Hvor ble det av rettstaten Norge?

Daglig isoleres mennesker mot sin vilje i trange rom. Helt alene blir de forlatt, fullstendig overlatt til seg selv. Det er staten som har tatt avgjørelsen. Noen opplever kun en halvtimes menneskelig kontakt i løpet av et døgn. Hvordan kan vi tollere slike umenneskelig forhold i rettstaten Norge?

Massiv kritikk

Norge har fått massiv kritikk for sin omfattende bruk av isolasjon i fengsler. Særlig aktuelt ble dette etter at avtroppende sivilombudsmann Aage Thor Falkanger i sommer leverte en særskilt melding om isolasjon i norske fengsler til Stortinget. Der uttales det at det er «store svakheter ved myndighetenes styring av fengslenes bruk av isolasjon».

Fengselsbetjenter har en i en årrekke kritisert myndighetenes kutt i fengslenes ressurser, og fremhevet at isolasjon er en konsekvens av både dårlig tilrettelagte bygninger og for få ansatte. Også flere internasjonale organer har merket seg hvordan ett av verdens rikeste land og forkjemper for menneskerettigheter, behandler sine innsatte.

Sivilombudsmannen viste, i sin melding til stortinget, til FNs torturkomités sterke bekymring for «omfanget av langvarig isolasjon» i norske fengsler, og at norsk lovgivning ikke reflekterer at «isolasjon kun skal benyttes i ekstraordinære tilfeller og for så kort tid som mulig».

Hva sier straffegjennomføringsloven?

Den norske straffegjennomføringsloven hjemler isolasjon av mennesker der grunnlaget er hensynet til den enkelte selv, hensynet til andre innsatte eller forebygging av kriminalitet. I tillegg åpner norsk lov for å plassere en person på isolat i tilfeller der bygning- eller bemanningsmessige forhold gjør isolasjon nødvendig.

Det åpnes altså for isolasjon i tilfeller der det eneste grunnlaget er praktiske forhold. Dermed ligger ikke fokuset på den enkelte personen, men på om det, ut i fra fengselets totale vurdering, er nødvendig med isolasjon. En slik vurdering går på bekostning av de store konsekvensene isolasjon har for enkeltmennesket, både i form av traumer under selve oppholdet og ettervirkninger. Slik er det mangel på midler som fører til at fengsler ikke makter å ivareta de innsatte på en verdig og human måte.

Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at det ikke er menneskene som fatter vedtakene om isolasjon som nødvendigvis må ta ansvaret, men heller staten som fordeler av midler.

Nytteløs klaging og fravær av rettssikkerhet

Å sikre at mennesker ikke isoleres kun grunnet bygning- eller bemanningsmessige forhold vil ta svært lang tid. Derfor burde det være naturlig for regjeringen å gjennomføre andre tiltak som ivaretar Norges ansvar som rettsstat på kortere sikt, og reduserer antall personer som utsettes for isolasjon.

Et vedtak om å plassere en innsatt i isolasjon kan i prinsippet overprøves av domstolene. Meldingen fra sivilombudsmannen fremhever imidlertid at dette er en mulighet som i svært liten grad benyttes i praksis. Det vises til at mange innsatte «oppfatter det som nytteløst å klage fordi sjansen for å få medhold er liten». Realiteten er altså at mennesker som plasseres i isolasjon har svært liten sjanse for få en ekstern vurdering, på tross av vedtakets inngripende karakter og potensielt store personlige konsekvenser. Slik settes rettssikkerheten til de innsatte i fare.

Advokatlønningene under fri rettshjelp må opp

Fraværet av praksis rundt å klage på vedtak om isolasjon fikk nylig oppmerksomhet blant forsvarsadvokater. Under Forsvarergruppens høstseminar trakk strafferettsadvokat Maria Hessen Jacobsen frem at klaging på vedtak om isolasjon er en mulig måte å motvirke Norges omfattende bruk av isolasjon i fengsler. Hun trakk også frem den dagsaktuelle diskusjonen rundt offentlig salærsats. I forslaget til statsbudsjettet for 2020 fremgikk det at regjeringen ville øke den offentlige salærsatsen med kun 20 kroner. Dette er ni kroner mindre enn det Advokatforeningen hadde bedt om.

Jussformidlingen mener at økte lønninger for de som bidrar med fri rettshjelp er nødvendig for å sikre at innsattes grunnleggende rettigheter ivaretas. En naturlig konsekvens av at arbeid med saker om isolasjon er dårlig lønnet sammenlignet med bransjen for øvrig er at dette arbeidet blir mindre attraktivt for advokater. En økt saksmengde hos domstolen vil også bidra til å sette nærmere føringer for fengslenes praksis rundt isolasjonsbruk. Dermed blir det enklere å kontrollere om de vedtakene som fattes om isolasjon er korrekte, slik at bruken av isolasjon reduseres.

Oppsummert er Jussformidlingen av den oppfatning at det må sikres fri rettshjelp til menneskene i samfunnet vårt som utsettes for noen av de mest alvorlige inngrepene i dagens moderne samfunn. Dette gjelder i særlig stor grad når det er staten selv som gjennomfører inngrepene. Når vi ikke prioriterer å sikre noen av våre svakeste og mest sårbare mot statlige overgrep, kan man jo undres hvor det ble av rettstaten Norge?