Vil skrote masteroppgaver på jussen

Fredag trakk forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) seg etter avsløringer om plagiat i hennes masteroppgave i rettsvitenskap. Oppgaven, vurdert til karakteren D, handlet om sikkerhetsregulering i norsk petroleumsrett, og ble levert av den tidligere statsråden i 2014.

En gjennomgang viser at nærmere 25 prosent av Borchs oppgave var kopiert fra seks andre studentoppgaver.

I kjølvannet av avsløringene fra BI-studenten Kristoffer Rytterager, har ordningen med masteroppgave blitt gjenstand for debatt. Flere har tatt til orde for at dagens ordning er lite hensiktsmessig og utdatert, særlig på jusstudiet. Blant dem advokat Brynjar Østgård, som først omtalte saken på sin Facebook-side.

- Kanskje det kan komme noe godt ut av Borch-saken, nemlig at de juridiske læresteder skroter ordningen med masteroppgave, sier han til Advokatbladet. 

- Intet som underbygger at masteroppgave er nødvendig 

Østgård mener det ikke er noe behov for noen masteroppgave for å avklare studentenes faglige nivå. Denne kontrollen skjer gjennom alminnelige skoleeksamener, og den skjer på en tilstrekkelig treffsikker og rettferdig måte, mener han.

Argumentet om at arbeidet med en masteroppgave gir et mer realistisk bilde av hvordan det praktiske arbeid som jurist vil arte seg ved fri tilgang til rettsskilder, er han ikke enig.

«For det første er ikke det sant. Juridisk arbeid består i mangt og mye. Herunder en del forholdsvis hurtig arbeid, der paratkunnskap, generelt faglig nivå og praktisk erfaring fra yrkeslivet er det som teller. Det er klart at kunnskap om, og teft i, rettskildesøk er viktig, men i svært sjeldne tilfeller på noe i nærheten av vitenskapelig nivå», skriver han i innlegget.

«For det andre er det, selv om en jurist i praktisk arbeid vil ha tilgang til litteratur og andre kilder, intet som underbygger at masteroppgave skal være verken nødvendig eller bedre som kontroll- og vurderingsmetode enn tradisjonell skoleeksamen», fortsetter advokaten.

Mener sensuren lett blir vilkårlig

Østgård viser videre til at sensuren av masteroppgaver lett kan bli vilkårlig. Dette fordi en sensor har et lite sammenligningsgrunnlag, ettersom det bare foreligger én «besvarelse», i motsetning til ved en vanlig skoleeksamen, der sensor står overfor et større antall besvarelser av samme oppgave.

 «Sensuren kan da gå begge veger, men det er like uholdbart å gi en for dårlig karakter som å gi en for god karakter», skriver han.

Det faktum at noen kandidater har foreldre, søsken og omgangskrets for øvrig med jurister og akademikere, mens andre ikke har det, er en ytterligere svakhet ved dagens ordning, mener Østgård.

Og videre:

«Terskelen for å stille spørsmål og få små innspill er selvsagt liten når det er tale om personer i familien, og det kan dessuten vanskelig klassifiseres som «juks». Det er åpenbart at noen kandidater på denne måten kan få verdifulle innspill, selv om det ikke er tale om at vedkommende forelder eller lignende bevisst går inn og er «medforfatter» av det skriftlige produkt.»

«Selv små – og tilsynelatende lite viktige – punkter med problematisering, nyansering kan imidlertid gi et merkbart utslag og derved bedre karakter»,  fortsetter han.

- Grovt urettferdig 

Den som ikke har jurister verken i familie eller omgangskrets må – for eventuelt å få de samme små «inputs» - aktivt ta kontakt med en utenforstående jurist, viser han til.

Og da er ikke veien lang før man vil karakterisere «inputet» som juks, påpeker han.

«Masteroppgaver og hjemmeeksamen er med andre ord grovt urettferdig. Ikke desto mindre aldeles unødvendig som eksamensform for å fylle den funksjon en eksamen skal ha», mener han. 

Høgetveit Berg: - Du har helt rett

På sosiale medier får Østgård støtte fra flere hold. Høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg er en av en lang rekke personer som har kommentert innlegget, og skriver: «Du har helt rett, Brynjar».

Professor Benedikte Moltumyr Høgberg ved UiO er også prinsipielt enig, skriver hun. Men hun tror det i realiteten vil være tilnærmet umulig å gå tilbake på dagens ordning med masteroppgave.

«Det ligger innbakt i den EU-initierte «Bologna-prosessen». Da dekanene ved de juridiske fakulteter for omtrent 15-20 år siden lot seg presse til å forlate embetsgraden av departementet, falt man innunder tittelen «master i rettsvitenskap» i den hensikt å standardisere dette mot Europa. En forferdelig dårlig idé, men den ble dessverre gjennomført. »

«En reversering krever nok at hele departementet skrotes, ikke bare statsråden», skriver hun.

- Sjangeren er relevant for jurister

Professor Eirik Holmøyvik ved UiB skriver at masteroppgavene er noe universitetene ikke kan velge vekk.

«Samtidig er sjangeren relevant for jurister. Det handler om å skrive en juridisk utgreiing om et selvvalgt emne. Utgreiinger driver man med innenfor både offentlig og privat sektor. Etter fire og et halvt år med praktikumsoppgaver er det ikke urimelig at jusstudentene skal få øve litt på dette, de også,» skriver han.

Det egentlige problemet er at de juridiske utdanningene ikke er prisgitt de økonomiske rammevilkårene i universitetssektoren, mener Holmøyvik.

«Her stiller de juridiske fakultetene dårligst av alle. Politikerne, bryåkratene og universitetslederne mener at jusstudenter ikke skal få de samme ressursene som statsvitere, sosiologer, psykologer, historikere, lærere med videre.»

«Konsekvensen er at vi må skjære undervisniningen og kontrollen av eksamen inn til beinet. Når jeg veileder en student på masteroppgaven i juss, har jeg elleve timer til disposisjon. I praksis står studentene alene.»

- Det er ikke fordi jeg og kollegaene mine mener det er bra, men fordi dette er alt samfunnet og universitetene bestemmer at jussutdanningen er verdt, sier Holmøyvik.

- Masteroppgaven er ingen «prøve»

UiB-dekan Karl Harald Søvig er enig med Holmøyvik hva angår ressurssituasjonen.

«Når det gjelder masteroppgaven, må denne først og fremst ses på noe som studentene skal lære av, og ikke som en prøve. De har ett semester til dypdykk i et emne. Her skal de selv gå inn i forarbeider, dommer, juridisk teori med videre for å lete og systematisere. Dette mener jeg at de lærer noe av, og på en annen måte enn å lese i den samme kildene frem mot en skoleeksamen», skriver han.

«Masteroppgavene trener selvstendig arbeid, og det mener jeg at både dagens og fremtidens jurister trenger. Så er det selvsagt utfordringer knyttet til bruk av kunstig intelligens (og plagiat), men det betyr ikke at vi bør skrote masteroppgaven», skriver dekanen. 

Vært sensor i en årrekke

Advokat Brynjar Østgård mener skoleringen av studentene til selvstendig arbeid med rettskilder likevel er unødig på et så sent stadiet av utdanningen.

-Vel, bruk av rettskilder lærer de hele tiden under studiet, gjennom lærebøkene, undervisning, bruk av rettspraksis og lovforarbeider. Hvor langt skal man gå? Blir man en bedre jurist av å sitte og turnere et omfattende kildemateriale om et emne? Jeg tror ikke det, sier han.

I innlegget skriver han at han var sensor til juridisk embetseksamen ved UiB i femten år og ved UiT i ti år, og «har rettet antakelig opp mot 3000 besvarelser og har hatt hundrevis av kandidater oppe til muntlig eksamen i etterkant av den skriftlige».

I skrivende stund er Østgårds innlegg delt femten ganger, og har 125 kommentarer og 395 likes, blant annet fra mange kjente advokater og jurister.

Les også:

Dette er karakterene til jusstudentene