Lite reell dialog mellom dommerne og advokatene i Høyesterett, ifølge studie

Nylig publiserte professor Gunnar Grendstad ved Institutt for sammenliknende politikk ved UiB, jurist Ida Marie Støp Meland og student Welat Akman Westrheim en artikkel Lov og Rett med analyser av i hvilken grad dommerne i Høyesterett bruker forhandlingene til å stille spørsmål og etablere dialog med sakens parter.

Bakgrunnen for studien var at professor Halvard Haukeland Fredriksen i forbindelse med Klimasaken i 2020 stilte spørsmål ved Høyesteretts ressursprioritering. Han framhevet i et innlegg i Rett24 at Høyesterett bruker vesentlig lengre tid på muntlige forhandlinger enn de øverste domstolene i andre land.

I Høyesteretts årsmelding for 2020 forklarte høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie ressursbruken med at det muntlige formatet i ankeforhandlingene «gir gode muligheter for dialog med advokatene og for å stille spørsmål». Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen har derimot etterlyst større dommeraktivitet i forhandlingene.

– I Norge finnes det lite forskning på dommeratferd, men det virket for oss som at det allerede hadde oppstått en liten debatt i det juridiske fagmiljøet om nettopp dette. Da Høyesterett forsvarte ressursbruken med muligheten for dialog med partene, ønsket vi å undersøke omfanget av den muntlige aktiviteten i Høyesterett, forteller jurist og artikkelforfatter Ida Marie Støp Meland.

Overrasket over hovedfunnene

Det var først i forbindelse med koronapandemien at muntlige forhandlinger i Høyesterett ble tatt opp og gjort tilgjengelig digitalt. Dette gjorde det mulig å kode og lage datamateriale ut av konkrete forhandlinger, forklarer hun.

Studien tok utgangspunkt i plenumsbehandlingen av Klima- og ACER-sakene, som til sammen ble gjennomført over 11 dager, totalt 60,5 timer.

– Vi så blant annet på spørsmålsfrekvensen hos hver av dommerne, og på hvor ofte det foregikk faktiske dialoger mellom dommerne og advokatene. Et av hovedfunnene var at dommerne i gjennomsnitt stilte ett spørsmål hvert 24. minutt. Lengre dialoger der samtalene mellom dommerne og advokatene inneholdt minst tre sekvenser av spørsmål og svar, så vi enda mindre av.

– Dette var overraskende, ettersom muligheten for å stille spørsmål og føre dialog er en del av begrunnelsen for hvorfor vi faktisk gjennomfører muntlige ankeforhandlinger, sier Meland.

– Rettsformannen med dominerende rolle

Et slående trekk ved forhandlingene var rettsformanns dominerende rolle, skriver artikkelforfatterne. Av de 126 materielle skiftene i plenumssakene kom 37 prosent av spørsmålene fra justitiarius Øie

– Rettsformannen styrer jo forhandlingene, og i analysene våre fjernet vi de formelle og prosessuelle spørsmålene som ikke dreide seg om de konkrete sakene. Likevel var det rettsformannen som klart stilte flest spørsmål, og som påtok seg den mest tydelige rollen i dialogen med partene også ut over det rent formelle, forteller Meland.

Mulig sammenheng mellom antall spørsmål og dommernes votum

En annen hypotese de opererte med var at det muligens kunne være en sammenheng mellom antall spørsmål fra dommerne til advokatene og hvem av partene som vant saken.

– I amerikansk forskning hevdes det at en overvekt av testende spørsmål kan gi en indikasjon på at dommeren mener parten har en mindre solid sak. Forskere har funnet at parten som får flest spørsmål, trolig har en svakere sak og dermed har mindre sjanse for å vinne, skriver forfatterne.

– Det er ikke noe som tilsier at det også vil være slik i Norge, men i de to sakene vi studerte var det faktisk den tapende parten som fikk flest spørsmål fra dommerne. Det er for lite datagrunnlag til å kunne si noe mer om det faktisk ligger noe i denne hypotesen, men det viser like fullt at det er en interessant problemstilling å ha med seg videre i fremtidig forskning på feltet, sier Meland.

Nå håper hun at analysene de har gjort kan være et startskudd for videre forskning.