i denne praksisen kunne ankeutvalget ikke
se noe grunnlag for å skille mellom internadvokater i offentlig virksomhet og
internadvokater i privat virksomhet.
Heller ikke er det grunn til å sondre mellom
internadvokatvirksomhet som er skilt ut i egne avdelinger eller kontorer, og
internadvokater som er mer integrerte i mindre foretak, ifølge kjennelsen.
Men det er stadig bare de faktiske kostnadene som
vedkommende part er blitt påført ved saken, som kan kreves erstattet, ikke mer,
ifølge ankeutvalget.
Sakskostnadene knyttet til internadvokaters prosessoppdrag kunne
altså ikke fastsettes med utgangspunkt i hva det ville ha kostet den aktuelle
parten å benytte en ekstern advokat.
«Motparten kan ikke belastes for merutgifter»
Etter ankeutvalgets syn var det også «irrelevant om
internadvokatens arbeid med saken har påført parten utgifter som parten ellers
ikke ville ha hatt, til juridisk bistand i andre saker.». Dette fordi slike kostnader
ikke kunne regnes som nødvendige «ved saken», slik tvisteloven krever:
«Motparten kan ikke belastes for merutgifter til andre saker
som en slik prioritering fra partens side fører med seg», ifølge høyesterettsdommerene Normann, Bull og Sæther.
Etter ankeutvalgets syn, må det naturlige utgangspunktet for beregningen derfor være «de fulle kostnadene ved det estimerte årsverket for vedkommende advokat, brutt ned til den andelen som den aktuelle saken utgjør av dette årsverket.».
Det må så vurderes om disse kostnadene
overstiger det som må anses som «nødvendig» etter tvisteloven.
Lagmannsretten tolket tvisteloven feil
Etter utvalgets syn hadde lagmannsretten tolket sakskostnadsbegrepet i tvistelovens § 20-5 første ledd første punktum for vidt, og lagmannsretten hadde med det
godtatt sakskostnader ut over det ankemotparten reelt sett hadde hatt eller
sannsynliggjort.
Som følge av feil lovanvendelse ble lagmannsrettens avgjørelse med det opphevet. Repsol ble dømt til å betale privatpersonen 56.833 kroner
i saksomkostninger for Høyesterett.
- Det er ikke adgang til å få idømt uberettiget fortjeneste
Advokat Balle mener avgjørelsen er helt i overensstemmelse
med det de har hevdet hele veien.
- Min klient er selvsagt fornøyd med avgjørelsen. En langvarig sak er over, og vi ser at vi har fått medhold
i de anførsler vi har fremmet helt siden problemstillingen aktualiserte seg ved
dom avsagt av Hordaland tingrett, sier han.
Kjennelsen (HR-2023-767-U) kan du lese i sin helhet her.
