Det anses som inngripende å nekte folk å oppholde seg på hytta, derfor er det laget en egen forskrift som regulerer forbudet. Innsatte i fengslene våre er tydeligvis ikke verdige samme rettslige grundighet, selv for langt mer omfattende inngrep. Under koronapandemien kan de settes i 14 dagers isolasjon – et inngrep som overlates til rundskriv, instrukser og lokalt skjønn.
Det første utbruddet av COVID-19 i norske fengsler er et faktum. Tiltak som fremskutt løslatelse, reduksjon i nyinnsettelser samt hygiene- og karantenetiltak, har virket. Det sier seg selv at et større utbrudd av viruset i fengslene ville vært svært alvorlig, og en rekke tiltak er derfor både nødvendige og viktige av hensyn til de innsatte og ansatte.
Det at smitteverntiltak må gjennomføres i fengsel, kan allikevel ikke forsvare hva som skjer med nyinnsatte i varetekt: de settes i 14 dagers isolasjon som et forebyggende tiltak.
Avhenger av vilje og lokale ressurser
Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) har i sitt seneste rundskriv bestemt at alle nyinnsatte automatisk skal i 14 dagers karantene, uansett. For enkelte vil det være mulig med et visst fellesskap også i karantene, men for den som ikke overholder påbud om to meters avstand, vil det automatisk gis fullstendig isolasjon resten av karantenetiden.
Rundskrivet er ledsaget av et brev med presiseringer, adressert til regionene, som bare er offentlig tilgjengelig på forespørsel. Av brevet fremgår at den automatiske isolasjonen i 14 døgn skal hjemles i straffegjennomføringsloven § 37 om ro, orden og sikkerhet. Denne utvidelsen av lovens virkeområde er ikke besluttet av lovgiver, men av KDI «etter diskusjon i stabsmøte».
Innsatte tegner et bilde av at praksis varierer i ulike fengsler, og at de isolasjonsdempende tiltakene kan bero på vilje og lokale ressurser.
Sikrer ikke mot vilkårlighet
Vestfold tingrett besluttet løslatelse i en nylig fengslingssak, under henvisning til at pandemien «har medført tiltak i fengselet som gjør at fortsatt varetektsfengsling (..) fremstår som uforholdsmessig». Borgarting lagmannsrett mener nødrettsbetraktninger på tidspunktet for domsavsigelsen før påske kunne hjemle den ekstra isolasjonen som ble iverksatt som følge av pandemien, men etterlyser at lovgiver avklarer hjemmelsgrunnlaget. Borgarting etterlyser også en individualisert vurdering av behovet for så inngripende tiltak.
Advokatforeningens menneskerettsutvalg reagerer på at dette svært inngripende regimet baseres på regler som ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidede, klare og avgrensede, men er besluttet i et rundskriv etter interne diskusjoner. Vi er bekymret for at reglene åpner for en altfor stor grad av skjønn og vektlegging av ressurshensyn.
Det åpnes i realiteten for inngrep i strid med menneskerettsstandarder overfor frihetsberøvede, uten å samtidig sikre mot vilkårlighet. Reglene følges ikke av tilstrekkelig mulighet for å vektlegge individuelle hensyn, hvilket er særlig alvorlig når man har kunnskap om hvor stor andel av innsatt-populasjonen som har alvorlige psykiske lidelser.
Det er velkjent at isolasjon kan forårsake stor fysisk og psykisk skade. Dersom mindre belastende tiltak er mulige, for eksempel testing av smitte for å lette på karantene, eller en oppbemanning for å sikre aktivitet og fellesskap, kan isolasjonen fort være uforholdsmessig inngripende.
Nødrett som rettsgrunnlag holder ikke over tid
Et rundskriv med generelle instrukser om isolasjon er ikke egnet til å sikre mot rettsstridige inngrep, og ivaretar ikke rettssikkerheten for innsatte i norske fengsler. Nødrett som rettsgrunnlag for rutinemessige og alvorlige inngrep er sjelden en god løsning – og i hvert fall ikke over tid.
De eksisterende bestemmelsene om utelukkelse og fellesskap i straffegjennomføringsloven var allerede før pandemien i stort behov av revisjon og presisering, noe som ble påpekt av Sivilombudsmannen i særskilt melding om isolasjon i 2019.
Karantene og redusert besøk for innsatte kan ikke og bør ikke sammenliknes med karantene for alle oss andre. Den som sitter i fengsel er allerede fratatt stor grad av selvbestemmelse, bevegelsesfrihet, samt sosialt empatisk fellesskap og kontakt med sine nære. Det å vite at verden utenfor er i krise gjør at mange innsatte bekymrer seg, og trenger mer, ikke mindre, menneskelig kontakt.
Menneskerettsdomstolen har slått fast at ethvert tiltak som ytterligere innskrenker frihet for en allerede frihetsberøvet, må undergå særlig grundige vurderinger. Å avskjære fra fellesskap utgjør et inngrep som krever klar lovhjemmel, et legitimt formål og et forhold mellom mål og middel. Jo mer inngripende tiltaket er, jo klarere må lovgrunnlaget for inngrepet være formulert.
Isolasjon = den mest alvorlige menneskerettsutfordringen i Norge
Dersom man utsetter særlig sårbare personer for rutinemessig isolasjon over et visst tidsrom, kan det komme i strid med forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK – et forbud som er absolutt og ikke kan fravikes selv under pandemi. Ja, kanskje særlig ikke under en situasjon hvor mange innsatte er ekstra bekymret, slik man gjerne er under en pandemi.
Gode hensikter og legitime formål kan ikke rettferdiggjøre slike brudd.
Direktør ved NIM Adele Matheson Mestad uttalte i januar at det bare er et spørsmål om tid før Norge blir dømt for overtredelse av dette forbudet i EMK. At forbudet ikke engang er nevnt i rundskrivet, er symptomatisk og alvorlig. Dette særlig tatt i betraktning av at det kun er tre måneder siden det daværende isolasjonsregimet i norske fengsel av NIM ble ansett som den mest alvorlige menneskerettsutfordringen i Norge.
Det isolasjonsregimet som gjennomføres ved nyinnsettelser i fengslene nå, er langt mer utfordrende enn det var for tre måneder siden.
Ber om en tydeligere hjemmel
Advokatforeningens menneskerettsutvalg ber om at pandemiregimet i fengslene gis tilstrekkelig klar hjemmel i lov eller forskrift, og at hjemmelen i langt større grad enn i dag åpner for individuelle hensyn og behov.
Vi savner en presisering av, og balanse mot, den absolutte retten til vern mot umenneskelig og nedverdigende behandling som EMK gir alle, også innsatte i fengsler.
Konkrete pålegg om isolasjonskompenserende tiltak, lemping ovenfor eller løslatelse av sårbare innsatte, samt konkrete minstestandarder for lufting og fellesskap, må også inn i hjemmelen.
Dagens lemfeldige instrukser åpner for lokale variasjoner der ressurssituasjonen lett kan få større vekt enn de innsattes menneskerettslige beskyttelse, og gir begrunnet frykt for umenneskelig og nedverdigende behandling av nyinnsatte fanger. Dette er rett og slett under norsk minstestandard for hvordan vi bør behandle hverandre – også under en pandemi.
