Regresstvist i Høyesterett gir veiledning for avkortningsregelen i forsikringsavtaleloven

Saken som 28. oktober ble behandlet i Høyesterett, dreide seg om en forsikringsgivers regresskrav mot selger for utbetaling til kjøper under en eierskifteforsikring.

Ved inngåelsen av forsikringsavtalen fylte boligselgeren ut et egenerklæringsskjema, der det blant annet var spørsmål om innredning og utbygging var godkjent hos bygningsmyndighetene. Selgers avkryssing på skjemaet var på flere punkter uriktig, da det senere ble kjent at et tilbygg til boligen var oppført uten byggetillatelse. Det forelå heller ikke brukstillatelse eller ferdigattest.

Kjøperen fremmet derfor en rekke mangelskrav mot forsikringsselskapet. Beløpet som ble utbetalt til kjøperen, krevde selskapet tilbake gjennom et regressøksmål mot selgeren, og det var dette kravet som var omtvistet i Høyesterett.

Partene uenige om grunnlaget for avkortning

Spørsmålet for Høyesterett var om regresskravet hadde grunnlag i forsikringsavtaleloven § 4-2, jf. § 4-1, om nedsettelse av selskapets ansvar når plikten til å gi opplysninger er forsømt fra selgerens side.

Opplysningene som selskapet kan kreve fra selgeren, må ifølge FAL § 4-1 ha betydning for deres «vurdering av risikoen» ved å inngå forsikringsavtalen.

Selgeren, med Forbrukerrådet som partshjelp, mente at bestemmelsen ikke kunne gjelde fordi opplysningene i realiteten ikke hadde fått betydning for forsikringsselskapets risikovurderinger.

Konkret risikovurdering ikke avgjørende

Dette kunne likevel ikke være avgjørende, ifølge flertallet på fire dommere:

«Til tross for disse innvendingene mener jeg ordlyden i § 4-1 første ledd ikke stenger for at opplysningsplikten omfatter det å gi «riktige og fullstendige svar» på spørsmålene i egenerklæringsskjemaet, selv om selskapet ikke bruker opplysningene i en konkret risikovurdering i den enkelte sak», uttalte førstvoterende dommer Arntzen.

FAL § 4-2 andre ledd forutsetter at selgeren «ikke bare er lite å legge ... til last». Egenerklæringen er både en del av selgers og kjøpers avtale, og del av forsikringsavtalen mellom selgeren og forsikringsselskapet.

Det særegne ved eierskifteforsikringer er at egenerklæringen utgjør selve grunnlaget for inngåelsen av forsikringsavtalen, samtidig som den også kan utløse det senere mangelskravet.

«Prevensjonshensynet og hensynet til at forsikringstakeren er nærmest til å bære risikoen for egen opplysningssvikt, taler for at avkortningsregelen i § 4-2 kommer til anvendelse ved uriktig utfylte egenerklæringer», uttalte flertallet, som med dette kom til at selskapets ansvar kunne avkortes etter denne bestemmelsen.

Mindretallet enig i resultatet

Mindretallet, kun bestående av dommer Thyness, kom til samme resultat som flertallet, men på et annet grunnlag.

Han mente at FAL § 4-1 jf. § 4-2 ikke kunne brukes fordi de uriktige opplysningene ikke hadde fått betydning for den konkrete risikovurderingen, og at avkortning derfor måtte gjøres på grunnlag av § 4-9 om selgerens fremkalling av forsikringstilfellet.

Boligselgerens anke ble enstemmig forkastet av Høyesterett, og det ble foretatt full avkortning i forsikringsselskapets ansvar.

Ut fra resultatet må selgeren betale 741 093 kroner med tillegg av renter og saksomkostninger for tre instanser til motparten. Forbrukerrådet er solidarisk ansvarlig for saksomkostninger for Høyesterett.

Her kan du lese dommen.