Baneheia-saken: - Vi er mange som har grunn til å gå i oss selv for tiden

Advokat Arvid Sjødin fikk stående applaus fra 250 forsvarere da han gikk på talerstolen under Forsvarerseminaret fredag 21. oktober i år. Der redegjorde han for arbeidet han hadde utført som Viggo Kristiansens forsvarer. Som en av veldig få kan han være stolt av sitt arbeid i denne tragiske saken.

Vi er mange som har grunn til å gå i oss selv for tiden. I påtalemakt og juriststand, i mediene, i, folkeopinionen med mer. Svært få har våget, eller villet, ta steget ut av det store offentlige konsensus - og stilt spørsmål om Kristiansens skyld virkelig var bevist.

DNA-beviset

Sett med dagens øyne er dette nesten litt vanskelig å forstå. Som riksadvokaten har redegjort for, foreligger det ingen tekniske bevis som knytter Kristiansen hverken til åstedet eller til ugjerningene.

Omfattende DNA-prøvetaking og -analyser har ikke avdekket noe DNA-spor som kan antas å stamme fra Kristiansen. Som vi vet nå, var det heller aldri grunn til å tro at DNA-sporene pekte mot to gjerningsmenn. Det eneste som talte for Kristiansens skyld, var Andersens vitnemål. Et vitnemål som blir beskrevet som usammenhengende og lite troverdig.

Les mer fra Forsvarerseminaret

Arvid Sjødin fikk stående applaus fra 250 forsvarere

Det ble også lagt ned et massivt arbeid med å avdekke teledatabevis i saken, og disse pekte entydig mot at Kristiansen befant seg hjemme, slik han selv påsto, langt fra Andersen, og langt fra gjerningsstedet.

Hvordan kunne vi?

Så hvordan kunne gode norske dommere, samvittighetsfulle jurymedlemmer, et godt utdannet politi og påtalemakt, og en fri og uavhengig presse; hvordan kunne vi alle sammen mene at bevisene fjernet enhver rimelig tvil om hans skyld?

Ja, det er dette vi må finne svaret på i tiden som kommer. Disse svarene har ikke jeg, jeg ønsker heller ikke å spekulere for mye om årsaker og om hvilke endringer vi bør gjøre i straffeforfølgning og rettsapparat, før vi vet mer. Er det noe denne saken ikke behøver mer av, så er det forhastede slutninger.

Tragedie på toppen av en tragedie

Et justismord er en tragedie på toppen av en tragedie, og samfunnet vårt må gjør alt for å forhindre at slikt skjer. Om vi skal være forsiktig med raske konklusjoner om hva som gikk galt i i Baneheia-saken, kan vi på generelt nivå si en god del om hvordan vi organiserer oss for å minimere muligheten for fremtidige justismord.

Vi har lagt bak oss en rekke regjeringer som systematisk har prioritert politi og påtale, med både penger og straffeprosessuelle virkemidler. Forsvarsarbeidet har samtidig blitt svekket på begge områder.

Det er nå seks år siden Straffeprosessutvalget leverte sitt forslag til ny straffeprosesslov.

Straffeprosessutvalgets NOU var på mange måter en «set menu», der de ulike forslagene skulle balansere hverandre. Forslaget var ikke en a la carte-meny der politikerne kunne plukke fritt blant regler som styrket påtalesiden. Likevel er det langt på vei det siste de har gjort.

Medienes rett til innsyn

En systematisk underregulering av forsvarsadvokatenes rettshjelpssatser, og et timesatsregime som straffer samvittighetsfull innsats for klienten, kommer på toppen.

I sum har en tids- og kostnadseffektiv etterforskning av straffesaker gjennom lang tid blitt prioritert langt høyere enn borgernes rettssikkerhet.

En naturlig debatt som er blitt ytterligere aktualisert i kjølvannet av saken, gjelder medienes rett til innsyn i pågående og avsluttede straffesaker. Den 22. august i år utløp høringsfristen på et forslag om nettopp dette, basert på et lovforslag utredet av professor Ragna Aarli.

Det er gode argumenter for en endring, ikke minst ser vi at journalister har hatt en viktig rolle i avdekkingen av flere justismord. Motargumentene er imidlertid også tunge.

Advokatforeningen er positive til en endring, særlig for redaktørstyrte medier. Det vi må passe på, er at en slik endring ivaretar den anklagedes personvern, og at man ikke svekker hensynet til sakens opplysning.

- Ikke egnet til å ivareta hensynene godt nok

Det lovforslaget som nå ligger på bordet, mener vi ikke er egnet til å ivareta disse hensynene godt nok. Noen advokater frykter også at forslaget kan føre til at siktede personer kvier seg for å la seg bistå av en offentlig oppnevnt forsvarer, av frykt for at saken gjennom dette skal bli offentlig kjent – og vekke medienes interesse.

Vi er alle rystet av Baneheia-sakens utfall. Samtidig nærmer vi oss raskt en ny, smertefull erkjennelse om rettsstatens håndtering av Birgitte Tengs-saken. Og vi har fortsatt ikke alt på plass etter NAV-skandalen. Selv verdens beste rettsstat kan åpenbart bli bedre.