Forsvarer John Christian Elden, som nylig tok over Klomsæt-saken etter Arvid Sjødin, sier til Aftenposten at hans klient vurderer å klage saken videre.

- Klomsæt synes å være dømt uten at han har brutt noen lov, noe som er svært uvanlig i Norge. Han vil vurdere å klage dette videre, sier Elden til Aftenposten.

- Hvor vurderer han å klage inn saken?

- Han er den advokaten som flest ganger har fått Norge dømt for menneskerettsbrudd i Europadomstolen, så det blir en ny opplevelse for ham å være klient for samme domstol, sier Elden.

Elden mener Høyesterett ikke har tatt stilling til flere punkter i anken.

- Jeg noterer at ankeutvalget har nektet å behandle saken uten at de har drøftet de grunnleggende anførslene i anken om menneskerettsbrudd og om at det ikke er noen taushetsplikt som er brutt i saken.  (Se Eldens kommentar under)   

HR-2014-00839-U, (sak nr. 2014/492), straffesak, anke over dom: Sigurd Jørgen Klomsæt

Den 30. april 2014 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Stabel og Bårdsen og kst. dommer Kaasen avsagt slik kjennelse:

Advokat John Christian Elden mot Den offentlige påtalemyndighet

Kjennelse og beslutning:

(1) Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom i sak for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

(2) Ved forelegg utferdiget av Asker og Bærum politidistrikt 13. november 2012 ble Sigurd Jørgen Klomsæt siktet for overtredelse av:

"Straffeloven § 325 første ledd nr 1

for som bestillingsmann å ha utvist grov uforstand i tjenesten (§ 325 nr. 1), å ha foretatt en handling som på grunn av hans stilling er ham forbudt (§ 325 nr. 2) eller utenfor tjenesten å ha utvist et forhold, som gjør ham uværdig til eller virker nedbrytende på den for stillingen fornødene tillit eller aktelse (§ 325 nr. 5), jfr. domstolloven § 234 siste ledd hvor det fremgår at straffeloven § 325 gjelder tilsvarende for advokater og advokatfullmektiger.

Grunnlag:

Fredag 3. februar 2012 - som oppnevnt bistandsadvokat - mottok han fra Oslo politidistrikt en passordbeskyttet CD inneholdende straffesaksdokumenter i '22/7-saken'. (Passordet ble sendt fra Oslo politidistrikt til Klomsæts kontor den 3. februar 2012 kl. 14.28 [Riktig tidspunkt er kl. 14.21.]). Han sørget derefter for at innholdet i CDen senere samme dag [ble] gjort tilgjengelig for media ved kopiering og overlevering.

Opplysningene fra straffesaksdokumentene ble gitt til media til tross for at Oslo politidistrikt på forhånd hadde bedt om at materialet (straffesaksdokumentene) ikke skulle publiseres uten samtykke. Det ble også gjort i strid med advokatforskriften, særlig kapittel 12, punkt 2.3.2. om fortrolig behandling av taushetsbelagte og av andre fortrolige opplysninger (jf. også punkt 2.4.2) og advokatforeningens retningslinjer for bistandsadvokater punkt 7.3. som setter forbud mot å gi pressen innsyn i eller opplysninger fra straffesaksdokumenter uten politiets samtykke.

Grov uforstand er utvist - særlig fordi straffesaksdokumentene inneholdt opplysninger som - ved publisering - kan virke sterkt støtende for de etterlatte i ''22/7-saken'' og fordi publiseringen kan bevirke at vitner vil vegre seg for å avgi forklaring til politiet og rettsapparatet."

(3) Klomsæt vedtok ikke forelegget, og saken ble brakt inn for Oslo tingrett, som avsa dom 7. mars 2013 med slik domsslutning:

"Sigurd Jørgen Klomsæt, født 25.04.1953, frifinnes."

(4) Påtalemyndigheten anket frifinnelsen til Borgarting lagmannsrett, som 12. februar 2014 avsa dom med slik domsslutning:

"Sigurd Jørgen Klomsæt, født 25. april 1953, dømmes for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 til en bot på 24 000 – tjuefiretusen – kroner, subsidiært fengsel i 12 – tolv – dager."

(5) Dommen er avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for frifinnelse.

(6) Sigurd Jørgen Klomsæt har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen, lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det er inngitt støtteskriv fra advokat Sjødin, samt prosesskriv 21. mars, 27. mars og 2. april 2014. Det er også inngitt to tilleggsskriv fra advokat Elden 6. april og 27. april 2014. Klomsæt har i korte trekk anført:

(7) Straffeloven § 325 rammer ikke medvirkning, og kommer derfor ikke til anvendelse i denne saken. Det er en saksbehandlingsfeil at medvirkningsansvar ikke er drøftet. Det er heller ikke utvist grov uforstand etter bestemmelsen. Fortrolighetsplikten i advokatforskriften gjelder kun i forhold til egen klient, og er derfor ikke relevant ved vurderingen av om det er utvist grov uforstand. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 107i kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Domsgrunnene er mangelfulle, da det ikke foreligger en tilstrekkelig beskrivelse av den straffbare handlingen. Begrunnelsen for bevisvurderingen er heller ikke tilstrekkelig. Lagmannsretten tar feil i bevisvurderingen av om det er sannsynlig at hacking av politiets PC ville etterlate spor, og har snudd opp ned på det som faktisk ble sagt. Videre tar lagmannsretten feil når den ser bort fra at uvedkommende kan ha kommet seg inn på politiets PC via enheter i Hafredals hjemmenettverk. Hafredal har på flere punkter forklart seg uriktig. Det er også flere andre feil ved lagmannsrettens bevisvurdering. De privatengasjerte sakkyndige Møllerhaug og Hannemyr følte seg avbrutt av aktoratet. Dette kan ha virket inn på lagmannsrettens bevisvurdering. Møllerhaug har også funnet noen forskjeller i bildene som ble publisert som kan tilsi forskjellige kilder, og at papirkopier kan ha kommet på avveie. Det er et brudd på kontradiksjonsretten og bevisvurderingsreglene at lagmannsretten stoppet forklaringen fra advokat Eide om at en av journalistene var klient av Klomsæt. Aktor er inhabil fordi han konfronterte politioverbetjent Hafredal med rapporten Kripos utarbeidet etter undersøkelse av speilkopi av Hafredals PC. Det vil være i strid med EMK artikkel 6 å domfelle Klomsæt som en kilde til pressen, da Klomsæt ikke kan føre adekvate bevis om hva kontakten med pressen besto i på grunn av pressens kildevern.

(8) I tilleggsskrivet fra advokat Elden er det blant annet vist til at den tidligere klausuleringen av straffesaksdokumentene av 6. september 2011 var opphevet, at bistandsadvokatene ikke hadde taushetsplikt utover den som gjelder med egen klient etter straffeloven § 144, og at en eventuell overlevering av dokumentene til journalister ikke kan utgjøre grov uforstand i tjenesten. Det må være skranker for når og hvordan man kan iverksette etterforskning mot kilder og hvilke metoder som kan benyttes, jf. EMK artikkel 10. Etterforskningen har provokasjonstilsnitt, og er i strid med både hjemmelskravet og forholdsmessighetskravet i EMK artikkel 8 og 6. Provokasjonen er uansett beheftet med så mange feil og mangler at den ikke kan tjene som grunnlag for domfellelse. Lagmannsretten skulle redegjort nærmere for om man har funnet det bevist at det er flere enn to bilder som er lekket, og ut fra hvilket bevisbilde. I Eldens andre støtteskriv er det gjort gjeldende at når lagmannsretten ikke var kjent med at utskrift av et avhør i "22/7-saken" var stjålet fra politihuset, er dette i strid med straffeprosessloven § 294.

(9) På vegne av Klomsæt er det nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt

1. Sigurd J. Klomsæt frifinnes.

Subsidiært

1. Borgarting lagmannsretts dom av 12.2.2014 oppheves."

(10) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og har i korte trekk gjort gjeldende:

(11) Det er en rekke anførsler som retter seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Denne delen av anken må avvises, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. Domsgrunnene er ikke mangelfulle. Saken er tilstrekkelig opplyst. Det var ikke uriktig av lagmannsretten å tillate ført teledata som viser kontakt med journalisten Klomsæt hevder er klient, og advokat Sjødin ble heller ikke stoppet i sin utspørring av advokat Eide om klientforholdet. Domfellelsen er ikke i strid med journalistenes kildevern. Aktor er ikke inhabil. Klomsæt er ikke dømt for en medvirkningshandling, men en selvstendig overtredelse av straffeloven § 325. Det er utvist grov uforstand i tjenesten.

(12) Påtalemyndigheten har ikke uttalt seg til Eldens skriv 6. april og 27. april. Utvalget har ikke funnet behov for å innhente ytterligere uttalelser.

(13) Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:

"1. Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet avvises.

2. Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen tillates ikke fremmet."

(14) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at Klomsæt ble frifunnet i tingretten. Han har derfor – innenfor rammene av Høyesteretts kompetanse – rett til å få realitetsvurdert sin anke over lagmannsrettens fellende dom, i den forstand at hans anke bare kan nektes fremmet så langt Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at den ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En eventuell nektelse på dette grunnlaget skal begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.

(15) Store deler av anken gjelder i realiteten lagmannsrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet. Denne kan Høyesterett ikke prøve, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. Så langt anken retter seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, skal den avvises, jf. Rt. 2012 side 1861 avsnitt 15. Det hører heller ikke under Høyesterett å overprøve lagmannsrettens tolkning av vitneutsagn på bakgrunn av supplerende forklaringer avgitt etter lagmannsrettens dom, jf. Rt. 2011 side 1 avsnitt 16. Med utgangspunkt i det som gjøres gjeldende i anken, tilføyer utvalget at lagmannsrettens bevisresultat klart ikke bygger på slike åpenbare misforståelser av enkelte bevismidler, eller står i en slik motstrid med vitterlige kjensgjerninger eller klare og uomtvistelige faktiske forhold, som etter praksis tilsier opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil, se Rt. 2009 side 801 avsnitt 17, Rt. 2011 side 1403 avsnitt 22 og Rt. 2013 side 1297 avsnitt 21.

(16) Anken gjelder videre lagmannsrettens lovanvendelse. Klomsæt er domfelt for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om "grov uforstand i tjenesten", jf. domstolloven § 234 fjerde ledd, ved at han i egenskap av oppnevnt bistandsadvokat, i strid med politiets pålegg, gjorde straffesaksdokumenter tilgjengelig for media. Han er av lagmannsretten domfelt som hovedmann, med bistand fra ansatte. Lagmannsretten skriver følgende om dette:

"Lagmannsretten finner det utvilsomt at dersom lekkasjen stammer fra CD'en som ble utlevert til Klomsæts kontor, har Klomsæt selv utført en handling som rammes av straffeloven § 325 nr. 1. Han visste at CD'en kunne hentes fra kl. 13.00 den 3. februar 2012, og han hadde gitt Lisbeth Klomsæt fullmakt til og beskjed om å hente CD'en. Han hadde gitt den andre sekretæren tilgang til sin e-postkonto og hadde bedt henne be om å få passordet tilsendt og sende det videre til advokatfullmektig Mæland. Advokatfullmektigen fikk både CD'en og passordet fra sekretærene etter beskjed fra Klomsæt. Lagmannsretten ser det som helt utenkelig at noen ved Klomsæts kontor kan ha gitt straffesaksdokumentene til utenforstående uten at Klomsæt hadde gitt beskjed om det. Klomsæt har i sin forklaring for lagmannsretten understreket at han ikke på noe tidspunkt har mistenkt noen ved kontoret for å ha gitt media tilgang til innholdet på CD'en. Så vel Klomsæt som de øvrige ved kontoret som har avgitt forklaring for lagmannsretten, har benektet at saken har vært tatt opp internt med sikte på å avklare om noen ved kontoret står bak lekkasjen. En utlevering av innholdet på CD'en til media uten at Klomsæt var kjent med det, ville vært et alvorlig tillitsbrudd overfor Klomsæt. Lagmannsretten ser det som svært lite sannsynlig at Klomsæt ville unnlatt fulgt opp en slik handling med konkrete undersøkelser og tiltak.

Dersom det er innholdet på den CD'en som ble utlevert til Klomsæts kontor som er gjort tilgjengelig for media, er det ikke avgjørende for Klomsæts straffansvar om han personlig har overlevert politidokumentene og passordet, eller om han har fått én eller flere andre til å gjøre det for seg. Lagmannsretten finner det utvilsomt at det i så fall er Klomsæt som har besluttet og organisert overleveringen. Han har da sørget for at innholdet ble gjort tilgjengelig for media, jf. gjerningsbeskrivelsen i forelegget."

(17) Det var på denne bakgrunn ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på hvor langt straffeloven § 325 første ledd nr. 1 også rammer medvirkning.

(18) For så vidt gjelder spørsmålet om det foreligger "grov uforstand i tjenesten", har lagmannsretten sagt følgende:

"For at det skal foreligge grov uforstand i tjenesten, må det foreligge en 'kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet', jf. Rt. 1986 side 670. Lagmannsretten finner det klart at det vil være grov uforstand i tjenesten dersom Klomsæt den 3. februar 2012 sørget for at media fikk tilgang til straffesaksdokumentene som var utlevert til ham som bistandsadvokat. Klomsæt hadde ikke adgang til å vise dokumentene til andre enn klienten og hadde ikke bedt om eller fått samtykke til å gi dokumenter videre til media. Klomsæt hadde ansvaret for at dokumentene ikke kom på avveie og var forpliktet til å sørge for betryggende oppbevaring og håndtering av informasjonen, jf. advokatforskriften kapittel 12, særlig punkt 2.3.2 og 2.3.3."

(19) Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at det som her er sitert gir uttrykk for en riktig lovanvendelse, og at anken på dette punktet derfor ikke kan føre frem.

(20) Anken over lagmannsrettens saksbehandling gjelder en rekke forhold. Klomsæt har i anken særlig fremhevet at lagmannsrettens dom har mangelfulle domsgrunner, at de sakkyndige følte

seg avbrutt av aktor, at forsvarer uhjemlet ble avskåret fra videre eksaminasjon av et vitne, at domfellelsen er i strid med kildevernet for journalister og at aktor var inhabil. Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at intet av dette kan føre frem. Utvalget ser ikke grunn til å kommentere alle enkelthetene, men konstaterer at saksbehandlingen samlet sett uten tvil har vært forsvarlig, at lagmannsrettens dom er meget grundig og at de ulike sider av bevisbedømmelsen er inngående beskrevet og forståelig begrunnet – dommen etterlater ikke noe uforklart "springende punkt".

(21) Utvalget legger til at bruken av "vannmerking" for å spore lekkasjen av straffesaksdokumentene ikke innebærer at etterforskningen i denne saken hadde et provokasjonstilsnitt. At det for lagmannsretten ikke ble gitt opplysninger om at et politiavhør i den såkalte "22/7-saken" var kommet på avveier fra politihuset i Oslo, og at denne informasjonen heller ikke var gjort kjent for Klomsæts forsvarer, representerer – blant annet i lys av lagmannsrettens bemerkninger på side 16 – ikke et brudd på straffeprosessloven § 294 som vil kunne medføre opphevelse av lagmannsrettens dom.

(22) Ettersom anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen klart ikke kan føre frem, og anken heller ikke reiser spørsmål av betydning utover saken eller som det av andre grunner er særlig viktig å få prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling.

(23) Kjennelsen og beslutningen er enstemmig.

Slutningskjennelse:

Anken avvises så langt den gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Slutningsbeslutning:

Anken for øvrig tillates ikke fremmet.

Arnfinn Bårdsen    Ingse Stabel     Knut Kaasen

Når viljen til å dømme blir for stor

Av: Advokat John Christian Elden (H)

Sigurd Klomsæt fikk 30.04.14 ankeutvalgets nektelse av å fremme saken. Han ble domfelt i lagmannsretten for grov uforstand i tjenesten etter at tingretten hadde frifunnet han. Klomsæt skal 03.02.12 ha gitt politidokumenter til pressen. Hjemmelsspørsmålet «drøftes» i avsnitt 19 der det kun sies at lagmannsretten har grepet korrekt. Lagmannsrettens begrunnelse er at «Klomsæt hadde ikke adgang til å vise dokumentene til andre enn klienten og hadde ikke bedt om eller fått samtykke [fra politiet] til å gi dokumenter videre til media. Klomsæt hadde ansvaret for at dokumentene ikke kom på avveie, jfr advokatforskriftens punkt 2.3.2»

Lagmannsretten har klokelig sortert ut fra tiltalen advokatforeningens råd til bistandsadvokater som grunnlag for det straffbare. Men holder resten?

30. 09.11 opphevet politiet klausuleringen av dokumentene for bistandsadvokatene. De kunne da fritt meddele klientene det samlede innhold. Lagmannsretten har oversett dette, og bygger på at dokumentene ble klausulert 06.09.11. Taushetsplikt for bistandsadvokater om politidokumenters innhold ble innført i strpl § 107i 13.09.13.

Kan adgangen til å gi klienten alle opplysninger tolkes antitetisk til at det ligger straffesanksjonert forbud mot å vise til andre? Forutsatt at det er med klientens samtykke? Noe slikt forbud følger ikke av lov, forskrift eller instruks. I NOU 2009:15 til strpl § 107i, er det lagt til grunn at det først må være advokaten som vurderer hva som er i klientens interesse å gjøre kjent fra etterforskningen når klausulering ikke foreligger. Det er ikke noe krav til politiets samtykke.

Om henvisningen til advokatforskriftens § 2.3.2 er på det rene at materialet ikke var underkastet taushetsplikt, så spørsmålet er om det var brudd på fortrolighetsplikten å gi opplysninger. Det følger av NOU 2009:15 kap 29 at

«Hensynet til klientens interesser er sentralt ved vurderingen av om opplysninger som er omfattet av fortrolighetsplikten skal røpes, og vil dessuten ofte være avgjørende for hvordan og i hvilken utstrekning opplysningene skal formidles. Brudd på fortrolighetsplikten er ikke straffebelagt, men kan medføre disiplinære reaksjoner overfor advokaten, og kan etter forholdene medføre erstatningsansvar.»

Gjennom strpl § 61c nr 1 jfr 3. ledd, kunne politiet ha pålagt bistandsadvokatene særlig taushetsplikt begrunnet i etterforskningen, men dette straffes etter strl § 121, og bare der politiet har nedlagt slikt konkret forbud. Det har ikke skjedd her.

At overtredelse likevel i ytterste konsekvens kan være i strid med strl § 325 kan ikke utelukkes, men begrunnelsen mangler fullstendig. Lovskravet for å ilegge straff etter EMK Art 7 viser at kravet er strengt, og at situasjonen skal være forutsigbar. Det kan neppe sies å være tilfelle her.

PS: Et bevismessig tema som står som et ropende spørsmål er hvorfor lagmannsretten har kommet til at alle saksdokumentene er på avveie og ikke bare de to bildene. Partene synes enige om at en publisering av bildene i seg selv ikke ville vært straffbart, jfr også tilsvarende frifinnende dom mot en statsadvokat som ga ut bilder av en siktet fra en straffesak fra 1995. Retten nøyer seg med å skrive at «Det er ikke ført bevis for i hvilken form eller detaljert hvordan pressen fikk overbrakt de lekkede politidokumentene.» En matematiker kan nok supplere med sannsynligheten for at samtlige medier som bringer nyheter denne dagen velger nøyaktig de samme bildene, og ikke legger ut bilder eller lager saker ut fra de øvrige dokumenter som de måtte fråtse i.

PS2: Det frarådes også herfra at advokater gir saksdokumenter til pressen, men det er en lang vei derfra til det straffbare