Sommeren da agurkstoffet ble erstattet av en real menneskerettighetsdebatt

Debatten startet med to innlegg av professor Ole Gjems-Onstad hvor det rettes sterk kritikk mot menneskerettighetsjussen og menneskerettighetsmiljøene. Ukritiske domstoler og menneskerettighetsaktivister har «hyperinflatert og devaluert» menneskerettighetene. Han antyder at det hele preges av en «elitistisk, ovenfra-ned politisk korrekthet». Prisen vi betaler for dette skal være Brexit, Trump og Le Pen – intet mindre.

Gjems-Onstads kritikk blir fulgt opp av professor Janne Haaland Matlari. Hun er sterkt kritisk til domstolskontrollen og den dynamiske metoden som blant annet EMD anvender. Hun avviser at domstoler skal være «overdommere» i vårt demokrati: Opplyste borgere bør ikke godta at jurister tolker menneskerettighetene for dem. Hun antyder støtte til en statsminister som i møtet med kinesiske forutsetninger velger å tie om Liu Xiaobos sak: «Her er altså valget mellom å si det riktige og ta store økonomiske konsekvenser». Jeg oppfatter henne slik at hun har mer sans for realpolitikk enn menneskerettighetsjuss.

Oppfattes som et demokratisk problem

Her får man altså kritikken klart frem: Menneskerettighetene oppfattes som et demokratisk problem og sosiale og/eller økonomiske kriser vil følge med mindre menneskerettighetene fjernes som begrensning på den politiske maktutøvelse.

I debatten er det mange motinnlegg. Professor Eirik Holmøyvik har etter mitt syn rett når han sier at Gjems-Onstad «sparkar inn halvopne dører, tek for hardt i og kastar barnet ut med badevatnet». Gjennom debattinnleggene påvises det både at menneskerettighetene har en solid demokratisk forankring, og at domstolene – herunder EMD – selvfølgelig har betydelig respekt for demokratisk vedtatt politikk.

Holmøyvik igjen: «Rettane i EMK inneheld ofte eit vidt spillerom for nasjonale styresmakter». I andre innlegg finner vi ulike forklaringer på hva menneskerettighetene er. Professor Hans Petter Graver slår fast at «menneskerettighetene skal sette grenser og de skal utfordre makten». Han understreker at «internasjonalt vern om menneskerettighetene er kanskje et av det tyvende århundres største fremskritt for menneskeheten».

[su_quote]«En skuffende side av sommerens debatt har vært den lettvinte og grunne omtalen av ulike dommer fra Høyesterett og EMD.»[/su_quote]

Ikke behov?

Graver og flere med ham ønsker likevel å skille mellom det mer «opprinnelige» formålet med rettighetene («vern mot at diktatur og undertrykkelse gjenoppstår») og den videreutvikling som skjer gjennom en dynamisk tolking, gjerne inspirert av rettighetenes «utopiske side med løfte om et stadig bedre samfunn». Det ligger ofte implisitt at det stort sett er det siste som norske domstoler og EMD driver med for tiden.

Her ligger også en kritikk: I dagens Norge ser vi ikke slike trusler som rettighetene opprinnelig skulle være bolverk mot, og dermed er det ikke behov for å håndheve menneskerettigheter som beskyttelse mot diktatur. Dette blir en slags «middle ground» hvor man sier at rettslig vern mot brudd på menneskerettighetene er viktig, men at det stort sett ikke er behov for dette i Norge i dag.

Så da er scenen satt: Vi har maktpolitikere og demokratifundamentalister på den ene siden, og tilhengere av dagens tydelige domstolskontroll og vårt selvbilde som en nasjon som kjemper for menneskerettigheter, på den andre. Mer i midten har vi de som erkjenner at rettslig beskyttelse av menneskerettigheter er viktig, men under andre forhold enn det vi har i Norge i dag.

Denne debatten må fortsette. Debatten er i seg selv en løpende, korrigerende faktor både på juss og politikk.

Overrasket av styrken i kritikken

For oss som er opptatt av menneskerettigheter, har sommerens debatt vært en festforestilling. Men likevel blir man overrasket over styrken i kritikken mot menneskerettighetene. Holmøyvik peker på et paradoks: «Det er påfallande korleis Gjems-Onstad listar seg musestille rundt den store elefanten i det norske politiske rommet: EU-retten».

Hvor kommer det store engasjementet i kritikken av menneskerettighetene fra? Jeg har ikke noe godt svar på dette. Men tendensen til å prioritere realpolitikken ser vi blant annet igjen i regjeringens nye Kina-politikk, der menneskerettighetene taper for næringsinteresser. Det betyr at vår rolle og vårt selvbilde som en nasjon som kjemper for menneskerettigheter og gir en stemme til de forfulgte endres, slik Harald Stanghelle formulerer det i Aftenposten 19. august i år.

Store forskjeller

I den videre debatten er det viktig å skille mellom det rettslige innholdet av menneskerettighetene og det som er mer politiske føringer. Det gjelder både innholdet i konvensjonene og i de dokumentene som kommer ut av for eksempel FN-systemet. Det er stor og prinsipiell forskjell på en politisk debatt i FNs menneskerettighetsråd og den strengt rettslige argumentasjonen man må føre for å vinne frem med menneskerettsargumenter i Høyesterett.

Mange innlegg i debatten blander sammen god menneskerettighetsjuss og mer obskure fremstøt på menneskerettighetsfeltet. Det er også viktig å basere argumentasjonen på en redelig fremstilling av rettspraksis. En skuffende side av sommerens debatt har vært den lettvinte og grunne omtalen av ulike dommer fra Høyesterett og EMD.

For meg fremstår dette som det sentrale: Domstolskontrollen med at menneskerettighetene respekteres er et sentralt element i en rettsstat. En sterk rettsstat er ikke en trussel mot demokratiet, men styrker og beskytter det. Og etter min mening er det helt avgjørende at domstolskontrollen med menneskerettighetene er en realitet også i «gode tider».

Det er farlig å sette rettighetene på «beredskapslager» og først ta dem frem når de autoritære kreftene virkelig begynner å feste grepet. Da er det for sent, hvis ikke rettighetene og kontrollen med dem allerede er en innarbeidet del av vårt styresett og av dommernes «DNA».