Anken ble behandlet av Høyesterett i avdeling.

JU§NYTT

Enhver vederlagspost på en regning må vise hvor mange timer og hvilke kostnader den omfatter

Høyesterett har tatt stilling til hvilke krav bustadoppføringsloven stiller til at en regning skal kunne kontrolleres, samt konsekvensene dersom den ikke er kontrollerbar.

Publisert Sist oppdatert

Etter at firmaet Assemblin AS hadde rehabilitert det elektriske anlegget til en privatbolig i Bærum, mente kunden at regningene var så lite spesifikke at det ikke var mulig for henne å kontrollere omfanget av arbeidet opp mot hva som var bestilt.

Nå har Høyesterett vurdert hvilke krav bustadoppføringsloven stiller til at en regning skal kunne kontrolleres, samt konsekvensene dersom den ikke er kontrollerbar.

Må spesifisere timebruk og kostnader

Høyesterett konkluderer med at enhver vederlagspost må vise hvor mange timer og hvilke kostnader den omfatter.

Wiersholm-partner Stephan L. Jervell representerte ankende part. Forbrukerrådet var partshjelp med partner i Ness Lundin, Tom Sørum.

Assemblin AS ble representert av Marstrand-partner Kjell-André Honerud.

«Oppsummert innebærer kravet til kontrollerbar regning i bustadoppføringsloven § 48 første ledd at entreprenøren må gi en kravsoppstilling som spesifiserer de enkelte vederlagspostene i samsvar med avtalen og lovens vederlagsregler. For å ivareta forbrukerens kontrollbehov, må regningen oppgi hvor mange timer og hvilke kostnader som omfattes av den enkelte vederlagspost der det kreves vederlag for regningsarbeid. Arbeid og kostnader som omfattes av et prisoverslag, må angis særskilt. Er det utført endrings- eller tilleggsarbeider, må de spesifiseres hver for seg. Ved regningsarbeider kan forbrukeren videre kreve å få fremlagt dokumentasjon for timeforbruk og kostnader som blir belastet», skriver førstvoterende Arne Ringnes.

Dersom regningen ikke er kontrollerbar, mister ikke entreprenøren retten til å få betalt, men forbrukeren får en tilleggsfrist for betaling, heter det i dommen.

Forkastet anken

Selv om lagmannsretten hadde lagt feil lovanvendelse til grunn, hadde den gjort en grundig vurdering av entreprenørens vederlagskrav for endrings- og tilleggsarbeider, skriver førstvoterende.

Andreinstans hadde også redusert betalingskravet. Høyesterett mente derfor at lagmannsrettens lovanvendelse ikke fikk betydning for resultatet. Dermed ble anken forkastet.

Hele avgjørelsen kan du lese her!

Powered by Labrador CMS