Drap, narkotika og sedelighet – dette var juryordningen

I 2015 ble det klart at flertallet på Stortinget ville avvikle juryordningen til fordel for meddomsretten. Argumentene var styrket rettsikkerhet, og sikring av en begrunnelse for hvorfor man blir dømt eller frikjent.

Etter 130 år ble ordningen fra 1. januar 2018 i teorien historie. I praksis har den holdt seg så vidt i live inntil nylig, og takket for seg samtidig med at lagretten svarte på skyldspørsmålet i Eirik Jensen-saken.

For strafferettsadvokat Frode Sulland er det nærmest en sorg.

– Jeg prøver å vende meg til at vi står med disse meddomsrettene, men jeg opplever vel litt av det jeg fryktet, at det er fagdommerne som sitter i førersetet, sier han og utdyper:

– Nå er vi nødt til å dobbeltkommunisere til både meddommerne som er i flertall og fagdommerne, og det er også sistnevnte som i realiteten styrer saken. Fagdommerne får en annen og sterkere rolle inn mot avgjørelsen og skyldspørsmålet. Tidligere var det også de som styrte forhandlingene, men da visste vi at det var juryen alene som skulle diskutere skyld etterpå.

Toleranse for tvil

En mulig juryavvikling ble lenge diskutert før den ble et faktum, og Sulland har markert seg som en motstander av stortingsflertallets avgjørelse.

– Jeg opplever at flere fagdommere opparbeider seg en toleranse for tvil. Vi risikerer at flere uskyldige blir dømt med en meddomsrett. Det er verre enn at skyldige går fri, sier han.

Likevel erkjenner Sulland at han også har hatt gode opplevelser med meddomsretten, og hvorvidt den nye ordningen påvirker rettssikkerheten i negativ forstand synes han det er for tidlig å svare på.

- En spesiell og uventet avslutning

Mandag formiddag svarte juryen i Eirik Jensen-saken nei på spørsmål om hasjinnførsel, men ja på spørsmål om grov korrupsjon. Fagdommerne satt kjennelsen til side, og den beslutningen ble anket til Høyesterett.

I motsetning til Sulland, satt Ove André Vanebo med tomlene i været da det skulle avgjøres hvorvidt juryordningen skulle avvikles eller ikke. Han mener gårsdagens dramatikk er et godt eksempel på hvorfor.

- Jeg synes denne siste saken illustrerer hvorfor vi behøver en ordning som inneholder både lek- og fagfolks skjønn. Innretningen på juryordningen, med adgang til å tilsidesette kjennelsen, viser at det i prinsippet uansett ikke er juryen – og lekfolkene – som avgjør sakene. Vi vet heller ikke hva som har vært avgjørende i juryens vurderinger. Juryordningen er derfor overmoden for avskaffelse.

Forfatter og tidligere førstelagmann Nils Erik Lie mener Eirik Jensen-saken ble en spesiell og uventet avslutning på juryordningen i norsk straffeprosess.

- Her har altså lagretten gjennom en rådslagning i flere dager i en kompleks sak kommet frem til et svar, som fagdommerne så setter til side etter å ha drøftet spørsmålet i en times tid. Det er grunn til å minne om vilkåret for tilsidesettelse av en frifinnende kjennelse: Retten skal finne det utvilsomt at tiltalte er skyldig.

Lie peker på at retten ikke er en overinstans over lagretten, og han mener det ikke er tilstrekkelig for tilsidesettelse at man selv ville ha vurdert skyldspørsmålet annerledes.

- Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil som skal fange opp de svarene fra lagretten som er åpenbart uriktige. Retten plikter heller ikke å sette lagrettens svar til side selv om vilkårene for tilsidesettelse i og for seg er oppfylt. Jeg har ikke kjennskap til saken utover medieomtalen, men stiller meg allikevel undrende til denne tilsidesettelsen, sier Lie.

- På tide med avvikling

Vanebo var statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet under Anders Anundsen (Frp) da juryavviklingen ble bestemt.

– Jeg er jo naturligvis veldig fornøyd med hva vi har endt opp med. Alt i alt er det et komplisert spørsmål hva som bør være den foretrukne løsningen, men det som har vært sentralt for min del, er at man treffer riktigst mulig avgjørelser, sier Vanebo.

Han mener lekfolkelementet er godt i varetatt under meddomsretten, og at de som er redd for fagfolkets overmakt i lagmannsretten, ikke har noe å frykte.

– Jeg har veldig tro på at det man har fått til nå er balansen mellom den sunne folkelige fornuften og det mer fagjuridiske ståstedet, så kan man heller gjøre justeringer underveis hvis det er noen ulemper som dukker opp.

Vanebo mener tiden var inne for en oppdatering av strafferettspleien.

– Historisk sett har juryordningen vært veldig viktig, og etableringen var prinsipielt riktig som en slags motvekt til embetsmannsstaten. Nå er ikke Norge lenger et like lagdelt samfunn, og selv om juryordningen har vært betydningsfull og demokratiserende, må kartet endres når terrenget forandrer seg, sier han.

Vemodig, men fornuftig

Forfatter og tidligere førstelagmann Nils Erik Lie mener at all rasjonell tenkning tilsier at rettssikkerheten sikres best ved at skyldspørsmålet avgjøres av jurister og lekdommere i fellesskap.

– Fjerningen av juryordningen etterlater likevel en følelse av vemod. Det var noe eget ved å administrere hovedforhandlingen i jurysaker, først og fremst i de årene da jurysakene i lagmannsretten også var en behandling i første instans, sier han.

Lie forteller at det er særlig drapssakene, men også grove sedelighetssaker og narkotikasaker, som forbindes med juryordningen. De alvorlige sakene i forbindelse med landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig ble behandlet etter en annen prosessordning.

– Giftmordene i Orkdal i 1983, hvor en tidligere leder av et sykehjem ble dømt til 21 års fengsel for å ha drept 22 av pasientene ved sykehjemmet, er nok en av de sakene som har budt på en krevende oppgave for lagretten.

Lie trekker også fram den mye omtalte Bjugn-saken fra 1993, hvor siktelser mot syv personer for overgrep mot barn endte med tiltale mot en av dem. Han ble frikjent av lagretten mot lagmannens anbefaling i rettsbelæringen.

– For eget vedkommende husker jeg best de såkalte Tistedalsdrapene, som jeg administrerte i 1994, og hvor en mann fra Tistedal utenfor Halden ble dømt til 21 års fengsel for å ha drept fire sambygdinger ved tre forskjellige anledninger. Her var de faktiske handlingene erkjent, så noen bevisbedømmelse angående skyldspørsmålet i egentlig forstand måtte ikke lagretten foreta.

Som et mer kuriøst eksempel, peker Lie på blasfemisaken i 1933 mot forfatteren Arnulf Øverland, som følge av hans foredrag om «Kristendommen, den 10. landeplage».

– Øverland ble frikjent av lagretten, noe som vakte forargelse og førte til at fagdommerne heretter fikk anledning til å sette til side også frifinnende kjennelser fra lagretten, ikke bare de fellende.

Barmhjertighetsdrapet

Frode Sulland har vært både forsvarer og tidligere leder av forsvarergruppen i en årrekke, og han har brukt store deler av sin karriere foran en jury. Man skulle kanskje tro at han ville trekke fram Orderud-saken som den han husker best, men slik er det ikke.

– Den mest dramatiske og rettshistoriske må være straffesaken mot legen Christian Sandsdalen på slutten av 90-tallet. Saken handlet om et barmhjertighetsdrap, hvor Sandsdalen hadde hjulpet MS-syke Bodil Bjerkmann med å dø ved hjelp av en morfinsprøyte etter hennes eget ønske.

Noen timer før sprøyten ble satt hadde Bjerkmann laget en video hvor hun redegjorde for lidelsene hun hadde, og argumenterte for individets rett til å bestemme over eget liv.

– I tingretten ble Sandsdalen dømt, men ikke straffet. I neste instans ble det en heftig jurysak hvor jurymedlemmene var sterkt engasjert, og han ble til slutt frifunnet under rettsstridsbegrepet. Kjennelsen ble satt til side, og under meddomsretten ble det enstemmig fellelse uten straff. Samme resultat ble det også i Høyesterett, minnes Sulland.

Han mener jurysaken ga uttrykk for folkeviljen og at den har et sterkt demokratisk element.

– Det er rettshistoriske minne som er veldig interessant på flere måter, og som avspeiler mange av problemstillingene i jurydebatten, så vel som i debatten om aktiv dødshjelp.

Bryter med straffeprosessloven

I går var altså dagen hvor norgeshistoriens siste jurysak ble avsluttet, og lagretten (juryen) vil ikke lenger være en del av behandlingen av de mest alvorlige straffesakene i lagmannsretten.

Juryen har tradisjonelt sett holdt seg taus om sin behandling av skyldspørsmålet. Mandag kveld lot imidlertid et av jurymedlemmene i Eirik Jensen-saken seg intervjue anonymt av flere medier, deriblant Dagbladet, om stemmegivningen i lagretten.

Juryen brukte rundt 40 timer på å komme med sin kjennelse, og vedkommende Dagbladet har snakket med forteller om splittelse, uenigheter og stemmefordeling på de enkelte spørsmålene. Det er i strid med straffeprosessloven, mener Erik Keiserud, advokat i Hjort, tidligere leder av Advokatforeningen og ekspert på straffeprosess.

- Dette er i strid med straffeprosessloven som har en bestemmelse om at det ikke i noe tilfelle må gis opplysning om stemmetallet. Det eneste unntaket er at ved domfellelse skal det opplyses at svaret er gitt med flere enn seks stemmer. Heller ikke skal et lagrettemedlem opplyse hvordan det selv har stemt i skyldspørsmålet, sier han til Advokatbladet og fortsetter:

- En konsekvens av dette er at et lagrettemedlem ikke kan føres som vitne om den rettsoppfatning og den bevisbedømmelse det bygget på ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Dersom ikke juryordningen nå hadde vært avviklet, er det rimelig å anta at man ville ha vurdert en ytterligere innstramming av taushetsplikten. Så lenge lagretten ikke ga en felles begrunnelse for sin avgjørelse av skyldspørsmålet, ville det føre til uholdbare tilstander om det enkelte lagrettemedlem skulle ha anledning til å gi uttrykk for hvordan det selv hadde vurdert bevisene og skyldspørsmålet.

- Dersom det ble reist spørsmål om lagrettens saksbehandling, ville det imidlertid neppe være noe til hinder for at lagrettemedlemmer forklarte seg om dette, i hvert fall hvis det ble påstått at det var begått feil til skade for tiltalte, sier han.