Høyesterett: Man kan legge fram bevis fra tidligere saker selv om siktede da var mindreårig

Høyesterett tok i enstemmig dom 30. oktober 2018 – HR-2018-2096-A – stilling til om det er i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 40 (2) å fremlegge bevis for domfellelse for forhold som ble begått før tiltalte fylte 18 år og om det ved straffutmålingen kan legges vekt på slik domfellelse.

Spørsmålet var følgelig om det i en straffesak mot en siktet for forhold som er begått etter at han fylte 18 år kan tas i betraktning domfellelser for forhold som ble begått mens han var mindreårig. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og går ved motstrid foran annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 2 og § 3.

Spørsmålet i saken aktualiserte for det første forholdet til straffeprosessloven § 301 andre ledd, som bestemmer at bevis for tidligere domfellelser og påtaleunnlatelser bare kan nektes først når beviset er uten betydning for saken. For det andre om det ved straffutmålingen kan legges vekt på slike domfellelser i skjerpende retning, jf. straffeloven § 77 k.

General Comment no. 10 (GC-2007-10-CRC) er en relevant rettskilde når innholdet av konvensjonsforpliktelsene skal fastlegges, men hvilken vekt en uttalelse skal ha beror blant annet på om det dreier seg om en tolkningsuttalelse, eller om uttalelsen mer må sees som en tilråding, jf. Rt-2015-1388 (plenum) avsnitt 151.

Etter å ha sett på General Comment avsnittene 64, 66 og 67 konkluderte Høyesterett i avsnitt 23:

«Barnekonvensjonen er etter dette ikke til hinder for at det kan fremlegges bevis for domfellelser mot siktede for forhold som ble begått som mindreårig, og det foreligger følgelig ikke motstrid med straffeprosessloven § 301 andre ledd. Barnekonvensjonen artikkel 40 forbyr eller begrenser heller ikke at slike domfellelser kan tillegges vekt i straffskjerpende retning innenfor rammen av alminnelige straffutmålingsprinsipper, jf. straffeloven § 77 k.»

Dommere: Ringnes, Bårdsen, Webster, Bergh og Indreberg.