Grunnloven § 112 kan bare brukes i tilfeller der Stortinget grovt har satt sine plikter til å ivareta miljøet til side. Terskelen er følgelig meget høy, sa høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg da han i morges leste plenumsdommen i klimasaken.
Dommerne Bergljot Webster, Ingvald Falch, Henrik Bull og Cecilie Østensen Berglund tok dissens, og mente konsesjonsrunden måtte kjennes ugyldige fordi Staten brøt med utredningsplikten, slik at borgerne ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å vurdere klimakonsekvensene av tildelingen.
Annonse
Dommer Bergljot Webster var annenvoterende, og tok dissens i spørsmålet om saksbehandlingsfeil.Skjermdump fra Teknisk Ukeblad.
Det er verdt å merke seg at dommen er enstemmig på flere sentrale punkter, særlig når det gjelder forståelsen av miljøbestemmelsen i Grunnloven § 112. Dissensen gjelder ett punkt som gikk på saksbehandlingsfeil vedrørende utredning av klimakonsekvensene av forbrenning.
Hovedspørsmålet i klimasaken var om ti tillatelser for petroleumsutvinning nær iskanten i Barentshavet, i områder uten etablert infrastruktur, tildelt i 23. konsesjonsrunde, er i strid med Grunnloven § 112 og dermed ugyldige.
Saken reiste særlig spørsmål om vedtaket om utvinningstillatelser er i strid med Grunnloven § 112 om retten til miljø. Men det var også spørsmål om vedtaket er i strid med Grunnloven § 93 om retten til liv eller § 101 om retten til privatliv og familieliv, jf. også EMK artikkel 2 og 8. Det var også spørsmål om vedtaket var ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil.
Det overordnete grunnlovsspørsmålet var hvilken rolle domstolene skal ha i miljøarbeidet, som er et konstitusjonelt spørsmål.
Det er Greenpeace Norden og Natur og Ungdom som har gått til søksmål mot Staten ved Olje- og energidepartementet. Partshjelpere for saksøkerne er Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet.
- Få lovtomme rom
Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett kom til at Grunnloven § 112 gir materielle rettigheter som kan prøves for domstolene.
Sakens aktører
Advokatene Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg representerer Greenpeace Norden og Natur og Ungdom.
Staten er representert ved regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og advokat Anders Flaatin Wilhelmsen.
Dommerne Ragnhild Noer og Hilde Indreberg ble kjent inhabile i saken; Indreberg fordi hun satt i Lønning-utvalget og deltok i revisjonen av Grunnlovens paragraf 112, og Noer fordi hun sitter i styringskomiteen i miljøorganisasjonen WCEL.
Også dommer Wenche Arntzen ble kjent inhabil ettersom hun er gift med lagmann Erik Akerlie, som deltok i lagmannsrettens behandling.
Dommer Per Erik Bergsjø har ikke deltatt fordi han har studiepermisjon. Dommer Magnus Matningsdal deltok i plenumssaken, men er sykmeldt og deltok ikke i domsavsigelsen.
Høyesterett mener at denne retten bare gjelder i såkalte lovtomme områder der Stortinget ikke har vedtatt regler for å beskytte miljøet.
Dette gjelder ikke i 23.konsesjonsrunde, fremholdt Borgar Høgetveit Berg, førstvoterende i plenumsdommen.
Når det gjaldt forståelsen og anvendelse av Grunnloven § 112, kom Høyesterett enstemmig til at det klare utgangspunktet er at det er opp til myndighetene hvilke miljøtiltak som skal settes i verk.
Grunnloven § 112 vil likevel kunne benyttes direkte for domstolene når det gjelder miljøproblemer som lovgiverne ikke har tatt stilling til. Bestemmelsen må også forstås som en sikkerhetsventil selv om Stortinget har behandlet saken.
For at domstolene skal kunne sette til side et lovvedtak, må Stortinget grovt ha satt til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd. Dette må gjelde også ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykket til. Terskelen er følgelig svært høy.
På bakgrunn av det strenge vilkåret for overprøving kom Høyesterett enstemmig til at vedtaket klart ikke var ugyldig på grunnlag av Grunnloven § 112.
Et gyldighetssøksmål som det foreliggende kunne ikke sette spesifikke miljøkrav med grunnlag i Grunnloven § 112. Man må ta utgangspunkt i det konkrete vedtaket. Argumentasjon til miljøorganisasjonene innebar at sentrale deler av den norske petroleumspolitikken, med utvinning og eksport, ble satt på prøve. Dette lå utenfor rammene av det Høyesterett kunne ta stilling til.
- Ikke i strid med EMK
Høyesterett kom også enstemmig til at vedtaket heller ikke er i strid med Grunnloven § 93 og EMK artikkel 2 om retten til liv eller Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om retten til privatliv og familieliv.
Miljøorganisasjonene hadde under ankeforhandlingen særlig vist til Urgenda-saken fra Nederland. Men denne dommen hadde liten overføringsverdi til det norske klimasøksmålet mente Høyesterett. For det første gjaldt Urgenda-saken spørsmål om den nederlandske regjeringen kunne redusere de generelle utslippsmålene som de alt hadde fastsatt. Det var således ikke tale om å forby et særlig tiltak eller mulige fremtidige utslipp. For det andre var det ikke tale om et gyldighetssøksmål mot et forvaltningsvedtak.
Ordlyden i § 112 gir ikke et klart svar på hva slags rettslig relevans paragrafen har for vedtak Stortinget har gjort eller samtykket til, heter det i dommen.
- Den kan benyttes for domstolene når det gjelder vedtak som lovgiverne ikke har tatt stilling til. Men det er få lovtomme rom på dette området, og skillet mellom når et spørsmål er tatt stilling til, og når det ikke er gjort, er vanskelig å håndtere i praksis, sa Berg.
En forutsetning for § 112 er at paragrafen skulle ha en rettslig virking, og å være en lex superior, sa han videre.
- Dette tilsier at Stortinget til en viss grad ville binde seg, men ikke gi avkall på det politiske handlingsrommet.
I drøftingen av hvor langt § 112 rekker, viste han både til Lønning-utvalget og Backer-utvalgets drøftinger, og til debatter i Stortinget i forkant av revisjonen av Grunnloven i 2014.
- Etter mitt syn, gir § 112 en rett til domstolsprøving først og fremst der miljøhensyn ikke er innarbeidet i Stortingets vedtak. Domstolene skulle ikke kunne overprøve hvilke løsning Stortinget valgte for å ivareta miljøet
Dommerne Skoghøy, Matheson, Falkanger, Normann, Kallerud, Berg, Thyness, Steinsvik og justitiarius Øie var enige med ham, og Høyesterett forkastet dermed anken fra de to miljøorganisasjonene.
Bergjlog Webster: - En saksbehandlingsfeil
Dommer Bergljot Webster tok dissens , og mener det er en saksbehandlingsfeil at miljøkonsekvensene ikke ble fastsatt, beskrevet og vurdert før tildelingen - og at det ikke er tilstrekkelig - slik flertallet mente - å gjøre dette i etterkant.
- Plandirektivet krever at klimaeffektene av åpningen i Barentshavet sørøst skulle ha vært utredet, fremholdt Webster.
Miljømålene skulle også ha vært vurdert på et internasjonalt plan, mener Webster, og videre at det skulle vært redegjort for planlagte tiltak for å hindre, redusere og i så stor grad som mulig oppveie for de miljømessige konsekvensene av fremtidig petroleumsforbrenning, mente hun.
- Miljøvurderingen skal gjennomføres så tidlig som mulig i prosessen, for selve formålet er at utredningen skal ha påvirkning på beslutningen, sa hun.
Forbrenningsutslippene ble tatt opp i forbindelse med åpningsprosessene, blant annet av miljøorganisasjonene, medga Webster.
- Men til tross for dette ble de ikke utredet, slik plandirektivet krever. Andre utredninger kan uansett ikke veie opp for manglende utredning i forbindelse med åpningsbeslutningen. At klimavirkningene av forbrenningen vurderes før åpningsbeslutningen, er best i samsvar med Grunnloven § 112. Forpliktelsen til å sikre miljøet etter § 112 er en løpende forpliktelse for Staten, og gjelder for alle faser av prosessen.
- Jeg er kommet til at resultatet av mangelfull utredning av klimakonsekvensene er at tildelingen må kjennes ugyldige, sa Webster.
Høyesterett: - § 112 en «tryggingsventil»
Dommen drøfter hva forarbeidene la til grunn i § 112. Her er noen sitater fra dommen (140 - 145):
«Det er framheva fleire stader i førearbeida til Grunnlova § 112 at det var eit ynske at føresegna skulle ha ein rettsleg verknad –at ho gjev retningsliner for lovgjevinga, er lex superiorog gjev klare plikter i fyrste ledd andre punktum og tredje ledd, jf. fyrste ledd fyrste punktum. Dette er blant dei få forholda kontroll-og konstitusjonskomiteen framheva i 2014 –og det i forlenginga av utsegna om at § 112 er rettsleg forpliktande.
Men komiteen sa ikkje meir enn dette, og det er usikkert kor langt utsegna rekk. Etter mitt syn tilseier dette at Stortinget i ein viss grad ville binde seg, men i all hovudsak ikkje ville gje avkall på det politiske handlingsrommet.
På den eine sida tilseier openberre rettsstatsomsyn at domstolane skal kunne setja grenser også for eit politisk fleirtal når det er tale om å verne grunnlovfesta verdiar. På hi sida inneber avgjerder i saker om grunnleggjande miljøspørsmål ofte politiske avvegingar og breiare prioriteringar. Demokratiomsyn talar difor for at slike avgjerder blir tekne av folkevalde organ, og ikkje av domstolane.
På denne bakgrunnen må Grunnlova § 112, når Stortinget har handsama ei sak, etter mi meining forståast som ein tryggingsventil. For at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter §112 tredje ledd. Dette same må gjelde ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykt til. Terskelen er fylgjeleg svært høg.
På bakgrunn av det som er gjort gjeldande frå partane i prosedyrane for Høgsterett, nemner eg at desse pliktene kan gjelde både positive og negative tiltak. Mykje av føremålet med grunnlovsføresegna ville falle bort dersom ho ikkje også omfattar ei plikt til å avstå frå vedtak som bryt med § 112 tredje ledd.
Grunnlova § 112 er altså ikkje ei rein prinsipperklæring, men ei føresegn med eit visst rettsleg innhald. Men ein kan berre i avgrensa grad byggje rett direkte på grunnlovsføresegna i ei sak for domstolane.
Ved forvaltningsvedtak som Stortinget ikkjehar vore involvert i, vil Grunnlova § 112 ha relevans som moment ved lovtolkinga og som tvunge omsyn ved utøvinga av skjønnet. Ut over dette gjev saka her ikkje grunn til å gå nærare inn på kor inngåande slike vedtak skal kunne prøvast.»
Staten hadde ikke krevd saksomkostninger, slik at det ble ikke tilkjent.
