Korte klagefrister truer innsattes rettssikkerhet

Retten til å klage på forvaltningsvedtak er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. En reell klageadgang forutsetter rimelige klagefrister. Innsatte i norske fengsler har etter straffegjennomføringsloven § 7 bokstav (e) en alminnelig klagefrist på sju dager, og en frist på 48 timer i reaksjonssaker. Reaksjonssaker kan eksempelvis være vedtak om tap av dagpenger eller utelukkelse fra fritidsfellesskap.

På utsiden av murene har vi borgere som utgangspunkt en klagefrist på tre uker. Vi i Jussbuss erfarer og mener at dagens klagefrister i fengsler er for kort. Innsatte befinner seg i en svært sårbar situasjon som frihetsberøvede. Hvorfor er da innsattes klagefrister så mye kortere enn den alminnelige klagefristen som gjelder for oss andre?

- Vanskelig å finne en tilfredsstillende begrunnelse

Til sammenligning av klagefrister kan det trekkes en parallell til et annet rettsområde hvor tvangselementet er fremtredende, nemlig tvunget psykisk helsevern. Etter psykisk helsevernloven §§ 3-3a (4) og 3-7 (4) har pasienter under tvunget psykisk helsevern en klagefrist på tre måneder etter at vernet opphørte. Pasienter har altså en klagefrist på flere måneder, mens innsatte i isolasjon har sju dager.

LES OGSÅ:

Foreslår at mindreårige skal kunne gjennomføre varetekt med fotlenke

Det er vanskelig å finne en tilfredsstillende begrunnelse for de avvikende fristene i forarbeidene til lovene. Felles for soning i fengsel og psykisk helsevern er formålet om rehabilitering. Klagefristen ved tvangsvedtak bør ikke avgjøres ut fra hvor du rehabiliteres.

Lovforarbeidene til straffegjennomføringsloven er knappe i begrunnelsen bak de korte klagefristene. Fristen på sju dager er ikke eksplisitt begrunnet. Dette er problematisk da fristen utgjør 1/3-del av det alminnelige utgangspunktet på tre uker i forvaltningsloven. 48-timers fristen begrunnes i behovet for en «hurtig saksbehandling».

Jussbuss mener de svake og manglende begrunnelsene av flere grunner svikter i å forsvare kortere klagefrister for innsatte enn for befolkningen for øvrig.

Ønsker treukersfrist

Først og fremst er ikke behovet for hurtig saksbehandling særegent i fengsler, men gjennomgående i forvaltningen. Avveiningen mellom effektiv saksbehandling og rettssikkerhet styrer forvaltningens saksbehandling. Det er derfor overraskende at 48-timers fristen alene begrunnes i effektivitetshensyn, og at lovgiver ikke drøfter hensynet til den innsattes rettssikkerhet når klagefristen utgjør et unntak fra forvaltningsloven.

For det andre erfarer Jussbuss at innsatte ofte må sende «fristavbrytende klager» til fengselet, fordi de ikke rekker å klage innen fristen. Isolert sett er ordningen positiv. Derimot ligger det klart i navnet «fristavbrytende klage» at klagefristen er for kort. Ordningen gjør klageprosessen oppstykket og lite forutberegnelig for både innsatte og ansatte. Ved å utvide klagefristen til tre uker kan man unngå slike unødvendige ledd i saksbehandlingen, og heller bruke ressurser på behandling av den faktiske klagen.

For det tredje varierer saksbehandlingstiden i klagesaker ofte mellom 4-6 uker. De korte klagefristene frembringer tvilsomt en mer effektiv saksbehandling. At saksbehandlere kan ha opptil seks ganger så lang saksbehandlingstid som innsatte har til å gjøre sine motsigelser gjeldende, forsterker den allerede skjeve maktbalansen mellom innsatte og ansatte. Klagefristen på vedtak i straffegjennomføringssaker bør derfor gjenspeile den alminnelige treukersfristen i forvaltningsloven.