– Med dagens ankesilingssystem ville fetterens anke i Tengs-saken mest sannsynlig blitt nektet fremmet

I 1997 ble fetteren til Birgitte Tengs dømt i tingretten til fjorten års fengsel for voldtekt og drap. Dommen ble anket til lagmannsretten. Der ble han frifunnet for straff, men dømt til å betale erstatning til Tengs’ familie.

Stortinget vedtok i 2019 å fjerne den ubetingede retten til ordinær ankebehandling av straffesaker som gjelder lovbrudd med strafferamme på mer enn seks års fengsel. De nye ankesilingsreglene har vært gjenstand for sterk kritikk fra flere hold.

– Det kan hende at det som nå kanskje viser seg å bli en av de største rettskandalene i moderne tid, ikke ville blitt avdekket, dersom dagens silingssystem hadde vært lovens ordning også da Tengs-saken ble behandlet i 1997. De fleste alvorlige straffesaker slippes ikke inn i lagmannsretten i dag, så den gang ville ordningen kunne ført til en ordentlig tragedie for den norske rettsorden, sier Dietrichson.

Fetteren ville sonet

Han er bekymret for hvilke konsekvenser ankesilingsreglene kan få i tilsvarende straffesaker, ettersom det kun er mindretallet av de mest alvorlige sakene som slipper gjennom til behandling i andre instans.

– I et silingssystem hvor det foreligger en sak av denne karakter – med en litt komplisert forsvarsinnsigelse og med utgangspunkt i at tiltalte i politiavhør har erkjent de faktiske forhold – blir oppoverbakken fort for bratt når domfelte skal prøve å argumentere seg gjennom en silingsprosedyre som kun er basert på skriftlige innlegg. I dag vet vi at tilståelsen var falsk, urettmessig og fremtvunget av politiet. Men det er ikke sikkert at lagmannsretten hadde sett slik på det om denne saken hadde vært gjenstand for siling, påpeker Dietrichson.

Han peker særlig på at silingsprosessen kun er basert på politiets dokumenter og eventuelle skriftlige innlegg. Dersom fetterens sak ikke hadde blitt behandlet på ny i lagmannsretten, ville han sonet 14 år i fengsel for et drap han ikke begikk.

– Uten ny ankebehandling ville vi hatt en tragedie. Da ville vi ikke bare hatt en uskyldig person bak murene, men gjerningspersonen ville også gått fri, og vi ville nok heller ikke fått det gjennombruddet i saken som nå har blitt rapportert, sier Dietrichson.

Han understreker samtidig at han riktignok ikke vet om personen som nå er siktet og pågrepet, har noe med drapet å gjøre.

– Tengs-saken er en tankevekker

Dietrichson mener like fullt at saken er en god illustrasjon på hvor alvorlige konsekvenser det kan få når flertallet av straffesaker nektes anke.

Les også:

- Nesten ingen ting igjen av ankeretten

– Tengs-saken viser at retten til ny ankebehandling er en grunnleggende rettighet som ikke oppfylles med den skriftlige ankebehandlingen som silingsordningen legger opp til, og i alle fall ikke når systemet aksepterer at listen legges så høyt at de fleste skyldankene nektes fremmet. Dette er en tankevekker, sier Dietrichson.

Han mener samtidig at det ikke er noe i dagens silingslov som tilsier at listen for ankebehandling skal henge så høyt som det den gjør i dag.

– Det trenger ikke være slik. Domfelte i sivile saker, som utsettes for omtrent den samme silingsprosessen, får nesten alltid behandlet anken sin. Der siles det nesten aldri. Men for straffedømte er det helt omvendt. Denne forskjellsbehandlingen kan ikke fortsette. Vi trenger en kursendring, enten gjennom domstolens egen praksis, eller ved at lovgiver griper inn, understreker han.

Meddomsretten blir problematisk

Også advokat Frode Sulland er bekymret over konsekvensene vi risikerer med den nye praksisen rundt ankesiling.

– Rent statistisk er det jo stor sjanse for at vi ville hatt en stående domfellelse i Tengs-saken på grunn av silingssystemet. Men også selve silingsordningen og dagens meddomsrett er et viktig aspekt her, påpeker han.

Med dagens ordning er det kun fagdommere som avgjør skyldspørsmålet hvis saken siles vekk, og i Tengs-saken mener Sulland det kom til uttrykk både i rettsbelæringen til juryen, og ved avgjørelsen om erstatning, at fagdommeren mente at fetteren var skyldig.

Risiko for domfellelse uten jury

Etter de nåværende reglene er det først når saken kommer gjennom silingen og blir henvist til behandling, at lekdommerne blir involvert – ikke i form av en jury, men som deltakere i en meddomsrett.

– Det var juryen som frifant fetteren i lagmannsretten, til tross for en rettsbelæring fra fagdommeren som mange oppfattet at pekte mot at fetteren var skyldig. Med avskaffelsen av juryordningen er det ikke lenger bare lekfolk som avgjør det endelige skyldspørsmålet i de alvorligste sakene – det er tre fagdommere som har ansvar for silingen. Nekter de anken fremmet, er det de som har det endelige ordet. Med bare fagdommere i silingsprosessen ville vi derfor risikert at tingrettsdommen ble stående, understreker han.