Jussbuss mener at Utlendingsnemnda tolker regelverket feil.Foto: Mirsad Sarajlic, Istock
- Nemndlederne i Utlendingsnemnda har litt vel stor tiltro til egne vurderingsevner
I 2020 ble kun 3,8 prosent av sakene hos Utlendingsnemnda avgjort i nemndmøte, noe som er et alvorlig problem for utledningers rettssikkerhet, skriver saksbehandler Lisa Dyrud i Jussbuss i dette innlegget.
LisaDyrudSaksbehandler i Utlendingsrettsgruppa i Jussbuss
Jussbuss er kjent med at svært få utlendinger får saken sin behandlet i nemndmøte hos Utlendingsnemnda. Vi mener Utlendingsnemnda har lagt feil lovforståelse til grunn i retningslinjene sine, og at dette gir utslag i en urimelig praksis som truer den enkelte utlendings rettssikkerhet.
Lisa Dyrud.
Utgangspunktet for behandling i Utlendingsnemnda er etter utlendingsloven § 78 første ledd at saker skal behandles i nemndmøte. Dersom saken «ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål», kan den avgjøres av nemndleder alene, ifølge § 78 tredje ledd.
Annonse
Utlendingsnemndas interne retningslinjer om avgjørelsesform viser tydelig at nemnda legger opp til feil utgangspunkt ved vurderingen.
- Feil utgangspunkt
Etter retningslinjene skal altså en sak avgjøres i nemndmøte når den byr på vesentlige tvilsspørsmål. Dette er for så vidt ikke feil, siden slike saker alltid skal avgjøres i nemndmøte.
Problemet oppstår når det følger av Utlendingsnemndas interne retningslinjer at saker kan avgjøres i nemndmøte også i andre tilfeller.
Her oppstiller nemnda feil utgangspunkt, siden hovedregelen er at saker skal avgjøres i nemndmøte, med mindre unntaket i tredje ledd kommer til anvendelse.
Utlendingsloven § 78 tredje ledd:
«Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en nemndleder. I slike saker kan Utlendingsnemnda også delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres av en nemndleder, er blant annet klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må anses grunnløse. Det samme gjelder anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Utlendingsnemnda når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket.»
Retningslinjene legger også opp til at saker bør avgjøres i nemndmøte når det er tvil om saken byr på vesentlige tvilsspørsmål. Dette er uheldig. Når det er tvil, er ikke vilkåret i tredje ledd oppfylt. Det er dermed ikke hjemmel for å gjøre unntak fra hovedregelen, og følgelig skal slike saker etter loven behandles i nemndmøte.
Jussbuss mener Utlendingsnemnda har snudd vurderingen på hodet, ved å ta utgangspunkt i en definisjon av hvilke saker som skal behandles i nemndmøte, i stedet for hvilke saker som kan unntas hovedregelen.
- Problematisk praksis
Uavhengig av uklare og delvis feilaktige retningslinjer, er det problematisk at nemndlederne anser de fleste sakene som så opplagte at de ikke må behandles i nemndmøte.
I 2020 ble kun 3,8 prosent av sakene hos Utlendingsnemnda avgjort i nemndmøte, og i saker om familieinnvandring og statsborgerskap ble kun én prosent av sakene behandlet i nemndmøte. Dette er saker av stor betydning for den enkelte, og som ofte beror på svært individuelle vurderinger av den enkeltes troverdighet.
Jussbuss er ikke bekymret for utviklingen kun fordi vi er uenige i resultatet i enkeltsaker.
Det kan i lys av statistikken virke som om nemndlederne har litt vel stor tiltro til egne vurderingsevner, når de så tydelig fraviker loven og mener nesten alle sakene er såpass enkle at de ikke nødvendiggjør behandling i nemndmøte.
Dette er et alvorlig problem for utlendingers rettssikkerhet. Utlendingsnemnda må derfor endre retningslinjene, slik at loven blir fulgt i praksis og utlendingers rettssikkerhet ivaretas.
