Fradrag i straff ved isolasjon under varetekt: Høyesterett avsa 28. juni 2018 enstemmig dom –HR-2018-1261-A – som gjaldt beregningen av varetektsfradrag som følge av isolasjon under varetekt. Den reiste spørsmål om det skal gis ekstra fradrag i straffen etter straffeloven § 83 andre ledd når den varetektsfengslede som følge av ordensforstyrrelser i fengselet var blitt utelukket fra fellesskap med andre innsatte, jf. straffegjennomføringsloven §§ 37-40.
Den innsatte, som soner en dom på åtte år og seks måneders fengsel for to grove voldtekter, hadde fire ganger blitt utelukket fra fellesskapet med andre innsatte.
"Vedvarende frekk atferd"
"A har sittet i varetekt siden 8. desember 2016. Han har i løpet av varetektstiden blitt utelukket fra fellesskap med andre innsatte fire ganger. Første gang skyldtes det mangel på ledig celle. Isolasjonen varte et snaut døgn og var hjemlet i straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Andre og tredje gang skyldtes isolasjonen «vedvarende frekk og nedlatende atferd» til tross for tidligere advarsler. Hjemmel var § 37 første ledd bokstav a og e. Fjerde isolasjonsperiode skyldtes at A forsøkte å forsyne seg fra medisintrallen og fysisk måtte tas bort, og var hjemlet i § 39", står det i dommen.
Høyesterett kom til at det ikke skulle gis fradrag. Dersom det skal gis isolasjonsfradrag for denne typen isolasjon, ville det gi innsatte mulighet for selv å forkorte straffen ved å opptre slik at det ble fattet vedtak om utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte. Det kan gi gale insentiver, og vil kunne gjøre det vanskeligere for fengselsansatte å holde ro og orden i fengselet.
Drøfter flere tidligere dommer
I dommen drøfter førstvoterende Ragnhild Noer tidligere høyesterettsdommer der det er blitt gitt fradrag for isolasjon i varetekt; Rt-2006-1469, der Høyesterett kom til at reglene om isolasjonsfradrag ikke bare gjelder der retten eller politiet har fattet beslutning om isolasjon, samt HR-2017-290-A, en dom der det ble gitt isolasjonsfradrag fordi den fengslede hadde blitt holdt isolert fra andre pasienter og innsatte på psykiatrisk institusjon.
Om Rt-2006-1469, skriver Noer: "Avgjørelsen kan synes å trekke i retning av at også isolasjon besluttet av fengselsmyndighetene, som i vår sak, gir rett til ekstra fradrag. Men dommen må forstås på bakgrunn av faktum i saken. Den gjaldt en innsatt som i omtrent ett år hadde vært plassert i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, jf. avsnitt 4. Slik plassering kan besluttes av Kriminalomsorgen der «spesielle sikkerhetsmessige grunner gjør det påkrevet», jf. straffegjennomføringsloven § 11 andre ledd.(...)
"Det går ikke fram av Høyesteretts dom hva som var den konkrete bakgrunnen for plasseringen i sikkerhetsavdeling. Det er heller ingen drøftelse av om også isolasjon besluttet etter reglene i straffegjennomføringsloven §§ 37-40 skulle gi ekstra fradrag. Det var da heller ikke disse bestemmelsene som Høyesterett tok stilling til i saken. På denne bakgrunn mener jeg avgjørelsen ikke kan tillegges avgjørende vekt for vår sak, selv om enkelte av uttalelsene er generelle og isolert sett kunne synes å ta standpunkt også til det spørsmål som er reist i saken her", heter det videre.
Forsvarer i saken var advokat Berit Reiss-Andersen. Påtalemyndigheten var representert ved statsadvokat Birgitte Istad.
Dommere i saken var Ragnhild Noer, Espen Bergh, Tone Sverdrup (konstituert), Cecilie Berglund og Magnus Matningsdal.
