– At smitteutviklingen snudde reddet rettsstaten

I september slapp jussprofessor Hans Petter Graver boken «Pandemi og unntakstilstand – hva covid-19 sier om den norske rettsstaten».

Der leverte han en analyse av tiltakene som ble satt inn i Norge under pandemien, og av utfordringene som vårt politiske og rettslige system stod overfor.

– En kombinasjon av folk drevet av frykt og politikere med behov for å vise handlekraft, er farlig. Den kombinasjonen hadde vi i noen korte uker. Det vi har lært av dette, er at heller ikke vi, i vårt stabile demokrati, er uberørt av denne type situasjoner, sa Graver under lanseringen.

Da forslaget til koronalov kom var han blant juristene som skrev høringssvar til hasteloven og deltok i «minihøringen» på Stortinget. Etter det såkalte «juristopprøret» ble det vedtatt en vesentlig moderert koronalov med flere begrensninger enn det regjeringen hadde foreslått.

I sommer fikk Graver UiOs formidlingspris for sitt tydelige og modige forsvar for rettsstaten gjennom flere år. Nå i høst er han vinneren av Akademikerprisen. Her blir Gravers bidrag til den offentlige debatten om både kriseloven, EØS-skandalen og ansettelsen av ny daglig leder for Norges Bank Investment Management trukket frem.

– Graver er en rollemodell for andre akademikere. Som forsker og formidler bringer han frem ny kunnskap, utfordrer etablerte sannheter og viser betydningen av akademikere for politikk og samfunn, sa juryleder Merete Nilsson da vinneren ble kjent.

– Bekymrer det deg at lovgivningsprosessen bak regjeringens forslag til koronalov ble holdt hemmelig?
– Jeg var veldig overrasket over at det gikk an. Alt var ganske kaotisk i de innledende fasene i begynnelse av mars. Kommunenes tiltak overfor psykisk utviklingshemmede er jo et eksempel på det. Noe som er typisk ved hendelser som dette, er at systemet overreagerer og at de normale mekanismene som skal sikre rettsstatsverdier og rettssikkerhet kobles ut.

- Egentlig burde jeg ikke vært overrasket, men jeg ble det likevel over å se det hos oss. Både ved at dette ble forberedt uten offentlighet, men også ved at det ble lagt til rette for en behandling i stortinget uten offentlig debatt.

– Inntil 90 prosent av rettssakene ble utsatt da domstolene stengte 12. mars. Saksavviklingen varierte, og i en periode avhengte borgerens tilgang til domstolene av hvor i landet man bodde. Hvordan håndtere domstolene pandemien da det kokte som verst, mener du?
– Min kollega Eirik Holmøyvik i Bergen har vært veldig tydelig på å problematisere hjemmelsgrunnlaget, og også å understreke hvor viktig det er i nettopp denne type situasjoner at domstolene fungerer normalt. Det er et tankekors at vi alle forventet at ansatte i butikker, i kollektivtransporten og så videre skulle gå på jobb og utsette seg for å møte mange mennesker, mens en så viktig samfunnsinstitusjon som domstolene kunne stenge ned.

- Det viser igjen hvor dårlig forberedt vi var på denne type situasjon. At det ikke fantes noen planer som var gjennomdiskutert på forhånd, som dels kunne sikret domstolens funksjon, og dels sikret borgernes tilgang. Folk vil reagere forskjellig i en kaotisk situasjon, men jeg mener at man i enkelte domstoler gikk for lang i å beskytte seg selv og publikum.

– Kan pandemien styrke rettsstaten?
– Ja, jeg tror den kan styrke rettsstaten på forskjellige måter. For det første har den vist at også våre solide institusjoner er sårbare når det kommer uventede situasjoner. Det er en kunnskap vi må ta med oss, og forsøke å bygge inn i institusjonene sånn at vi ikke opplever så mye kaos neste gang vi står overfor en uventet situasjon.

- I tillegg synes jeg diskusjonene om koronaloven førte til to nye viktige nyvinninger. Det ene var mekanismen for parlamentarisk kontroll, som virker bedre enn det man har hatt tidligere i beredskapsloven og i forslaget til beredskapsfullmakt. Det andre er at stortinget ganske sterkt slo fast at domstolene skal prøve fullt og helt også vurderingen av nødvendigheten for å bruke fullmakter, samt proporsjonaliteten i bruken av dem. Det er noe helt nytt sammenliknet med tidligere teori og praksis.

– Hva forteller samfunnsdebattene om koronalovgivningen oss om rettsstaten?
– Man kan kalle debattene et sunnhetstegn for en veletablert institusjon med sterke ryggmargsreflekser, men samtidig tror jeg det var smitteutviklingen som reddet rettsstaten. Hadde den ikke snudd i slutten av mars, hadde vi nok sett en helt annen situasjon. Da tror jeg at de røstene som snakket opp for rettsstaten ville vært mange færre, og de ville møtt mye større mostand enn de gjorde. 12. mars kom de første vedtakene og toppunktet på smitteutviklingen var allerede før 30. mars. Da hadde vi en situasjon hvor det egentlig var ganske enkelt å forsvare rettsstaten.

– Nylig ble rettsstaten Norge tildelt rettssikkerhetsprisen. Var det fortjent, synes du?
– Jeg synes det er all grunn til å hylle den norske rettsstaten. Vi har veletablerte og solide institusjoner med lange tradisjoner. Tradisjoner tror jeg har stor betydning. Vi har også veldig høy tillit, noe som er viktig. Både hva gjelder borgerne imellom, men også mellom borger og stat. Jeg har lenge ment at det samtidig er en av utfordringene – at tilliten kanskje er for høy. NAV-saken er et eksempel på det. Politiet og domstolene hadde altfor høy tillit til forvaltningen, og aktørene hadde for høy tillit til hverandre. Dermed stilte ingen spørsmål ved grunnlaget som var gjort. Det er en situasjon som vi bør være oppmerksomme på.

– Du har også skrevet boka «Jussen helter» om 12 utvalgte juridiske helter. Hva er en juridisk helt?
– Det er en som står opp og forsvarer rettsstatsverdier når de er alvorlig truet. En som innser at man som jurist har et personlig ansvar for den makten man utøver, og som også gjør det til tross for at det vil kunne få betydelige negative konsekvenser for en selv.

– Hvem er den nålevende største juridiske helten, mener du?
– Jeg vil tippe at hvis man skal finne juridiske helter akkurat nå, vil det være innenfor kommunalforvaltningen. I en del kommuner er det nok mange jurister som opplever en situasjon hvor ting ikke går som de skal, hvor de er isolert og hvor det kanskje kan være truende og farlig å sette foten ned. De som er helter i denne forstand, går nok til dels under radaren. I Norge er det likevel ikke mange som kommer i en slik situasjon, i motsetning til i Polen eller Ungarn for eksempel. Altså land hvor det er større motsetninger og staten bruker sin makt på en åpenbart uetisk måte.

– Anser du deg selv som en juridisk helt?
– Jeg har aldri vært i en situasjon hvor jeg føler at jeg har måttet utøve en type makt som har vært moralsk diskutabel, og jeg har hvert fall aldri vært i en situasjon hvor jeg har opplevd det som risikabelt eller truende å si hva jeg mener. Jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt ville reagert.

– Hva er din oppfatning av kritikken som har kommet mot jussutdanningen etter NAV-skandalen?
– Jeg mener det er helt åpenbart at vi ikke har vært gode nok til å integrere EØS-retten. EU-retten er på mange måter et rettssystem i seg selv, og det nytter ikke å behandle det som et spesialfelt. Det er noe som griper inn overalt, og som har sin egen metode og sin egen logikk. Vi har ikke vært flinke nok til å formidle det og til å formidle grunnverdiene i systemet slik at de sitter i ryggmargen til studentene. Her har vi en jobb å gjøre. Problemet er at vi skal gjøre det med lærere som ikke selv har blitt utdannet i EØS-retten, så det tar nok tid. Dessverre.

– Hva håper du at vi har lært av NAV-skandalen?
– Det aller viktigste er vi ikke lenger kan stole på at forvaltningen har oversikt over rettstilstanden på sitt område, eller på at den gjør sitt beste for å oppfylle reglene og verdiene som ligger der. Derfor må vi ha kontrollmekanismer på en annen måte enn det vi har hatt.

– Har du alltid visst at jussen skulle være din yrkesvei?
– Det var egentlig litt tilfeldig. Historie og statsvitenskap var alternativene. Jeg har likevel jobbet mye med både historie, juss og samfunn i min yrkeskarriere. Det meste av min forskning går på nettopp skjæringspunktet mellom juss og samfunn.

– Du er tilknyttet en haug av fagområder. Hvilket peker seg ut som en favoritt?
– Det jeg liker aller best er vel historie og samfunn. Jeg tror det betyr mye å lære om hvordan folk har håndtert forskjellige utfordringer på forskjellige områder tidligere. Det gir innsikt i menneskets situasjon i tilværelsen.

– Er det noen utviklingstrekk i advokatbransjen du har lagt spesielt merke til den siste tiden?
– Sett fra utsiden, virker det som om ressursbruken har økt veldig. Da jeg var hos regjeringsadvokaten, var det sjeldent at det var mer enn en advokat per part selv i store saker. Nå har jeg inntrykk av at det er ganske vanlig, og det betyr jo at det er en vekst i bruk av advokatressurser. Mange kan jo si at det har sammenheng med rettens kompleksitet, men samtidig ser vi av NAV-saken at det hvert fall ikke har ført til at man har klart å håndtere denne kompleksiteten så veldig mye bedre antakeligvis. Jeg har også lagt merke til økningen i advokatsalærene. Her må man selvsagt skille mellom de offentlige og de frie.

– Hvis du skal trekke frem et vendepunkt i karrieren, hva vil du nevne da?
– Jeg var blant annet med å utforme de etiske retningslinjene for oljefondet. Det var en utfordrende og spennende jobb. De etiske retningslinjene ligger i skjæringspunktet mellom offentlig styring og markedet, og i skjæringspunktet mellom etikk og juss. Å få til noe her var spesielt utfordrende, også fordi mange sa at det var umulig. Med dette arbeidet innså jeg at det ikke var noen motsetning mellom det å være jurist og det å se jussen utenfra. Her var det snakk om å bruke faget på en grunnleggende fagkritisk måte.

- Det var et vendepunkt for meg da jeg innså at jeg ikke trenger å velge. Før det hadde jeg hatt en fot i rettssosiologien og en fot i jussen. Det å knytte det som er en typisk selskapsrettslig oppgave til en norsk institusjon som er så forankret i norsk forvaltning som Norges bank, har også vært veldig spennende. Jeg tror det er en av grunnene til suksessen internasjonalt. Ved at man har oljefondet som et ledd i en solid og profesjonell forvaltningstradisjon, utfører man dette på en måte som gjør at det har en faglig tyngde som blir markedsledende globalt.

– Hvis du skal gi et råd til unge jurister og advokater på starten av sin karriere, hva vil det være?
– Vær åpen. Ikke lås deg for raskt innenfor et felt. Vær nysgjerrig og jobb med ulike ting - både for å finne ut hva du er interessert i og for å finne ut hvor du egner seg godt.

– Du søkte på jobben som justitiarius etter Tore Schei, men den gikk som kjent til Toril Marie Øie. Hva er drømmejobben?
– Jeg synes på mange måter at jeg har drømmejobben, og jeg setter stadig mer pris på den frie universitetsstillingen. Den blir mer inspirerende og utfordrende etter hvert som man får erfaring og status, samtidig er det er en trygg og fri jobb hvor jeg kan bruke forskningstiden på omtrent hva jeg vil. Jeg synes det er stimulerende og spennende å være med å prege viktige sider av rettsutviklingen. Det var en av grunnene til at jeg søkte justitiarius-stillingen, og det synes jeg også at jeg får mulighet til herfra.

– Hva liker du å bruke tiden din på når du ikke jobber?
– Da liker jeg å sykle eller gå på tur, og å fotografere. Det blir mange naturbilder.

– Hva eller hvilken er din favoritt-rett?
– Nå er det så lenge siden jeg har prosedert i domstolen, men når det gjelder matrett, synes jeg det varierer veldig med sesongen. Jeg liker godt mye grønnsaker og fisk i forskjellige kombinasjoner. Nå gleder jeg til fårikål, men det kommer jeg til å bli lei av ganske fort. Jeg hadde et studieopphold i Tyskland, og noe av det jeg likte godt der, var at restaurantmenyen ofte skiftet etter hvilken tid på året det var. Det var veldig kult. Variasjon er kanskje min favoritt-rett.