- Tilbakføring til samfunnet mislykkes

Et trygt sted å bo man kan kalle for hjem, er for de fleste en av grunnpilarene til et godt og stabilt liv. Likevel mangler halvparten av innsatte bosted ved løslatelse fra fengsel, og enda flere er ikke i jobb ifølge Riksrevisjonen. 

Ifølge levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå, har tallene stått stille siden 2014. 

Det har med andre ord ikke blitt bedre. Det er vanskelig å se for seg at vi hadde behandlet noen annen gruppe i det norske samfunnet på lignende måte. 

Innsatte skal på et tidspunkt bli en del av samfunnet igjen. Det kan bli din nye nabo, kollega, partner eller studievenn. 

Kongen vår sa så fint at «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og ingenting». 

Nordmenn er også innsatte. Derfor nytter det ikke å gi opp denne delen av samfunnet, det vil koste oss dyrt.

Mislykket tilbakeføring

Vi i Jussbuss erfarer at mange innsatte er bekymret i forkant av en løslatelse, nettopp fordi fengslene ikke tilrettelegger, slik de har en plikt til å gjøre. 

Det kan gjøre at tilbakeføringen til samfunnet for de mest sårbare innsatte blir mislykket, og i verste fall at de føres tilbake til kriminalitet.

Det er ikke bare synd for dem, men det er synd for samfunnet. 

Dette kunne i større grad vært avverget dersom kriminalomsorgen hadde hatt flere muligheter, i form av kapasitet og ressurser. Alle tjener på at tilbakeføringen til samfunnet blir så godt tilrettelagt og vellykket som mulig.

I 2017 kostet i gjennomsnitt hver fange over 2700 kroner per dag. Få ting tyder på at det har blitt noe rimeligere. Det angår oss alle.

- Skam for velferdsstaten

En kan ta det for gitt at vi i Norge ikke slipper en så sårbar gruppe alene ut på gata uten noe form for stabilitet eller tilrettelegging, realiteten er derimot en annen.

Likevel er en av kjerneverdiene for norske fengsler rehabilitering. Men det kan virke som om dette kun er et ansikt man ønsker å opprettholde, dersom jobben er ferdig sekundet den innsatte forlater eiendommen til statsbygg. Det er en skam for en velferdsstat.

Det står på kriminalomsorgens egne nettsider at de «skal legge til rette for at de innsatte står best mulig rustet når de skal tilbake til samfunnet». 

Vi opplever at dette skjer i alt for liten grad, og mange opplever hjelpen som utilgjengelig.

Wayback: Systemene snakker ikke sammen

I sakens anledning har Jussbuss snakket med Johan Lothe, som er daglig leder i Wayback Oslo, en organisasjon som hjelper innsatte tilbake til samfunnet. 

Han sier at utfordringene rundt løslatelse er todelte: For at kommunen skal kunne legge til rette for en bolig til den innsatte, trenger den først en løslatelsesdato.

Mens Kriminalomsorgen, på sin side, mener at den innsatte må ha en bolig tilgjengelig før eventuell dato for løslatelse. 

Dette setter den innsatte og Wayback i en helt umulig limbo, og de skal ha flaks dersom de lykkes i et så dysfunksjonelt system.

- Trenger forutsigbarhet

Det ultimate hadde vært en forutsigbar løslatelse der kriminalomsorgen la til rette for visning, ga tilgang på digitale verktøy og ikke avlyttet samtaler til utleier fra en fengselstelefon, noe som gir et dårlig inntrykk. 

Kriminalomsorgen har ikke kapasitet til å legge til rette for dette.

Leiemarkedet er i stor grad privat, og det er viktig å gjøre et godt inntrykk. Det er heller ikke nok kommunale boliger til alle som ønsker det, og innsatte blir dessuten ikke satt i kø for kommunal bolig før de har en løslatelsesdato.

Ofte blir innsatte løslatt til en sofa hos en kompis, eller et annet lite egnet sted å være, for eksempel, for eksempel et hospits der folk ruser seg. 

- Ond sirkel

Johan Lothe i Wayback sier at han ikke kjenner noen som har klart det. Det gjør inntrykk. 

Det er en ond sirkel, spesielt for de svakeste gruppene av innsatte. 

Han legger også vekt på at man ikke kan skylde på andre for at man ruser seg, men at samfunnet har et ansvar for å legge til rette for at sjansene for det blir så små som mulig. 

Man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.