Utlendingsnemnda la uriktig til grunn at en utlending forsettlig hadde medvirket til en alvorlig forbrytelse

Borgarting lagmannsrett avsa 5. september dom i sak som gjaldt gyldigheten av beslutning fattet av Utlendingsnemnda (UNE) om ikke å omgjøre et vedtak der det ble lagt til grunn at vilkårene for å utelukke flyktningstatus var oppfylt.

Medlem av militant gruppe

Allerede i 2015 søkte utlendingen om beskyttelse ved Politiets utlendingsenhet.

Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga utlendingen at han fryktet å bli forfulgt av det iranske regimet fordi han hadde utført aktiviteter for "The Kurdistan Free Life Party" (PJAK) i Iran; en kurdisk venstreorientert militant gruppe som siden 2004 har ført en væpnet kamp mot det iranske regimet.

I 2017 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) asylsøknaden med den begrunnelse at det var «alvorlig grunn til å anta at [utlendingen hadde] gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse, og at han derfor ikke [var] berettiget til flyktningstatus». Dette selv om utlendingen hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet.

Vedtaket fra UDI ble så påklaget, men direktoratet mente det ikke var grunnlag for omgjøring og oversendte klagen til UNE samme år. I juni 2018 fattet UNE vedtak der klagen ikke ble tatt til følge. UNE besluttet ikke å omgjøre saken i sin beslutning av 29.09.2021.

Utlendingsnemnda frifunnet i tingretten

Oslo tingrett fant at UNE sin beslutning i 2021 var riktig, og avsa 8. februar 2022 dom der Staten ved Utlendingsnemnda ble frifunnet.

Utlendingen anket dermed dommen til Borgarting lagmannsrett.

Utførte informantoppdrag

Spørsmålet for lagmannsretten var om utledningen hadde gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse mens han var i Iran, i kraft av å utføre et informatoppdrag for PJAK, noe som senere medførte at en iraner ble drept.

Ved sin vurdering tok lagmannsretten utgangspunkt i utlendingsloven § 31 første ledd bokstav b, der det heter at rett til anerkjennelse som flyktning ikke foreligger dersom det er «alvorlig grunn til å anta at utlendingen har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse utenfor Norges grenser, før han fikk adgang til Norge som flyktning.».

Det ble uttalt at vilkåret har «gjort seg skyldig i» utvilsomt også omfatter «medvirkning».

I det videre ble det lagt til grunn at det etter internasjonal praksis og retningslinjer fra UNHCR «gjelder et strengere krav til medvirkning enn det som følger av intern norsk strafferett, idet utelukkelse bare kan skje når medvirkningshandlingen gir et betydelige bidrag («substantial contribution») til hovedhandlingen.».

Og videre:

«Det at utlendingen må ha «gjort seg skyldig i» en alvorlig forbrytelse, innebærer også et krav om subjektiv skyld.».

Ikke forsett

Selv om det ikke var tvilsomt at utlendingen ga informasjon til PJAK om hvor de kunne finne iraneren som senere ble drept, fant lagmannsretten det «som klart at [utlendingens] formål med å gi slik informasjon ikke var at [iraneren] skulle drepes.». Hensiktsforsett forelå derfor ikke.

Spørsmålet var således om utledningen hadde sannsynlighetsforsett eller eventuelt forsett om drap da han ga opplysningene.

Etter en gjennomgang av UNEs vurderingsgrunnlag ble det uttalt at nemndas vurdering av utlendningens forsett bygde «på et spinkelt faktisk grunnlag som det er foretatt vidtrekkende slutninger på grunnlag av.». Basert på det foreliggende faktum kunne det derfor «ikke legges til grunn som mest sannsynlig at [utlendningen] holdt det som mulig at [iraneren] ville bli drept da [utlendningen] ga opplysninger til PJAK.».

Når det ikke kunne legges til grunn at utlendningen holdt det som mulig at iraneren ville bli drept, var det «klart at han heller ikke har hatt sannsynlighetsforsett», ifølge lagmannsretten.

Feil rettsanvendelse

For lagmannsretten var det dermed ikke nødvendig å ta stilling til samtlige av bestemmelsens vilkår, idet det ikke kunne legges til grunn at utlendingen forsettlig hadde medvirket til drapet på iraneren.

UNEs beslutning den 29. september 2021 og forutgående avgjørelser bygde således på feil rettsanvendelse. Det var derfor ikke tvilsomt at feilene innebar ugyldighet, og utledningen vant fram.

81 timer ikke unødvendig tid

Staten hadde anført at salærkravet stort kroner 283.500 var for høyt, under henvisning til at prosessfullmektigen hadde benyttet for mye tid til forberedelse av ankesaken.

Av de 81 medgåtte timene gjaldt sju timer arbeid frem til inngivelse av anken og 60 timer forberedelser frem til ankeforhandlingen. Lagmannsretten la til grunn at saken hadde vært «forholdsvis arbeidskrevende» for prosessfullmektigen, blant annet fordi kommunikasjon hadde skjedd via tolk og fordi saken reiste flere «kompliserte rettslige spørsmål». Dessuten var utfallet av saken av stor betydning for utlendingen, noe som tilsa et grundig arbeid fra prosessfullmektigen.

På den bakgrunn ble det fastslått at kravet ikke reflekterte unødvendig medgått tid. Timeprisen som var benyttet, kroner 2800 kroner, sett i sammenheng med tidsbruken, innebar heller ikke at salærkravet skulle reduseres.