- Ikke lurt å fraråde visse ord i rettssalen

I en ny bok på 422 sider som tar for seg hvordan dommere bør opptre i retten, kommer det frem at dommere bør unngå en rekke ord som kan virke diskriminerende eller fornærmende på aktørene i retten, skriver Daily Mail.

Begreper som «old woman», «immigrant», «transsexual» og «postman» bør ifølge forfatteren og dommeren Dame Anne Rafferty, som har skrevet boken, byttes ut med mer passende ord som «older woman», «asylum seeker» (når det faktisk stemmer), «trans person» og «postal operative».

Ifølge fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf, er det få klare regler for hvilke ord man ikke kan si i norske rettsaler.

- Det er ikke så mange særlige lovfestede ytringsbegrensninger på hva man kan si i retten, ut over de som finnes generelt i samfunnet som trusler, sjikane, ærekrenkelser, taushetsplikt – og det som følger av prosessreglene, som når hvem kan si hva, påpeker Kierulf overfor Advokatbladet.no.

Hun understreker at det er en del begrensninger som kan leses ut av etiske regler for dommere og advokater

- Dommere bør for eksempel ta hensyn til dommerembetets verdighet og domstolens upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet. Advokater skal opptre saklig og korrekt, være hensynsfull og imøtekommende overfor motparten og skal vise retten respekt og høflighet.

Det mest «begrensende» er vel likevel alminnelig folkeskikk – at man tar rimelig hensyn til hverandre, særlig de som befinner seg i pressede eller sårbare situasjoner, påpeker fagdirektøren.

- Jeg tenker at ord man er oppmerksom på at kan oppfattes sårende, villedende eller nedlatende, med fordel kan unngås. Så også ord som man ikke tenker over at kan ha slike effekter, men der man blir gjort oppmerksom på det, eller som har andre nedsider er det vel greit i alle fall å ha et bevisst forhold til, som «barneporno», sier Kierulf.

Les også: Vil ha slutt på bruken av ordet «barneporno»

Hun mener imidlertid ikke det er lurt å lage lister over anbefalte, og ikke anbefalte ord.

Slike «retningslinjer» har ifølge Kierulf fire sannsynlige nedsider:

1. Det signaliserer mistillit til at rettens aktører klarer å vurdere sin egen språkbruk selv.

2. De er over-inkluderende (hvis postmann er galt, men man refererer noen som har omtalt en postmann) fordi de ikke beskriver den kontekstuelle tolkning ytringer alltid må underlegges for at deres meningsinnhold skal kunne fastlegges.

3. De er under-inkluderende – det er alltid ord som ikke står på listen, som likevel kan brukes på måter som er uheldige.

4. Det har potensielle «chilling effect» som kan gjøre at aktørene blir redd for å si «noe galt».