Varetektsfengsling og forholdsmessighet: Høyesterett tydeliggjør tidsperspektivet for vurderingen

Det følger av straffeprosessloven § 170 a andre punktum og Grunnloven § 94 første ledd andre punktum at varetektsfengsling ikke kan finne sted dersom det ville være et «uforholdsmessig inngrep».

Når retten vurderer om varetektsfengsling vil være uforholdsmessig, må den ta standpunkt til hvilket tidsperspektiv som legges til grunn. Er det riktig bare å ta hensyn til den utholdte varetektsfengslingen og den forlengelsen som er krevd, eller skal tidsperspektivet være lengre?

Gjermund Aasbrenn

Gjermund Aasbrenn er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har vært førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, advokatfullmektig i Arntzen de Besche, dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer ved Sør-Trøndelag tingrett, utreder i Høyesterett og konstituert lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett.

Aasbrenn er fagansvarlig for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Det kan få avgjørende betydning for hvor belastende varetekt vil være for siktede og faren for oversoning.

Utgangspunktet

Allerede i Rt-1997-518 på side 521 ble det slått fast at «[d]en utholdte varetektsfengsling og den forlengelse som er krevd, må være utgangspunktet for en vurdering av uforholdsmessighetskriteriet i relasjon til lengden av varetektsfengslingen».

Dette er ganske selvsagt. Men, som kjent: Ingen regel uten unntak.

Unntaket

Gjennom en rekke senere avgjørelser er det nemlig utviklet et unntak. I HR-2019-1181-U avsnitt 10 – som hittil har vært ganske representativ – formuleres det slik:

«Det følger av fast praksis at dersom det ut fra begrunnelsen for fengslingen synes åpenbart at den vil bli begjært forlenget fram til hovedforhandlingen, må forholdsmessighetsvurderingen […] foretas i dette tidsperspektivet, jf. HR-2018-1603-U avsnitt 14–15. En slik plikt til å vurdere forholdsmessigheten utover den aktuelle fengslingsperioden gjelder imidlertid ‘bare ... hvor det er sannsynlig at fengslingsgrunnlaget vil stå i samme stilling i hele perioden’, jf. Rt-2002-197.»

Dersom to vilkår er oppfylt, skal altså forholdsmessigheten vurderes i «dette tidsperspektivet».

Slik Høyesterett typisk har ordlagt seg, kunne man tro at «dette tidsperspektivet» betyr tidsperspektivet frem til hovedforhandlingen.

Til dette kommer at Høyesterett gjerne har gitt uttrykk for at vurderingstemaet er «når retten anser det sannsynlig at hovedforhandling tidligst kan finne sted», se eksempelvis Rt-2007-742 avsnitt 17.

Formålet med unntaket er imidlertid å «gi det mest realistiske grunnlaget for […] vurderingen», jf. HR-2023-1066-U avsnitt 13.

Videre følger det av straffeprosessloven § 185 første ledd femte punktum at siktede kan holdes fengslet «inntil dom er avsagt» hvis hovedforhandlingen er påbegynt når siktede blir fengslet eller fengslingsfristen løper ut, og etter EMK artikkel 5 nr. 3 er det rette tidsperspektivet frem til dom i første instans.

Derfor må «dette tidsperspektivet» leses som tidsperspektivet frem til domsavsigelsen.

Lagmannsrettens kjennelse opphevet

Dette hadde ikke lagmannsretten fått med seg i HR-2024-484-U, og lagmannsrettens kjennelse ble opphevet. I avsnitt 11 uttales:

«Ved vurderingen av spørsmålet om fortsatt fengsling er forholdsmessig […], legger lagmannsretten til grunn tiden frem ‘til 7. mars 2024 da hovedforhandling er forhåndsberammet’. Dette tidsperspektivet er imidlertid for kort – det riktige er frem til det foreligger dom i første instans, se for eksempel HR-2009-772-U avsnitt 13 og HR-2015-809-U avsnitt 9 med henvisninger til EMK artikkel 5 nr. 3.»

Dette er en tydeliggjøring sammenliknet med hvordan Høyesterett typisk har ordlagt seg tidligere. Som henvisningene i sitatet viser, er riktig nok ikke bildet entydig. Det finnes noen – om enn få i den store sammenhengen – eksempler på at Høyesterett også tidligere har tydeliggjort at det er tidsperspektivet frem til domsavsigelsen som er det relevante.

Tydeliggjøringen i HR-2024-484-U er fulgt opp i HR-2024-585-U avsnitt 12 flg. og HR-2024-686-U avsnitt 12.

Etter mitt syn er dette et fornuftig grep fra Høyesteretts side. Regelen kommer klarere frem, og risikoen for misforståelser reduseres.

Noen presiseringer

Det som er skrevet ovenfor forutsetter at tingretten ikke har avsagt dom i den underliggende straffesaken. Har tingretten avsagt dom i den underliggende straffesaken, må det gjøres noen presiseringer.

I HR-2023-1066-U avsnitt 15–16 avklarte Høyesterett at når tingrettens dom er anket til lagmannsretten, men lagmannsretten ennå ikke har tatt stilling til om anken skal henvises til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd, skal forholdsmessigheten vurderes i tidsperspektivet frem til silingsavgjørelsen.

Henvises anken til ankeforhandling, blir det imidlertid spørsmål om å vurdere forholdsmessigheten i tidsperspektivet frem til domsavsigelsen i lagmannsretten.

Ankes lagmannsrettens dom til Høyesterett, og ankeutvalget ikke har tatt stilling til om anken skal fremmes til behandling i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd, blir det på tilsvarende måte spørsmål om å vurdere forholdsmessigheten i tidsperspektivet frem til henvisningsbeslutningen, se HR-2023-1066-U avsnitt 16.

Fremmes anken til behandling i Høyesterett, blir det imidlertid spørsmål om å vurdere forholdsmessigheten i tidsperspektivet frem til domsavsigelsen i Høyesterett.

Andre rettsspørsmål

Det ligger også en del andre rettsspørsmål her.

For en mer fullstendig redegjørelse viser jeg til artikkelen «Tidsperspektivet for forholdsmessighetsvurderingen ved varetektsfengsling» skrevet av advokat Lasse Gommerud Våg og undertegnede i «Med ære og samvittighet. Festskrift til Magnus Matningsdal» på side 373–388. Artikkelen er også tilgjengelig digitalt på www.rettsdata.no.