- Når barn dør i fengsel – hvilket ansvar har vi som samfunn?

VG skrev nylig om Jonatan, som tok livet sitt i fengsel som 20-åring, etter å ha sonet for dobbeltdrap fra han var 15 år.

Det er historien om et varslet selvmord. Om en ung gutts harde møte med livet i voksenfengsel, om en ung gutt som ble utnyttet av medinnsatte, og om kriminalomsorgens og helsetjenestens manglende ivaretakelse i en åpenbar, alvorlig krise. Hvordan kunne det gå så galt?

Historien om Jonatan er sterk, vanskelig, vond og den berører. Den løfter viktige problemstillinger vi som samfunn må ha en offentlig og åpen samtale om.

Hvordan rehabilitere, ikke bryte ned

Vi må snakke om hvordan vi straffer barn som begår alvorlige forbrytelser. Hvordan vi ivaretar innsatte i fengsel som er unge og sårbare. Hvordan vi kan beskytte unge domfelte mot utnyttelse. Hvordan vi kan rehabilitere, og ikke bryte ned, barn som har begått alvorlige forbrytelser. Hvordan vi møter innsatte i krise og hindrer dem i å ta livet sitt.

Og like viktig: vi må ha en solid samtale om åpenhet når systemet har sviktet, hvordan vi lærer av det, og hvordan vi kan hindre at det får skje på nytt.

Jonatan fikk først lovens strengeste straff, forvaring, for å ha drept to mennesker da han var 15 år. Forvaring er en straff hvor man kan bli i fengsel på ubestemt tid.

Barneombudet har gått svært hardt ut ut mot forvaringsstraff for barn, fordi barn dømmes for handlinger de har begått da de ikke var ferdig utviklet. Psykolog Øverland var i VG tydelig på at barn risikerer å bli behandlet strengere enn voksne fordi systemet og metoden ikke er tilpasset vurdering av barn.

At lovgiver i det hele tatt har åpnet for muligheten til å dømme barn til fengsel på ubestemt tid er uforståelig.

Dømt til 11 års fengsel

I lagmannsretten ble Jonatans straff omgjort til 11 års fengsel. Soningen ble likevel for tung å bære for en ung gutt, og han valgte å ta sitt eget liv.

Mindreårige som dømmes til fengselsstraff soner i ungdomsenheter. Ungdomsenhetene skal tilpassede soningsforhold. De er like fullt et fengsel.

Dørene låses, tvangsmulighetene er mange, og ungdomstiden med skole og fritid leves bak en mur. Ingen dating, ingen fester, ingen ferier med venner.

Mamma, pappa og søsken får man ringe til under avlytting, samvær med familien skjer i en besøksleilighet, og familielivet eksisterer ikke mer.

- Bryter FNs barnekonvensjon

Det er mange etater som har ansvar for tilbud til mindreårige innsatte. Men, samordning av tilbudene er ikke god nok, mener Barneombudet.

Kriminalomsorgens høyskole- og utdanningssenter skrev i 2019 rapporten «Barn skal ikke i fengsel – men noen barn må», og mente måten enhetene drives på i praksis er høysikkerhetsfengsler som bryter prinsipper i FNs barnekonvensjon.

Kort fortalt, barn i fengsel får ikke den oppfølgingen og helsehjelpen de har krav på.

Barn som soner i fengsel skal behandles med respekt for deres menneskeverd, og beskyttes mot inngrep fra staten og fra andre. Barn i fengsel er særlig sårbare for nedverdigende behandling, i strid med menneskerettskonvensjonen artikkel 3 som sier at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

- Fikk ikke god nok hjelp

Ungdomsenheten sendte Jonatan videre til et voksenfengsel, der han ble plassert sammen med menn dømt for alvorlige sedelighetsforbrytelser. Noen av disse utnyttet Jonatan uten at kriminalomsorgen grep inn.

Barnevernstjenesten sa samtidig takk for seg ett år etter at Jonatan ble overført til voksenfengsel, tross foreldrenes protest og barnevernets mulighet for oppfølging til Jonatan hadde blitt 23 år.

Pandemien kom, og besøkene fra familie stanset opp. Jonatan ble fratatt aktivitetstilbud, fikk ikke fortsette med utdanningen og han var mye alene. Med tunge tanker.

I VGs fortelling kommer det frem at Jonatan etter hvert tok inn over seg det han hadde gjort, og tilsynelatende ikke fikk god nok hjelp til å håndtere dette.

Plikt til å dele kunnskap

Hvis statens ansatte har mottatt kunnskap om en reell fare for selvdrap hos den innsatte, oppstiller menneskerettskonvensjonen artikkel 2 en plikt til å sette i verk omfattende tiltak. Både forebyggende, og akutte. Det er også en plikt for helsetjenesten og kriminalomsorgen til å samarbeide og dele kunnskap, uavhengig av taushetsplikt.

Familien fikk sjokk når de så Jonatan igjen etter pandemien. De meldte fra til barnevern, til politi, til fengselet. Til og med de medinnsatte varslet, de ansatte varslet. Jonatan sluttet å spise, skadet seg selv og snakket om å ta livet sitt.

Fengselet glemte å lage tiltaksplan. Varsel ble ikke fulgt opp. Fengselet og helsetjenesten mener samarbeidet mellom helse og fengsel ble hindret av taushetsplikt.

Derfor ble Jonatan værende i fengselet. Låst inne i 12 timer uten tilsyn. Og endte livet sitt, helt alene.

- Gransket seg selv

En av kjerneverdiene til norsk kriminalomsorg er åpenhet.

Menneskerettskonvensjonen stiller også krav om åpenhet i granskningen etter dødsfall under offentlig omsorg som er avgjørende for samfunnets tillit til staten. Det er i tillegg et krav om at den som etterforsker er uavhengig av det organ som bærer mulig ansvar.

Etter Jonatans tok sitt eget liv har Kriminalomsorgen gransket seg selv, og synes de alt i alt håndterte dette svært godt. Mandal fengsel nektet de etterlatte innsyn i dokumentene i nesten et halvt år. En total mangel på åpenhet og ærlighet selvrefleksjon.

Det viser hvor problematisk det er at Justisdepartementet ikke har gitt Tilsynsrådene for kriminalomsorgen tilstrekkelig mandat til å undersøke selvdrap.

Politiet på sin side, henla undersøkelsessaken etter kort tid, uten å følge opp brev de fikk fra de innsatte i Mandal. Brevet uttrykte i sterke ordelag hvordan fengselet sviktet Jonatan.

- Samfunnet sviktet sitt oppdrag

Når samfunnet velger å fengsle barn, overtar Staten omsorgen for dem. I Jonatans tilfelle har samfunnet sviktet oppdraget sitt fullstendig.

Uansett hvor grusom forbrytelsen han begikk var, hadde han rett på en soning som bygget på rehabilitering, gjenopprettelse, progresjon og fremtid. Vi som samfunn tok fra ham dette, og i tillegg feilet vi i å beskytte ham mot grove krenkelser og fysisk vold.

Helt til slutt feilet vi i å ivareta hans psykiske helse og hans liv. Dette kan og må vi som samfunn være villige til å lære av. Og vi – og særlige politikerne – må bruke den kunnskapen til å endre.

Saken til Jonatan krever en åpen og offentlig samtale, om hvilken kriminalomsorg vi vil ha for barn som settes i fengsel. Hvordan vi straffer barn. Hvordan vi beskytter dem. Hvordan vi hindrer at flere unge liv ødelegges eller går tapt i fengsel. Det skylder vi Jonatans etterlatte.

Kronikken ble første gang publisert på VG.no.