Jurist-kvinner tar ansvar for barna

Bare en prosent av juristfedrene svarer at de tar hovedansvaret for barna i en ny undersøkelse.

I boken Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet har forsker Sigtona Halrynjo ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo spurt 3064 yrkesaktive medlemmer av Norges Juristforbund om hvordan de sjonglerer mellom jobb og yrkesliv. 29 av disse har hun også dybdeintervjuet. Konklusjonene Halrynjo har kommet frem til, er deprimerende lesning for standens feminister.

[caption id="attachment_4792" align="alignright" width="233"] Sigtona Halrynjo. Foto: Institutt for samfunnsforskning[/caption]

Sytti prosent av de spurte hadde barn. Svarene viste at de er like interesserte i å gjøre karriere og ha en jobb med innflytelse som juristfedrene. Halvparten av kvinnelige jurister jobber mindre enn førti timer i uken. Samtidig har sytti prosent av kvinnene partnere som jobber mer enn førti timer pr. uke.

45 prosent av de kvinnelige juristene sier at de har hovedansvaret for barna, mens bare en prosent av juristfedrene sier det samme.

Karriereskillet kommer tydelig frem ved barn nummer to. Mens kvinnelige og mannlige jurister som er barnløse stort sett er like hyppig å se i offentlig som i privat sektor, går kvinnene over i offentlige jobber når de får barn. Ved barn to jobber 43 prosent av fedrene i privat sektor, mot 27 prosent av kvinnene.

Ved barn tre er 56 prosent av fedrene i privat sektor, og 26 prosent av kvinnene. Mens fedrene jobber lange dager, har høy lønn og lederansvar, jobber mødrene korte dager, er ansatt og utbyttbar.

Halrynjo sammenlikner resultatene med liknende forskning som har sett på arbeiderkvinnenes måte å kombinere arbeid og familie på, og konkluderer med at juristmødrene ikke er så annerledes enn sine søstre på Rimi eller ISS.

[caption id="attachment_4793" align="alignleft" width="251"] Faksimile fra bloggen til Anne Karin Nordskag[/caption]

Blogger og foredragsholder Anne Karin Nordskag i retorikkbyrået Krystallklart budskap tok for seg undersøkelsen i bloggposten «Faen ta dere, juristdamer!» Her kommenterer hun Halrynjos funn og kritiserer juristmødrene for å være usosiale og naive.

«La oss likevel se litt på konsekvensene av ditt valg: Du skaper en supermann, en mann som kan bli en superansatt som løper raskere og lengre og høyere og som dermed knuser alle hans kvinnelige kollegaers drømmer om å gjøre karriere samtidig som de får barn. Tenk litt over det. Det er illojalt mot dine medsøstre.(..) Du gjør deg økonomisk avhengig av mannen din. All statistikk tyder på at halvparten av alle juristdamer som leser dette blir skilt. Og så sitter du der da, som 40-50 åring, med en gjennomsnittlig inntekt (håper jeg i det minste), i en liten leilighet og stirrer ut av vinduet og tenker på den nye, unge, spreke, spenstige, rynkefrie samboeren til eks-mannen din som har flyttet inn i den flotte eneboligen du har innredet og lagt sjelen din i. Som ungene foretrekker å være hos, fordi den lille leiligheten din er kjip og liten og dessuten har de vennene sine der», skriver Nordskag.

Mange av kvinnene i Halrynjo sitt utvalg har ambisjoner om å komme tilbake til utfordrende jobber i privat sektor i løpet av ti år, når ungene er blitt store. Leder i Advokatforeningens kvinneutvalg, Kristine Madsen, advarer kvinner mot å vente for lenge.

– Skal man tilbake på partnertrack bør man nok ikke være i slutten av førtiårene, da kan man risikere å være for gammel til å nå opp, sier Madsen.

[caption id="attachment_4794" align="alignright" width="750"] Kjersti T. Trøbråten forhandlet frem ekstra ferie og arbeidstid som var forenlig med å ha små barn.[/caption]

Kjersti T. Trøbråten ble partner i Wiersholm etter å ha hoppet av advokatbransjen til fordel for offentlig sektor.

Hun anbefaler unge kvinner om ikke å gi opp før man har forsøkt å komme seg tilbake til bransjen.

– Jeg innså at dersom jeg fikk advokatjobben til å fungere med hverdagen min, ville det være den mest spennende karrieren jeg kunne få, sier Trøbråten.

Nå er hun en svært anerkjent advokat på verdipapirrett og rammevilkår for forsikring og bank, rangert som «leading» i Chambers Europe og Legal 500. Slik var det ikke da hun startet i Wikborg Rein som ung småbarnsmor i 1996.

– Som nyutdannet er det sin egen kapasitet man bidrar med. Senere er det en kombinasjon av kapasitet og kompetanse. Rent menneskelig koster en produsert time deg mye mer når du er ung. Du er usikker på om kvaliteten du leverer er tilfredsstillende, du vet ikke hvor lang tid ting vil ta, og du er ikke sikker på om kompetansen din på området er tilstrekkelig. Senere får man mer kontroll. Selv om Wikborg Rein var veldig fleksible, innså jeg at jeg brukte mer tid på jobben min enn hva jeg hadde sett for meg da jeg begynte, sier Trøbråten.

Hun sluttet etter ett år, mye på grunn av datteren som da var tre år gammel, og begynte i Finanstilsynet.

– Samtidig kom du tilbake til en like tøff advokatkarriere fem år senere, da sønnen din var tre år og datteren din ni. Hva hadde endret seg i mellomtiden?

– I tillegg til at jeg var blitt mer sikker på faget mitt, så hadde bransjen endret seg mye. I 1996 hadde vi ikke smart-telefoner og hjemme-PC-er. Fem år senere kunne mye gjøres hjemme. Dessuten var advokatfirmaene blitt mye større, og sårbarheten mindre. Flere kunne gjøre jobben min om jeg ikke var til stede, sier Trøbråten.

På jobbintervjuet spurte hun hva som ville skjer dersom man fikk for mye å gjøre.

– Svaret var at de da ville ansatt flere. Det var riktig svar, sier Trøbråten.

– Hvilke tips har du til andre kvinner som er i den vanskelige småbarnsfasen?

– Du må få deg en inngangskompetanse på interesseområdet ditt, og søke utfordringer selv om du ikke er helt sikker på om du klarer det. Kvinner antar ofte at ting ikke går, og velger ut fra den antakelsen. Ikke mange menn lar være å søke på en jobb fordi de tror de ikke er kvalifisert til den, mens kvinner gjør en vurdering som det er arbeidsgivers oppgave å ta, sier Trøbråten.