- Da jeg var 12 år gammel, så jeg en film som het ”The Winslow Boy”. Den handlet om en gutt som ble beskyldt for tyveri på en engelsk kostskole og gjorde dypt inntrykk på meg fordi han hadde slik en fabelaktig dyktig forsvarer. Det vil jeg også bli! sa jeg. Lucy Dahl ble jusstudent, og cand. Jur. Lucy Smith ble en foregangskvinne. Aldri skrankeadvokat. Men hun har lekt med tanken.
- Ja, Carsten og jeg har noen ganger moret oss med tanker om et familiekonsern. Et advokatfirma sammen med våre tre døtre kunne ha gjort oss rike. Men nå synes jeg det høres for anstrengende ut å fylle ut timelister, sier Lucy Smith, professor i privatrett ved Universitetet i Oslo. Carsten er for dem som ikke vet det hennes mann, høyesterettsjustitiarius fram til 1. august og nå ”bare” professor. Men han har ikke dukket opp på Juridisk fakultet foreløpig.
- Han har tilbud om kontor her, men foreløpig trenger han litt tid til å rydde omhyggelig opp etter seg etter mange år i Høyesterett.
Advokatfirmaet Smith, Smith, Smith, Smith & Smith blir det ikke noe av. Det virker nesten fantasiløst at alle tre barna i hjemmet på Voksen ved foten av Holmenkollen valgte samme utdannelse som foreldrene. Eller var det kanskje en smule justis og press?
- Ikke noe press i det hele tatt! bedyrer Lucy Smith.
– Merete er eldst og født i 1960, like etter at jeg tok embetseksamen. Hun tilbrakte mye tid her som liten, vi arbeidet her begge to, og hun følte det som sitt andre hjem. To år yngre Carine klarte aldri å bestemme seg for om det skulle bli jus eller økonomi. Så ble det begge deler, litt om hverandre. Terese, som nå er 32 år, skulle absolutt ikke gjøre det samme som søstrene, men det var ganske tydelig at det var hun som hadde mest lyst. Vi sa at hun ikke måtte la søstrene bestemme over noe så viktig som studievalg.
Merete gikk departementsveien til avdelingsdirektør og er nettopp konstituert som lagdommer. Carine er business-advokat og økonom i London, mens Terese har havnet veldig nær moren: Hun er stipendiat på Juridisk fakultet og arbeider med sin doktorgrad.
- Vi la aldri skjul på at universitetsutdannelse er viktig. Carsten satt mye hjemme og arbeidet. De fikk vel med seg at foreldrene syntes de drev med et spennende fag, sier Lucy Smith til Advokatbladet.
Tre gode valg
- Og selv har du aldri angret på veivalget?
- Aldri! Som jeg sa, så bestemte jeg meg veldig tidlig, men etter artium var jeg ikke mer skråsikker enn at jeg seriøst også tenkte på både psykologi og statsvitenskap. Jeg var heldigvis så lur at jeg holdt på jus.
Jeg har gjort tre veldig gode valg i livet, sier Lucy Smith.
– Jeg skiftet miljø da jeg begynte på Oslo Katedralskole mens venninnene mine hjemme på Slemdal begynte på Ris. Det var berikende for meg med andre omgivelser og medelever fra mange kanter av landet. Latinlinjen var kjempespennende.
Det andre gode valget var jusstudiet, det var ingen jurister i min familie. Avgjørelsen førte også til at Carsten og jeg fant hverandre. Mitt tredje veldig gode valg var at jeg giftet meg med ham.
Første kvinne
Det er mer enn 40 år siden. Etter at hun 46 år gammel disputerte med avhandlingen ”Foreldremyndighet og barnerett”, ble hun landets første kvinnelige dr. juris. Dette var det første mannsdomenet hun har klart å infiltrere. I årene etter har hun nesten ikke gjort annet. Etter mange år som universitetslektor ble hun landets første kvinnelige jusprofessor i 1987. Og i 1993 ble hun igjen kvinnehistorisk – rektor. Vår første kvinnelige universitetsrektor. Hun er også stolt av å ha vært første kvinne i Polyteknisk Forenings styre. Etter seks år som den øverste på landets største universitet ble hun bare professor i privatrett igjen.
Nå er hun 68 år og liker seg med undervisning, forskning og en lang rekke spennende verv i Norge og utenlands. Hun savner ikke rampelyset.
- Nå svarer jeg bare journalister som vil spørre meg om barnerett og menneskerettigheter. Spørsmål om andre ting besvarer jeg konsekvent slik: Jeg har ikke tid akkurat nå. Jeg vil ikke ha noen kjendisrolle og gir ingen kjendissvar. Ingen!
- Livet ditt ser ut til å ha gått på skinner hele tiden. Har det alltid gått så tilsynelatende lekende lett?
- Nei, det er nok ikke helt riktig. Jeg hadde lav selvtillit som ung, og jeg var sjenert. Dette hemmet meg også senere, jeg skulle ikke stikke meg ut. Det tok tid før jeg bestemte meg for å ta doktorgraden. Noe skyldtes at Carstens karriere hadde forrang en periode, men doktorgrad var altfor pretensiøst, tenkte jeg. Carsten oppmuntret meg. Jeg var for beskjeden til å søke stipendiatstilling, så det tok sin tid ved siden av undervisningsoppgavene. Jeg klarte det, og det var en stor personlig seier og veldig deilig da det var gjort.
At det har sett så greit ut for meg tror jeg kan skyldes at jeg lærte meg å holde meg unna det jeg ikke kan, tror Lucy Smith. Hun var for øvrig alvorlig prøvet da det ble konstatert hudkreft for tredje gang like etter at hun tiltrådte som rektor. Hun fortsatte likevel, legene klarte å behandle kreften. Hun har ikke merket noe til den senere.
Går opp løypa
- Hvordan føles det å være en foregangskvinne, en som har stormet mannsbastioner ikke bare på universitetet, men også gjennom styreverv i et mannspreget næringsliv?
- Det føles flott! Jeg har alltid sett det som viktig at kvinner bryter barrierer, derfor har jeg også sagt ja til alle slike utfordringer. Noen må gå opp løypa slik at det er greiere for andre å komme etter. Det er veldig viktig å ha kvinnelige rollemodeller. Kvinner som blir spurt som kvinner skal si ja, mener jeg. Fordi det er så viktig at vi er med overalt, som jurister også, selvsagt.
Det er mye som gjenstår. For meg er det helt unaturlig med bilder som viser total mannsdominans, for eksempel gruppebilder av mektige ledere. I forretningsverdenen er det fremdeles mye som bare er for menn. Jeg satt som første og eneste kvinne i et bankstyre, det var bra da det kom flere. I Kværners styre på 80-tallet var det litt mystisk med meg, en kvinne på laget. Hva gjorde hun der, ble det sikkert hvisket.
- Men du regner deg ikke som feminist?
- Min måte å drive kvinnesak på har vært å påta meg oppgaver. Jeg ser med stor respekt på de mange kvinner som har gjort grunnarbeidet for likestilling mellom kjønnene. Vi har mange sterke personligheter å takke for at vi har kunnet slippe til. Da tenker jeg litt tilbake i tid. Det var sterke foregangskvinner som ofret svært mye i opposisjon mot mennenes dominans. Innsatsen deres opptar meg. Jeg synes at den er undervurdert av en del unge kvinner. De gikk opp mange løyper, banet veier til rettigheter som vi for lengst har tatt som selvfølgelige.
Men det er mye ugjort. Her på fakultetet er det for få kvinnelige professorer og undervisere. Samtidig er det flere kvinner enn menn som studerer jus. Det bør være jevnt, synes jeg.
- Første kvinnelige jusprofessor så sent som i 1987, er fakultetet en likestillingssinke på Universitetet i Oslo?
- Oppe på Blindern er det flere fag som har vært enda senere ute med første kvinne i et professorat enn her. Det gjelder økonomi, fysikk, statsvitenskap og sikkert noen flere.
Barn sto svakt
- Hvorfor valgte du å forske på barns rettigheter?
- Som universitetslektor drev jeg med avtalerett, noe jeg for øvrig har stor glede av å undervise om fremdeles. Men jeg var også interessert i barnerett. Barnas rettigheter sto svakt sto svakt så sent som på 60- og 70-tallet. Det har skjedd mye siden da. I lovverket hadde vi to slags barn, barn født i og barn født utenfor ekteskap. Først i 1981 fikk vi en lov om alle barn, barneloven.
Barneloven hadde mye nytt i seg. Den ga barn rett til å bli hørt og rett til å bestemme ting underveis i oppveksten. Da slike rettigheter skulle vedtas i FN-sammenheng i 1989, ble de oppfattet som radikale av mange land. Det var egentlig et eventyr at teksten i barnekonvensjonen ble vedtatt enstemmig. Nå har alle land i verden ratifisert konvensjonen. Bortsett fra Somalia og USA. Men så var det retten til å reservere seg, da. Alle islamske stater reserverer seg overfor alle typer adopsjon og når det gjelder religionsfrihet. Men barnets beste i fremste rekke er det enighet om. Det samme gjelder rettsstillingen for barn i krig, flyktningebarn og barn i fengsel. Det er jo bra, men etterlevelsen av konvensjonen er ikke like bra. Man kan si at alle land er enige om hvordan det burde vært.
- Er vi der vi skal være når det gjelder barnas rettigheter i Norge?
- Det er ikke mye å utsette på norske regler og bestemmelser som gjelder vern av barn. Det vi kanskje er for svake på er vår praksis når det gjelder barnas rett til å bli hørt. Vi synder mest mot asylsøkerbarn som kommer alene til landet. Disse barna omfattes av barnevernloven; men de får ikke alltid den bistanden de har krav på.
Barnekonvensjonen krever at alle land skriver rapport til en ekspertkomite hvert femte år. Komiteen svarer hvert land med kritikk. Jeg er nå kandidat til en plass i denne FN-komiteen. Jeg har hatt tilsvarende verv innen likestilling, men det er nå engang barns rettigheter som ligger meg nærmest. Barn er mitt fag. Jeg har lyst til å delta og vet at mitt kandidatur har støtte i Norden.
Foreldre må ofre
- Du gir Norge god karakter samtidig som foreldre river og sliter i barna som aldri før ved samlivsbrudd…
- I de siste tiårene er hensynet til barns rettigheter blitt mer fremtredende i Norge. Vi har skiftet terminologi ved for eksempel å erstatte begrepet foreldremyndighet med foreldreansvar. Det er barnets beste som er nøkkelbegrepet i tvister om barnefordeling og samværsrett. Før var hensynet til barna mer i bakgrunnen, det var mest fokus på de økonomiske aspektene etter samlivsbrudd.
Vi har et helt kjønnsnøytralt lovverk i barnefordelingssaker, det er ikke noe som går i mors favør, slik mange later til å tro. Men at regelverket er bra, betyr jo ikke at barnefordelingssaker er mindre hjerteskjærende og vanskelige. Det er gjerne de verste konfliktene som havner i rettsapparatet. Det rammer barna først og fremst. En langvarig konflikt av denne typen mellom foreldre kan bli ren barnemishandling.
Lucy Smith blir nesten hissig et øyeblikk:
- Når barneforeldre velger å skille lag, så får de begge vær så god fortsette å bo i det samme nabolaget!
- Da forlanger du vel mye av folk som ikke tåler synet av hverandre lenger?
- OK. Et kvarter unna, da. Det må ofres for at barna ikke skal lide for mye. Jeg bygger på det sosiologene og barnepsykologene skriver, jeg leser dommer, og jeg kan iaktta selv. Jeg snakker også mye med foreldre som har en tvist om barnefordeling gående. Jeg vet mye om hvor ille det kan bli når foreldre slåss om barna. Som forsker kan jeg ha innflytelse på endringer av lover og bestemmelser som gjelder barn, sier hun.
Demp konfliktene!
- Men mødre og fedre kjemper med alle midler uansett?
- Her har advokatene en viktig rolle å spille. Det er viktig at de prøver å bidra så godt de kan til at foreldrene demper seg og kanskje klarer å komme til enighet istedenfor å ta smertefulle oppgjør i rettssalen. I barnefordelingssaker er det viktigere enn på nesten noe annet felt at partene finner løsninger uten at barnet kommer til skade. I andre typer saker kan advokatene konsentrere seg om å vurdere sjansen til å vinne eller tape. Det dreier seg gjerne om å tape eller vinne økonomisk.
Man kan tape penger, men ikke barn. Barna taper både på konflikten mellom foreldrene og på rettssaken. Derfor er besinnelse så viktig. Dette er ofte forferdelig vanskelige saker. Oppgjør i rettssalen kan bli ille. Men vi får også glede oss over at de aller fleste ordner seg bra etter samlivsbrudd. En fersk undersøkelse fra Oslo tingrett overrasker når den dokumenterer at foreldre med små ressurser er overrepresentert i barnefordelingstvister.
- Er norske advokater flinke nok til å dempe gemyttene?
- Noen advokater er veldig flinke til slikt, noen er det ikke. Mer vil jeg ikke si. Jeg anbefaler noen jeg vet er flinke når jeg blir spurt om råd.
Universitetspolitikk
- Var det moro å være rektor?
- Det var først og fremst seks veldig hektiske år med mye hardt arbeid og offentlig søkelys. Jeg lærte å takle unfair behandling, mediene og motstand. En universitetsrektor må tåle en god del uten å ta det personlig. Jeg ble fascinert av universitetspolitikk og er det fortsatt. Fascinert fordi det er så viktig og fordi det skjer så mye. Det pågår et viktig arbeid for å styrke samholdet mellom Europas universiteter. Jeg er med på dette som visepresident i styret for European University Association, som driver servicevirksomhet for universitetene blant annet gjennom seminarer og foredrag. Mitt ansvar er blant annet seminarer for nye universitetsledere.
Det føles viktigere enn noen gang at vi klarer å ta vare på verdier som akademisk frihet. Det er viktig at grunnforskningen har tilstrekkelig gode vekstvilkår. Det er behov for å gjøre høyere utdanning mer tidsmessig. Jusstudiet også.
Reis ut!
- På hvilken måte?
- Da vil jeg trekke frem at vi trenger mer mobilitet blant studentene. Det er for eksempel viktig at norske jusstudenter tar valgfag i et engelskspråklig land minst ett semester, helst to. Det gir dem et nytt syn på mange ting, og det er blitt nødvendig for jurister å mestre engelsk juridisk terminologi og sette seg inn i internasjonal faglitteratur. Juristene får ofte engelsktalende klienter, og de må kunne forstå kontrakter og ikke minst tolke EU-direktiver. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg er en del av vårt rettsvesen. Behovet for å tilegne seg kunnskaper ute gjelder på de fleste av jussens områder. Behovet blir tydelig for faggrener som børs- og verdipapirrett og menneskerettigheter, men gjelder hele spekteret.
Det har vært vanskelig å få godkjent eksamen fra utenlandske universiteter. Jus har faktisk gått i front her. Det er inngått mange avtaler med fremmede universiteter om studentutveksling. Jeg synes ikke det er så farlig med et noe annet pensum i et valgfag. Det må være rom for litt generøsitet, tillit og tilpasning. Det er viktig at man får med seg det jeg kaller added value ved utenlandsopphold.
- Men selv har du alltid holdt deg i Oslo…
- Ja, nesten. Jeg tok et hvileår i England etter artium. Jeg var bare 17 år. Jeg begynte tidlig på skolen fordi han jeg alltid lekte med var et år eldre.
For øvrig var jeg dommerfullmektig i Bærum. Jeg var en ung jurist som så enda yngre ut enn jeg var. Da erfarte jeg at dommerkappen er viktig, at den gir distanse og verdighet. Jeg merket det tydelig da en kjent skikkelse var tiltalt for promillekjøring. Respekten og nervøsiteten ble ikke mindre av min ungdommelige skikkelse. Det har alltid vært viktig som dommer å tre tilbake som person. Derfor har dommeren kappe, og jeg synes at det ble feil at alle var på fornavn med de involverte i Orderud-sakens første runde.
Rettssalen er ikke kos!
Etterspurt og sprek dame
Lucy Smith har hatt mange reisedager i årene etter rektorperioden. Hun har nesten ikke vært omtalt i mediene, men hun har så mange verv og jern i ilden at hun har problemer med å huske alle når vi spør. Vi kan jo ta et knippe som viser allsidigheten. Styremedlem Danmarks Pedagogiske Universitet, sitter i en prisjury i UNESCO, sitter i Nationaltheatrets styre, i konsernstyret i Gjensidige Nor, i Dagbladets representantskap, i redaksjonsrådet i Norsk Biografiske Leksikon og leder av styret i Norsk institutt for menneskerettigheter. Hun er dessuten president i Nordmannsforbundet.
- Morsomme og lærerike verv som jeg er blitt spurt om jeg ville ha. Jeg setter stor pris på å få møte så mange spennende mennesker i ulike miljøer, sier hun. Det er ikke lett å begripe at hun har fått det som hun ønsket – en fredeligere tilværelse – etter rektortiden. Attpå til sier hun at hun prioriterer familielivet og stortrives med å bruke mye tid på barnebarna.
- Vi har et nært forhold til barna og de fem barnebarna – tre av dem bor like ved og er ofte hos oss. Det er gøy å være bestemor!
Og gøy å sykle også, virker det som. Sykler til og fra jobb fremdeles, men ikke om vinteren. (Da går hun på ski.) Det er et stykke vei fra Voksen til Domus Media og drøye bakker hjemover. Hun kan skilte med to deltakelser i den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo, hun brukte 30 timer. Turer i Nordmarka og andre steder i helgene er mange, men ikke fullt så slitsomme lenger. Hun har også hatt for vane å bruke sykkel til og fra familiehytta ved Arendal!
- Det ble ikke noe av denne sommeren, men kanskje en vei neste år - denne sommerferien ble dessverre kort. Jeg regner med å gjøre det igjen, men det forutsetter trening i forkant. Jeg bruker to dager på turen, overnatter på Park Hotell i Sandefjord. Carsten kjører i forveien med bagasjen.
Jeg er fortsatt en fanatisk syklist, men tar det noe roligere, sier frontfiguren i Sykle til jobben-aksjonen.
TV-kjendis
Lucy Smith ble ikke helt rikskjendis på 80-tallet på grunn av sine juridiske kvinnebragder. Hun ble hele Norges Lucy som overdommer i Knut Bjørnsens kjempesuksess ”Kvitt eller dobbelt?” Det var bare en kanal, og ”alle” så på. Hennes strålende smil og store glede når kandidater med de merkeligste spesialkunnskaper svarte riktig, ga programmet et ekstra løft. Litt snill var hun vel også når svarene var nesten helt riktige?
- Det var Carsten som var overdommer først, minner hun om. - Selv om rundene med ”Kvitt eller dobbelt?” la beslag på mine lørdagskvelder hele høsten, så hadde jeg stor glede av oppdraget. Programmene gikk direkte, og de varte lenge. Ikke minst hadde jeg mange spennende samtaler med kunnskapsrike fagdommere. Det var også stort å oppleve all innsatsen for at et slikt program gikk på skinner, alle detaljene man ikke tenker på som TV-seer. Knut Bjørnsen ble en god venn.
Jeg vet ikke om jeg var så snill som overdommer, vi måtte jo forholde oss til at det var store pengepremier. Men jeg er i hvert fall snill av natur! sier hun og stråler akkurat som vi husker henne på TV.
Holder koken
- Du er 68 år, hvor lenge skal du fortsette å forske?
- Så lenge jeg gidder! kommer det kjapt. Hvilket betyr at hun helt sikkert fortsetter etter syttiårsgrensen.
- Ja, jeg ser frem til å ha et kontor her lenge og være til nytte og glede for miljøet som så mange nestorer før meg. Johs. Andenæs har vært innom til langt ute i 80-årene. Sjur Brækhus, Anders Bratholm og Birger Lassen med flere danner en gruppe som jeg svært gjerne vil tilhøre.
- Da blir du nok en gang første kvinne i Norge i noe…
- Jaså?
- Da blir du landets første kvinnelige jusprofessor emeritus.
- Ja! stråler Lucy Smith spontant. Nok en kvinnefjær i hennes hatt. Hun har kanskje mange nok allerede. Hun ble kommandør av St. Olavs Orden for embetsfortjenste i 1995. Samme år ble hun æresdoktor i jus ved Københavns Universitet for nyskapende innsats innen rettsvitenskap, spesielt for utvikling av en selvstendig barnerett. Og i fjor utnevnte kong Carl Gustaf henne til Kommandör Førsta Klassen av Kungl. Nordstjärneorden for sin store innsats for det nordiske og det norsk-svenske universitetssamarbeid. Carsten var med, for å motta Stora Korset for nordisk og norsk-svensk rettssamarbeid.
- Hva irriterer deg mest for tiden?
- Det må være den stadig råere kjørestilen i trafikken og manglende respekt for fartsgrenser. Det er helt forferdelig å se biler kjøre godt over 60 på skoleveier med 40-skilt. Bildet av en veldig selvsikker George W. Bush i cowboyantrekk på første side av The Economist etter republikanernes valgtriumfer i høst har provosert meg kraftig.
- Det stemmer ikke helt med bildet man har tegnet av deg…
- At jeg skal være Høyre-dame, mener du? Jeg vil ha meg frabedt et slikt stempel! Jeg har aldri tilhørt noe parti, og jeg har stemt på flere partier.
Lucy Smith er slagferdig. Temperamentet er i behold. Egentlig hadde hun vel ikke tid til å la seg intervjue. Dagen etter er hun på møte i Paris, og etterpå bærer det nesten rett av sted til en ferieuke på Kanariøyene sammen med et av barnebarna.
Og sammen med Carsten, selvfølgelig.
Sitater
-Et advokatfirma sammen med våre tre døtre kunne ha gjort oss rike
-Jeg har gjort tre veldig gode valg i livet
-Jeg vil ikke ha noen kjendisrolle og gir ingen kjendissvar
-Min måte å drive kvinnesak på har vært å påta meg oppgaver
