Disse juss-forskerne har skrevet eget utkast til lovbestemmelse for regulering av koronasertifikat

I forrige uke fremmet regjeringen en proposisjon for Stortinget om midlertidig endringer i smittevernloven for å få på plass et koronasertifikat.

«Formålet med de nye bestemmelsene er å etablere et system for sikker og verifisert dokumentasjon av vaksinasjonsstatus, immunitet etter gjennomgått koronasykdom og testresultat», forklarer den på sine nettsider.

Sjeldent har man sett så stort engasjement som i høringsrunden forut. 10.572 høringsinstanser sa sin mening, hvorav 10.500 privatpersoner.

Flere av høringssvarene har fått mye oppmerksomhet, blant annet innspillene fra de tre jussprofessorene Anna Nylund, Hans Petter Graver, Kristin Bergtora Sandvik og stipendiat Mona Naomi Lintvedt. Fremdeles mener de at regjeringens forslag bærer preg av for mange ubesvarte spørsmål, og for få grundige vurderinger.

Nå ber Stortinget om skriftlige innspill til regjeringens forslag til endringer i smittevernloven. I den forbindelse har jussprofessorene og stipendiaten skrevet et eget utkast til en lovbestemmelse som går lenger i å regulere bruken enn det departementet legger opp til.

I korte trekk kan det oppsummeres slik:

• Der det er uproporsjonalt å opprettholde smitteverntiltak overfor vaksinerte, tidligere smittede eller mennesker som tester negativt, kan departementet gi forskrift om at tiltaket ikke skal gjelde overfor den som kan dokumentere dette gjennom koronasertifikat. Koronasertifikat kan bare fastsettes når det anses nødvendig med effektiv og sikker verifikasjon, der det er enkel tilgang på testing, og det etter smitteverntiltakets art og forholdene ellers ikke vil være uforholdsmessig. Legitimasjon skal bare avkreves dersom det er nødvendig å fastsette identitet til sertifikatholder.
• Krav til fremvisning av koronasertifikat kan ikke stilles som vilkår for tilgang til offentlige tjenester eller utdanningsinstitusjoner, butikker og kjøpesentre, treningssentre, eller som vilkår for tilgang til helsetjenester eller tjenester som knytter seg til personlig pleie. Det kan heller ikke stilles som vilkår for å ferdes på offentlig sted. Krav til koronasertifikat kan ikke settes som betingelse for besøk i private hjem, deltakelse i religiøse seremonier og kan ikke brukes i arbeidsforhold.
• Krav til koronasertifikat kan bare stilles i forbindelse med innføring av lettelser i ellers gjeldende smittetiltak. Krav til koronasertifikat kan ikke stilles i forbindelse med innføring av nye smitteverntiltak.
• Ingen kan forskjellsbehandles på grunnlag av at de ikke kan fremvise koronasertifikat. Det er ikke tillatt å kreve dokumentasjon i form av koronasertifikat fra barn under 16 år eller personer som av medisinske grunner eller på grunn av funksjonsnedsettelse ikke kan gjennomføre vaksine eller covid-19-test.
• Det er forbudt som ledd i offentlig virksomhet eller næringsvirksomhet å kreve koronasertifikat hvor dette ikke følger av bestemmelse i lov eller forskrift. Overtredelse bør straffes.
• Sertifikatet kan ikke kreves der tilgangen til testing er utilstrekkelig på grunn av dårlig testingskapasitet, lange avstander til teststeder eller høye kostnader for testing.
• Overtredelse av forbundet mot forskjellsbehandling bør straffes.
• Krav om koronasertifikat kan ikke settes ut fra andre formål som for eksempel å motivere folk til å ta vaksine eller til å åpne samfunnet av økonomiske grunner.
• Krav om koronasertifikat kan ikke brukes som et tiltak for å bekjempe smitte.

LES OGSÅ:

Koronasertifikat – gir det friheter eller innskrenker det rettigheter?

- God drøftelse, men mangler konklusjon

Ifølge Anna Nylund burde regjeringen kunne si helt konkret hvor sertifikatet skal brukes og hvor det ikke skal brukes.

- Vi har i lang tid oppfordret til en bred debatt. Vi mener dette er et prinsipielt viktig spørsmål, og det er viktig at vi i fellesskap trekker opp linjene. Vi oppfordrer til at man bør gjøre en vurdering av hvor sertifikat er nødvendig; hvilke funksjoner kan åpnes raskere og tryggere, og hvordan kan man veie opp fordelene og ulempene, sier professoren til Advokatbladet.

- Dette gjøres til en viss grad i proposisjonen, men den blir som en typisk eksamensoppgave hvor man har en god drøftelse, men konklusjonen mangler.

Savner menneskerettslige vurderinger

Regjeringens forslag er veldig omfattende, men samtidig veldig generelt. De juridiske vurderingene blir for løse, mener Mona Naomi Lintvedt.

- Også i drøftelsen av de menneskerettslige sidene. Det var skuffende at det ikke ble gjort noen endringer her etter høringsrunden. Vi savner den gode diskusjonen rundt hva sertifikatet skal brukes til, og mulige alternativer og konsekvenser. Dette fortsetter regjeringen å skyve foran seg fremfor å gi konkrete svar.

- Mange har i høringsrunden tatt til orde for at det er fint at vi nå har en hjemmel, og så kan vi ta diskusjonen når forskriften kommer. Men det kommer ikke noen forskrift på høring fordi dette skal hjemles i Covid 19-forskriften. Dermed går vi glipp av debatten som vi nettopp etterlyser rundt hva sertifikatet skal brukes til, fortsetter hun.

- Denne debatten pågår nå, og det er nå vi må ta den. Det hjelper ikke å vente på forskriften.

Mener helsemyndighetene gir konkrete føringer for bruk

Ser man på underlaget som kommer fra Folkehelseinstituttet (FHI), Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet vil man finne ganske klare føringer for hvordan det er hensiktsmessig å innføre dette i et folkehelse- og smittevernsmessig perspektiv. Det hopper regjeringen litt bukk over, mener Nylund og Lintvedt.

- De økonomiske konsekvensene er heller ikke godt nok vurdert. En ting er dette med testing, men hvem er det som skal gjennomføre kontrollene, trengs det opplæring, hva slags utstyr trenger man og hvordan skal det håndheves. På den ene siden er man skeptisk til hurtigtester og sier testene bør gjennomføres av helsepersonell, men på den andre siden åpner man for at konsertarrangører skal kunne administrere hurtigtest. Det er mange ting man egentlig ikke har tenkt på – og så hva gjelder det EØS-rettslige, sier Nylund.

- FHI og Helsedirektoratet mener ganske klart at sertifikatet kun skal brukes i forbindelse med cruise og pakketurer. Samtidig har de vurdert at en del andre bruksområder, som mer dagligdagse gjøremål, som de mener ikke er egnet. Man kunne tenke seg at disse vurderingene ville blitt diskutert i høringsnotatet, legger Lintvedt til.

LES OGSÅ:

Advokatforeningens høringsuttalelse om koronasertifikat møter motbør

- Mer enn kun en app

De to frykter både utilsiktede konsekvenser og formålsutglidning. Særlig hvis sertifikatet blir brukt som grunnlag for forskjellsbehandling.

- Helsemyndighetene frykter at det vil bli vanskelig å kombinere skjevdeling av vaksiner med et koronasertifikat, og at det vil begrense handlingsrommet neste gang man trenger å vaksinere folk. Det må man også ta stilling til. Og jo mer vi bruker et sertifikat, jo større blir faren for at folk vil ha en vaksine forbundet med risiko eller for at man utsetter seg selv for smitte for å få pass, spår Nylund.

Lintvedt mener veien er kort til kun å tenke på sertifikatet som en applikasjon på mobilen.

- Hvis det blir et vilkår for å komme inn på enkelte steder, slik som et bibliotek eller utested, hvilken myndighet har disse til å kontrollere sertifikatet, hva gjør de om de mistenker at det er falskt, og må de sjekke ID? I Norge har vi ingen allmenn legitimasjonsplikt, så hva skal i så fall gjelde som ID, spør hun.

- Samtidig må man ta høyde for den personvernmessige risikoen, for hvordan sertifikatet vil påvirke den enkeltes atferd, variasjoner i lokal testkapasitet, samt for hva som skjer når man vet at alle går rundt med et nasjonal helsekort og identifikasjon, fortsetter Lintvedt.

- Vil det eksempelvis kunne føre til lavere terskel for å sjekke en guttegjeng på t-banen på østkanten, hvor man begrunner kontrollen i at de er litt mange og står litt tett, samtidig som at man får vite hvem de er? Vil man gjøre det samme med en jentegjeng i Frognerparken, undres hun.