- Majoriteten av jusstudentene er privilegerte vestkantfolk

Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten, der Zahid er fast spaltist.

Mange norske studenter flytter ut for å studere. Å flytte hjemmefra kan føles befriende, men det kan også by på en rekke utfordringer. Spesielt gjelder dette for studenter som flytter til byer med andre kulturelle normer og holdninger enn det de er vant til.

Som student med minoritetsbakgrunn opplevde jeg det som et kultursjokk å flytte fra Oslos østkant til Bergen sentrum. I dag finnes det ingen undersøkelser som tar for seg forskjeller i trivsel mellom studenter med minoritetsbakgrunn og majoritetsbakgrunn.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) ble publisert i forrige uke. Her kommer det frem at studenter ønsker flere alkoholfrie tilbud. I tillegg svarer en del studenter at de opplever ensomhet.

Det er fristende å påstå at minoritetsstudenter opplever ensomhet og drikkepress i større grad.

Studerer ved juridisk fakultet ved UiB

Jeg vokste opp i en grå boligblokk på Holmlia blant pakistanere, arabere og somaliere. På den lokale ungdomsskolen var det over førti ulike nasjonaliteter. Jeg var en del av et stort og inkluderende fellesskap.

Etter videregående fikk jeg imidlertid et behov for økt selvstendighet, samtidig som jeg kjente at jeg ville se meg selv og Norge utenfor Oslos østkant. Så jeg bestemte meg for å studere jus ved Universitetet i Bergen (UiB).

Fadderuken føltes fjernkulturelt. Den bestod utelukkende av alkohol, hooking og festing. Alle sosiale sammenkomster ble kalt vors. Forutsetningen for å få venner var at man drakk. Jeg hatet det. Jeg hadde ikke engang smakt alkohol.

Jeg droppet ut av fadderuken allerede etter første dag. Jeg var skuffet. Dette skulle jo være en meningsfull tid der man fikk knytte tette bånd og bli trygg på skolen.

- Privilegerte vestkantfolk

Det var ikke bare alkoholen som gjorde at jeg ikke passet inn. Jeg så ut til å være blant de få med minoritetsbakgrunn i et kull med nesten fire hundre studenter. Majoriteten var privilegerte vestkantfolk med ressurssterke foreldre. At etnisk norske studenter nyter en fordel i sosiale sammenhenger og i arbeidslivet, er ikke noe jeg lærte i oppveksten på Holmlia.

Det lærte jeg utenfor drabantbyen; i mediene og på universitetet.

For to år siden ble det kjent at hver fjerde jusstudent opplever diskriminering. Da jeg begynte å studere jus, valgte jeg å engasjere meg som leder for studentorganisasjonen Mino.Jur.

Som Mino. Jur-leder og norskpakistaner ikledd rosa fløyelsjakke var jeg alt annet enn gjennomsnittet. Det var som om det juridiske fakultetet ikke var laget for en som meg.

Opprettet for å hindre frafall

Det ironiske var at Mino. Jur (opprinnelig kalt Paki. Jur) ble opprettet for å hindre frafall av norskpakistanske jusstudenter. På tidlig 2000-tallet sluttet nemlig en del av dem på jusstudiet på grunn av de samme følelsene jeg kjente på; manglende tilhørighet og trivsel.

Det er åpenbart at satsing på studenter med minoritetsbakgrunn vil gi mindre frafall. Det er mange måter å gjøre dette på. Først og fremst gjelder det å skape sosiale arenaer som er tilpasset alle, uavhengig av bakgrunn.

Det kan være så enkelt som å kalle et vors for «bli-kjent-kveld».

I tillegg er det viktig å støtte saker og organisasjoner som fremmer mangfold, spesielt i et homogent miljø som på jusen ved UiB. Fra mitt ståsted er ikke dette en særlig krevende oppgave. Det er ikke manglende tiltak som er problemet, men manglende vilje både fra ledelsen og arrangørene.

I Bergen har jeg kontinuerlig søkt etter mangfoldet som jeg forlot hjemme på Holmlia. Det er uvant og til tider krevende å være den eneste minoriteten i rommet. At folk ikke har generell kunnskap om innvandrere og religion, er ikke ene og alene mitt ansvar.

Å øke flerkulturell kompetanse er et felles ansvar vi har i et mangfoldig Norge.