Om advokatfirmaer og permitteringer – sett fra en innkjøper

Det er med interesse jeg har fulgt nyhetene om permitteringer i advokatbransjen i kjølvannet av koronakrisen.

Som leder av juridisk avdeling i Swedbank har min avdeling og jeg en trygghet som kanskje noen av våre kolleger misunner oss om dagen. Fast inntekt og et stabilt ansettelsesforhold i et solid finansforetak. I tillegg, med mye turbulens i finansmarkedene, er ikke juridisk avdeling det første stedet en bank eller et verdipapirforetak kikker når den eksterne oppdragsmengden går ned og man ser etter steder for å kutte kostnader og permittere.

La meg først gjøre det helt klart at jeg har full forståelse og sympati med en rekke advokater som har måttet gå til det skrittet å permittere ansatte.

De små foretakene med fokus på prosedyre, strafferett og familie som jobber mye på offentlige satser, og som uten varsel opplevde at inntektsgrunnlaget ble borte. Det er en selvfølge at disse gjør hva de kan for å begrense de økonomiske konsekvensene av koronakrisen, herunder gjennomføring av permitteringer. Det er jo derfor vi har disse reglene.

Lite dugnadsorientert

Det har i offentligheten vært snakket og skrevet mye om «dugnaden» for å forhindre smittespredning. Etter mitt skjønn trigger en slik krise en viss grad av «dugnad» også på andre områder. Å trosse alle råd mot hamstring og tømme butikken for dopapir, hermetikk, gjær og mel på bekostning av dine medmennesker fremstår lite sympatisk. Og skulle man i dag prute hos frisøren eller den frittstående butikken på hjørnet vil man fremstå som ganske umusikalsk.

På samme måte fremstår mange av de større advokatfirmaene som lite dugnadsorientert når de raskt tar i bruk statens endrede regler for permisjoner for å kutte kostnader.

Oppdragsmengden ble kanskje endret, men borte ble oppdragene ikke. Om man i en årrekke har tatt ut millioner i utbytte fremstår det lite solidarisk, både mot egne ansatte og samfunnet for øvrig, å gå til permitteringer såpass raskt som noen gjorde. Særlig når, om jeg har forstått det rett, det er de ansatte som antakelig tjener dårligst og ikke tar del av overskuddsfordelingen, som permitteres.

Ikke noe av dette er forbudt, men særlig attraktivt er det ikke.

Derfor vil jeg gi all honnør til de i bransjen som har tatt sin del av «dugnaden», som har spart sine ansatte for bekymringer og fellesskapet for kostnader - selv om det kanskje vil merkes på utbyttet for 2020.

Jeg synes ikke veldig synd på dere om overskuddet går litt ned, men jeg er sikker på at det reduserte utbyttet dere får vil kjennes mer verdifullt enn hos den som tar ut det samme utbyttet, delvis finansiert av fellesskapets kasse og ansattes fortvilelse.

Og ikke minst - det er dere jeg vil kontakte når vi trenger bistand i neste oppdrag.