- Korona-forskrift oppfyller ikke klarhetskravet

Nylig ble en mann dømt i Oslo tingrett for å ha deltatt på en fest med fire deltakere. Hjemmelen var smittevernloven § 8, jf. Forskrift om forebygging av koronasmitte, Oslo (smittevernforskriften) § 11, som forbød mer enn to gjester i private hjem.

Les tingrettsdommen her.

Imidlertid oppfyller smittevernsforskriften § 11 antakelig ikke klarhetskravet til lovhjemmel.

Smittevernforskriften § 11 første ledd første punktum var som følger på tidspunktet for sammenkomsten:

«Det er ikke tillatt å arrangere eller delta på private sammenkomster i private hjem med flere enn to personer til stede utover egen husstand, men likevel slik at det maksimalt er ti personer til stede.»

Denne formuleringen er ikke bare innfløkt og vanskelig, men også ulogisk og språklig feil.

- Grunnloven og EMK krever klar lovhjemmel

Etter Grunnloven § 96 og EMK art. 7 kreves det klar lovhjemmel for å ilegge straff. Etter rettens oppfatning var bestemmelsen et inngrep i EMK art. 8 og Grl. § 102, noe som også medfører et krav om klar lovhjemmel.

Om lovskravet i EMK art. 8 og Grl. § 102 uttaler retten at det ikke var omtvistet og at forskriften var «tilstrekkelig klar», uten å drøfte problemstillingen noe nærmere.

Første komma i den siterte bestemmelsen er et forbud, jf. formuleringen «Det er ikke tillatt …». Andre komma er en presisering av første komma og innledes med konjunksjonen «men».

I Bokmålsordboka til Universitet i Bergen og Språkrådet er termen definert som «brukt til å … uttrykke motsetning, innvending, innskrenkning». Når første komma er et forbud og andre komma innledes med termen «men», må andre komma utgjøre en innskrenkning av forbudet i første komma.

Dette vil være tilfellet i følgende eksempel: «Det er ikke tillatt med flere enn to gjester, men fullvaksinerte teller ikke med i antallet gjester».

- Språklig feil i bestemmelsen

Andre komma er av lovgiver derimot ment å være en utvidelse av forbudet i første komma. Første komma skal forby flere enn to gjester, mens andre komma skal i tillegg forby gjester når antallet husstandsmedlemmer og gjester er totalt oppe i ti.

I en husstand med ni personer skal det altså være forbudt med mer enn én gjest, mens det i husstander med ti personer eller flere skal være helt forbudt med gjester.

Dersom bestemmelsens formulering forenkles, fremkommer det klarere at den er ulogisk og språklig feil: «Det er forbudt med flere enn to gjester, men likevel maksimalt ti personer.»

- Leseren må streve med tolkningen

Anna Senje fra Språkrådet har i artikkelen «Språklige snarveier» i Juridika skrevet følgende om bestemmelsen:

«Dessuten er men likevel slik at koblet til forrige setning på feil måte. Setningen er både ugrammatisk og ulogisk, så leseren må streve for å finne fram til den eneste fornuftige tolkningen.».

Forklaringen på nettsiden til kommunen ble endret, men selve forskriftsbestemmelsen ble ikke endret.

Manglende forankring i ordlyden

Hvis bestemmelsens første komma hadde vært en tillatelse, ville formuleringen i andre komma vært språklig riktig, siden andre komma da ville innskrenket tillatelsen i første komma: «Det er tillatt med opptil to gjester, men likevel slik at det maksimalt er ti personer til stede.»

Klarhetskravet til straffehjemmel innebærer at det må være en «forankring i ordlyden», jf. Rt. 2014 s. 238 i avsnitt 19. «Manglende støtte i ordlyden [kan] ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det», jf. Rt. 2012 s. 313 i avsnitt 29.

Selv om Oslo kommune utvilsomt har ønsket å forby flere enn to gjester og dette smittevernsbruddet var straffverdig, kan det altså ikke avhjelpe en manglende forankring i ordlyden.

- Uklare grenser

Ettersom formuleringen i bestemmelsen er direkte språklig feil og ulogisk, kan den vanskelig sies å ha en «naturlig språklig forståelse» som oppfyller klarhetskravet, jf. ibid. avsnitt 27.

Når andre komma språklig sett må utgjøre en begrensning i forbudet i første komma, men er ment av lovgiver å utgjøre en utvidelse av forbudet, blir det uklart hvor grensen mellom lovlig og ulovlig atferd går.

Slik uklarhet er det klarhetskravet nettopp krever at ikke foreligger. Etter min oppfatning er hjemmelskravet altså ikke oppfylt og dommen dermed feil.