Jus-professor ut mot egne studenter i forelesning: - Professorer skal ikke ha pedagogiske evner

Jusprofessor Benedikte Høgberg ved Universitetet i Oslo (UiO) har de siste dagene skapt storm etter å ha kritisert egne studenter i en forelesning i et innlegg som hun også publiserte på sin åpne Facebook-profil. Innlegget kom som et svar på kritikk i sosiale medier mot en kollega.

Høgberg mener studentene er for opptatt av professorers pedagogiske evner, og opplyser at bakgrunnen for at hun nå benytter sin akademiske frihet til å komme med en meningsytring, er enkelte jusstudenters hang til å henge ut i særdeleshet kvinner i akademia.

Kritikken er i stor grad kommet frem i kanalen Jussen på det sosiale mediet Jodel, der brukerne er anonyme.

Det var studentavisen Universitas som først omtalte saken. 

– Studenter henfaller til Jodel eller andre sosiale medier, der de kan sende anonyme meldinger til hverandre. Og der noen – de siste dager i særdeleshet – har beklaget seg over hverandre og flere av professorene og deres pedagogiske evner, sa professoren til studentene.

– Professorene skal ikke ha pedagogiske evner. Kanskje burde vi møte disse studentene med en god porsjon latter – for dette kan jo ikke være ekte studenter, ikke studenter i ordets rette forstand, fastslo Høgberg i talen.

Professoren opplyser i et intervju med Universitas at hun fremdeles står for påstanden.

– Professorer er noe annet lærere. Et universitet er noe annet enn en skole. Pedagogiske evner er ikke et krav for å undervise. Med det mener jeg at man må godta at man ikke er god som ny underviser. Mange av foreleserne som er gode i dag, gjorde en dårlig figur når jeg studerte her. De har opparbeidet seg pedagogiske evner på veien. Det tar tid å bli god, sier Høgberg til Universitas.

I innlegget understreker Høgberg at hun stiller de samme krav som alltid er blitt stilt.

"Universitetene er ikke skoler, professorene er ikke lærere. Universitetene er vitenskapsinstitusjoner med ansatte professorer som har vist en helt formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere kunnskap – det gjelder alle (....) Som professor ved dette fakultetet stiller jeg de samme krav som professorer har gjort til studenter før meg. Det er bare de studentene som forstår hvor privilegerte de er, de som forstår den sanne verdien av kunnskap, som også forstår at det finnes bare en vei frem til kunnskapsmålet – det er gjennom egne studier, gjennom nysgjerrige og kritiske spørsmål, og gjennom en smertelig innsikt i at ingen andre kan gi dere kunnskap, kunnskap må dere skaffe selv", påpekte professoren.

Hun tilla at hun nå vil slutte med å legge ut forelesningene som podcast for en stund.

Jussstudent Nicolay Arntzen Bondi er en av dem som tar til motmæle mot professoren i Facebook-diskusjonen på professorens vegg, i et innlegg som har fått over 400 likes til nå.

– Professorer skal både forske og undervise morgendagens jurister. Begge deler er svært viktig. I egenskap av å være forskere trenger professorer selvsagt ikke å være pedagogiske. I egenskap av å undervise studentene kan jeg ikke forstå hva som er så galt med å være pedagogisk?

Bondi mener Høgberg tar feil når hun synes å forutsette at det er en slags motsetning mellom pedagogikk og studenters søken etter kunnskap.

– Ja, kunnskap må man skaffe seg selv. En forutsetning for at man skal tilnærme seg rettskilder, lærebøker og artikler på en kritisk og kunnskapssøkende måte er imidlertid at man har et grunnlag for en slik tilnærming. Det nytter ikke å grave seg ned i detaljene før man har forstått de store linjene i faget. Hvorfor skal ikke professorene hjelpe studentene med å få et slikt grunnlag?

– Dersom studentene får en forståelig gjennomgang av emnet vil de raskere kunne begynne på den prosessen du nettopp etterspør. Pedagogiske forelesninger fører ikke til hjernedøde studenter som ikke evner å tenke selv, men til mestringsfølelse og nysgjerrighet. Sammen danner dette grunnlaget for en dypere kunnskap. Det er i fagene med virkelig gode og pedagogiske forelesere jeg har fått tid og mulighet til å gå dybden. Jeg er sikker på at det er dette som gjør meg til en god jurist når jeg om et års tid leverer masteravhandlingen min. Jeg synes da det er bekymringsfullt at du skriver: "Professorene skal ikke ha pedagogiske evner". Om de ikke er pedagogiske av natur, bør de i alle fall forsøke å være det. Dette vil gavne alle, også rettsstaten.

Også jusstudent Alexander Sæthern har svart under Facebook-innlegget til professor Høgberg.

- Fakultetet oppfyller hverken rollen som forsknings- eller undervisningsinstitusjon om studentene faktisk ikke klarer å ta inn det som formidles. For å kunne bli god i jus, enten det er som forsker eller student, må man kunne forstå rettskildene, rettskildebildet og hovedtrekkene innen rettsområdet man arbeider med. Da er pedagogiske og tilgjengelige forelesninger, slik som dine frem til fredag, nødvendig. Dårligere utbytte av undervisningen gir dårligere jurister. Og de som ikke får vært på forelesningen av ulike grunner, eller ikke får med seg alt foreleseren sier, de får ingenting av kunnskapen du så varmt snakker om at skal tas vare på og utvikles, påpeker han.

- Det er ikke mindre akademiske forelesninger, men tilgang til kunnskapen og grunnlag for å jobbe med problemstillingene - altså det akademiske ved jussen - vi ønsker. Vær så snill, ikke misforstå. Dersom alle nå gjør de endringene du gjør, og legger mindre vekt på pedagogikk og tilgjengelighet, vil vi bare få mer av det du kritiserer, nemlig studenter uten innsikt i jussen som akademisk fagfelt. Jeg vil be deg tenke deg om, og ikke gjennomføre de endringene du er i gang med, før studentene blir skadelidende, oppfordrer Sæthern.

Dekan Dag Michalsen ved Det juridiske fakultet støtter ifølge Universitas jussprofessoren fullt ut.

– Anonym hetsing er helt utillatelig. Jeg forsvarer Høgbergs måte å sette grenser. Hun må reagere på slik netthets, selv om det kommer fra et mindretall. Undervisning er et kollektivt ansvar, påpeker han overfor studentavisen.

Dette er hele talen Benedicte Høgberg holdt for jusstudentene fredag 9. mars, og senere postet på Facebook:

Fortellinger fra akademia: Fredag morgen benyttet jeg min akademiske frihet på forelesning - for første gang etter mer enn fem år som professor. En tre minutters meningsytring, ikke ulikt professorer før podcastens tid. Reaksjonene fra studentene i den anonyme chattekanalen Jodl har vært som en orgie, inkl ukvemsord som ikke er tillat å publisere på FB. Ikke er jeg på Jodl selv, men hører at noen Høgberg-vitser faktisk også er morsomme. Bakgrunnen for talen er enkelte jusstudenters hang den senere tid til å henge ut i særdeleshet kvinner i akademia, mange kvinner mangler jo

åpenbart både mannlige og pedagogiske kvaliteter. Og kanskje bør de heller ikke ha akademisk frihet? Jeg poster derfor talen, usensurert og med skrivefeil - siden de fleste synes å ha reagert på et rykte om talen og kanskje overreagerte, kanskje ikke. Fyr løs den som virkelig blir provosert av dette! Denne debatten må vi alle kunne tåle å ta i offentlighet - også fakultetet, kvinnene og studentene.

Åpningstale til forelesning i statsrett 9. mars 2018

God morgen alle sammen.

Det er fredag morgen – og en riktig fin dag å skru av mikrofonen.

Dagens tema er selve bærebjelken i den europeiske rettsstaten – bærebjelken i the rule of law. Mens kontinentet på 16- og 1700-tallet led under eneveldige konger, hadde britene i mange århundrer hatt parlamentets lovgivning som en motvekt mot kongemakten. Men den konge som var innstiftet av Gud kunne selvsagt ikke la seg styre av the rule of law. Da enevoldskongene på kontinentet møtte sin bane i kjølvannet av opplysningstiden, var det nettopp idéen om the rule of law som felte dem. Den britiske statsrettsprofessoren Dicey skriver på 1850-tallet:

”The Bastille was the outward and visible sign of lawless power. Its fall was felt, and felt truly, to herald in for the rest of Europe that rule of law which already existed in England.”

Da Riksforsamlingen møttes våren 1814 hadde de med seg ideen om the rule of law – rettsstaten – til Eidsvoll. Flere av dem hadde vært studenter ved Københavns Universitet, etablert allerede i år 1479 av kong Christian den første. Og der hadde de lest verkene til John Locke, Montesquie, Volatire, og Kant. Og der hadde de lest den franske menneskerettighetserklæringen, den amerikanske uvhanghetserklæringen og den amerikanske konstitusjonen. Og de visste at skulle de etablere en ny orden for kongeriket Norge, så matte de etablere rettsstaten. De matte skrive inn kravet til lov og dom I straffesaker og forby makthaverne å gi lovene tilbakevirkende kraft. Og de matte sikre at konge og adel ikke stjal eiendommene deres.

Og de klarte det!

Men de hadde ikke klart det om det ikke var for at mange av eidsvollmennene var skolerte. Christiania-bohemen satt i studiesirkler på barene i København; leste, diskuterte og drakk. Og tre år før konstitusjonen fikk de etablert Kongelige Frederiks Universitet – I Christiania. Kong Karl Johan gikk med på å sette opp tre staselig bygg i fallet under slottshøyden, inspirert av Platons første universitet i Athen, Akademiet.

De europeiske universitetene har gjennom århundrene levd ut tradisjonen som uavhengige, vitenskapsinstitusjoner – der studentene har kunnet lese seg opp på den kunnskapen de kan finne i bøker – og hvis ikke bøker, så muntlig overlevert fra professorene. Aldri har universitetene vært en base for underholdning og entertainment. I Roma kunne man finne Collosseum på andre siden av byen for den som ville ha brød og sirkus. Aldri har universitetene presentert lettbent kunnskap til studentene – aldri har universitetene ansatt sine professorer basert på karma, underholdningsverdi – eller hvor lett omgjengelige de er. Universitetene er ikke skoler, professorene er ikke lærere. Universitetene er vitenskapsinstitusjoner med ansatte professorer som har vist en helt formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere kunnskap – det gjelder alle.

Det juridiske fakultet – som holder stand i de gamle universitetsbygningene på Karl Johans gate – er på ingen måte et unntak. Som professor ved dette fakultetet stiller jeg de samme krav som professorer har gjort til studenter før meg. Det er bare de studentene som forstår hvor priviligerte de er, de som forstår den sanne verdien av kunnskap, som også forstår at det finnes bare en vei frem til kunnskapsmålet – det er gjennom egne studier, gjennom nysgjerrige og kritiske spørsmål, og gjennom en smertelig innsikt i at ingen andre kan gi dere kunnskap, kunnskap må dere skaffe selv.

Og aldri har en generasjon hatt så mange kunnskapskilder å hente informasjon fra; det har aldri vært så mye juridisk litteratur på norsk å få tak i i bokhandlene, internasjonal litteratur kan bestilles på Amazon fra hele verden, internett florerer av oppslagssider og digitale hjelpemidler som Lovdata, Idunn, og tusenvis av andre gode og internasjonale søkemotorer. Aldri har det vært så mange kaffebarer i Oslo å kollokvere på, aldri har Det juridiske fakultet tilbudt dere mer undervisning, uten å gjøre den obligatorisk. Og aldri tidligere har så mye av undervisningen blitt distribuert gjennom podcast, powerpoint og handouts.

…og så, hva skjer; studenter henfaller til Jodl eller andre sosiale medier, der de kan sende anonyme meldinger til hverandre. Og der noen – de siste dager i særdeleshet – har beklager seg over hverandre og flere av professorene og deres pedagogiske evner. Hm, deres pedagogiske evner?! Professorene skal ikke ha pedagogiske evner. Kanskje burde vi møte disse studentene med en god porsjon latter – for dette kan jo ikke være ekte studenter, ikke studenter i ordets rette forstand.

Denne uken har gitt meg en sikker forståelse av at nettopp mikrofon og powerpoint og studentenes forestilling om at professorene på en effektiv og underholdende måte skal dytte kunnskap inn bak pannen, er våre største hindre til kunnskapsutvikling. Jeg vil derfor, straks, holde denne forelesningen – om selve bærebjelkene i den europeiske rettsstaten – slik forelesninger skal holdes, uten mikrofon og uten powerpoint. For oss som setter kunnskap i høysete – og som bringer videre arven etter Platon og Aristoteles. For alle de menneskene i verden, menn som kvinner, som urettmessig hånes og latterliggjøres hver dag i det offentlige rom. Det som er tapt, må vinnes tilbake. Og jusstudentene bør selv bidra til dette, men først og fremst ta tak i seg selv, slik studenter har gjort i århundrer før. Denne forelesningen er derfor bare for dere som har kommet hit i dag.

Og ikke mer podcast, på en stund. Rettsstaten trenger studentene, men like viktig, studentene og de sosiale mediene trenger rettsstaten. Rettsstaten er ikke noe man våkner til og plugger i ørene en fredag formiddag kl 11 mens statsrådet summer og går på Slottet. Rettsstaten ble båret frem av universiteter uten teknologiske hjelpemidler, båret frem av kjedelige, mumlende og pussige professorer med stor kunnskap og tankekraft, - og rettsstaten ble båret frem av lystige og nysgjerrige studenter som ivrig diskuterte på byens barer. Rettsstaten ble ikke født av brød og sirkus og entertainere.

Som professor i statsrett er det min plikt å bidra til at de verdiene som oppebæres av rettstaten og universitetet ikke går til spille som nettopp lett underholdning i sosiale medier. Vi snakker verdier som frihet, likhet og brorskap. Uavhengighet og kunnskap. Og vi som er her, vi skal snakke om the rule of law.