En lang rekke mennesker går fra å være innsatt til å være utsatt, skriver Jussbuss.Foto: Undefined undefined, Istock
- Tilbakføring til samfunnet mislykkes
Halvparten av dem som løslates fra norske fengsler har ikke noe sted å bo, men blir løslatt til en sofa hos en kompis, eller til et hospits der folk ruser seg, skriver Jussbuss i dette innlegget.
Et
trygt sted å bo man kan kalle for hjem, er for de fleste en av grunnpilarene
til et godt og stabilt liv. Likevel mangler halvparten av innsatte bosted ved
løslatelse fra fengsel, og enda flere er ikke i jobb ifølge Riksrevisjonen.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Det har med andre ord ikke blitt
bedre. Det er vanskelig å se for seg at vi hadde behandlet noen annen gruppe i
det norske samfunnet på lignende måte.
Innsatte skal på et tidspunkt bli en del av samfunnet igjen. Det kan bli din nye nabo, kollega, partner eller
studievenn.
Kongen vår sa så fint at «nordmenn er jenter som er
glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i
hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og ingenting».
Nordmenn er også
innsatte. Derfor nytter det ikke å gi opp denne delen av samfunnet, det vil
koste oss dyrt.
Mislykket tilbakeføring
Vi i Jussbuss erfarer at mange innsatte er bekymret i forkant av
en løslatelse, nettopp fordi fengslene ikke tilrettelegger, slik de har en plikt
til å gjøre.
Det kan gjøre at tilbakeføringen til samfunnet for de mest sårbare
innsatte blir mislykket, og i verste fall at de føres tilbake til kriminalitet.
Det er ikke bare synd for dem, men det er synd for samfunnet.
Dette kunne i større grad vært avverget
dersom kriminalomsorgen hadde hatt flere muligheter, i form av kapasitet og
ressurser. Alle
tjener på at tilbakeføringen til samfunnet blir så godt tilrettelagt og
vellykket som mulig.
I 2017 kostet i gjennomsnitt hver fange over 2700 kroner per
dag. Få ting tyder på at det har blitt noe rimeligere. Det angår oss
alle.
- Skam for velferdsstaten
En
kan ta det for gitt at vi i Norge ikke slipper en så sårbar gruppe alene ut på
gata uten noe form for stabilitet eller tilrettelegging, realiteten er derimot
en annen.
Likevel er en av kjerneverdiene for norske fengsler rehabilitering. Men det kan virke som om dette kun er et ansikt man ønsker å opprettholde, dersom
jobben er ferdig sekundet den innsatte forlater eiendommen til statsbygg. Det er en skam
for en velferdsstat.
Det
står på kriminalomsorgens egne nettsider at de «skal legge til rette for at de
innsatte står best mulig rustet når de skal tilbake til samfunnet».
Vi opplever
at dette skjer i alt for liten grad, og mange opplever hjelpen som
utilgjengelig.
Wayback: Systemene snakker ikke sammen
I
sakens anledning har Jussbuss snakket med Johan Lothe, som er daglig leder i Wayback Oslo,
en organisasjon som hjelper innsatte tilbake til samfunnet.
Han sier at
utfordringene rundt løslatelse er todelte: For at kommunen skal kunne legge til rette for en bolig til den innsatte, trenger den først en løslatelsesdato.
Mens Kriminalomsorgen, på sin side, mener at den innsatte må ha en bolig tilgjengelig før eventuell
dato for løslatelse.
Dette setter den innsatte og Wayback i en helt umulig limbo, og de skal ha
flaks dersom de lykkes i et så dysfunksjonelt system.
- Trenger forutsigbarhet
Det
ultimate hadde vært en forutsigbar løslatelse der kriminalomsorgen la til
rette for visning, ga tilgang på digitale verktøy og ikke avlyttet samtaler til
utleier fra en fengselstelefon, noe som gir et dårlig inntrykk.
Kriminalomsorgen
har ikke kapasitet til å legge til rette for dette.
Leiemarkedet er i stor grad privat, og det er viktig å gjøre et godt inntrykk. Det
er heller ikke nok kommunale boliger til alle som ønsker det, og innsatte blir dessuten
ikke satt i kø for kommunal bolig før de har en løslatelsesdato.
Ofte
blir innsatte løslatt til en sofa hos en kompis, eller et annet lite egnet sted
å være, for eksempel, for eksempel et
hospits der folk ruser seg.
- Ond sirkel
Johan Lothe i Wayback sier at han ikke kjenner noen som
har klart det. Det gjør inntrykk.
Det er en ond sirkel, spesielt for de
svakeste gruppene av innsatte.
Han legger også vekt på at man ikke kan skylde
på andre for at man ruser seg, men at samfunnet har et ansvar for å legge til
rette for at sjansene for det blir så små som mulig.
Man skal ikke tåle så
inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.