Generalsekretær Merete Smith har lakenskrekk og sover normalt lite. Under jubileet regner hun med å sove minimalt. Med 1200 påmeldte advokater kan hun i alle fall sove trygt frem til åpningsdagen i slutten av mai.
- Jeg var mest bekymret for at dette skulle bli et jubileum for de få. Når vi først bruker så mye penger for å feire at vi er blitt 100 år, hadde det vært trist om medlemmene ikke likte programmet, sier en lettet generalsekretær.
En av grunnene til at jubileet allerede nå kan omtales som en suksess, er at foreningen har vært lydhøre for ønsker og tilbakemeldinger. Programmet som nå endelig er sydd sammen vil gi noe til alle. Enten man liker pomp og prakt, eller en mer rølpete og ungdommelig stil. Riktig nok klarte man ikke å få med DDE, men Postgirobygget skal i alle fall stå på scenen, sammen med andre med ungdomsappell, som Bye og Rønning.
Blant tilbakemeldingene man tok svært alvorlig, var at folk ønsket seg tilbake til universitetet, der mange trådte sine ungdomssko. Derfor er mange av kursene lagt til det gamle, ærverdige universitetet. Også Merete Smith har nostalgiske følelser ovenfor disse byggene som oser av historisk sus, og hun tar Advokatbladet med seg på en rundtur i lokalene der hun hadde både forelesninger og lesesalsplasser.
- Jeg er omtrent vokst opp på dette universitetet. Både mor og far hadde kontor her, så jeg var her ofte. Lokalene er veldig flotte, og det er moro at så mange ville tilbake hit, selv om benkene er veldig harde, sier hun og tester de harde benkene i en av forelesningssalene. Der finner vi til og med en gammel lovbok som en flittig student har glemt igjen.
- Halve lovboka er kommet til etter at jeg var ferdig jurist, sier hun lakonisk og slår opp til midten av boka.
- Det er derfor et veldig behov for etterutdanning. Å holde seg oppdatert krever mye, men det gjør det jo også i andre profesjoner. Tenk bare på den rivende utviklingen som er innen medisinen. Jeg tror nok de fleste advokater klarer å holde seg oppdatert på sine områder. De årlige oppfriskningskursene våre er veldig populære, så dette ser advokatene nytte av, sier Merete og legger fra seg den velbrukte lovboka.
Ivrige studenter sitter klar med lap'topen sin og venter på at foreleseren skal komme inn i de historiske lokalene. Tidligere holdt også medisinerne til på området, men nå har jusstudentene tatt over. I tillegg til at man også bruker noen mer moderne lokaler opp i gata. Her kryr det av juriststudenter, og de fleste av dem er jenter. Mye har endret seg tiden moren, Lucy Smith tok juridikum.
- Det var ikke så mange mødre som jobbet da jeg var liten, men mor jobbet alltid. Hun har nok vært det store forbildet for meg. I dag ser vi at vi har en høy andel kvinnelige fullmektiger, men de forlater ofte yrket etter noen år. Advokatforeningen vil bidra til å legge til rette for at kvinnene blir. Det handler om å få den beste. At ikke kvinnene forsvinner andre steder, sier Smith som jobber for å få til en avtale om svangerskapsforsikring som ikke blir for dyr for medlemmene.
Som nok mange vet var det ikke bare Merete Smith som studerte jus blant søsknene. Alle de tre søstrene ble jurister. Søsteren i midten er i dag i London og leder en juridisk avdeling der, og minstesøsteren er advokat. Vi lurer på om det var mye konkurranse blant jentene da de var skoleelever og studenter.
- Lillesøster er såpass mye yngre enn oss, og hun var alltid den beste. Jeg var alltid dårligst, ler Merete og modererer seg på innpust.
- Nei, vi har alltid vært en tett og nær familie. Jeg får alltid det spørsmålet, men egentlig snakker vi lite om jus når vi treffes. Det er så mye annet å snakke om. Egentlig snakket heller ikke foreldrene mine så mye jus hjemme. At vi alle sammen ble jurister tror jeg handler mer om at mor og far ga et inntrykk av at det var spennende og interessant å være jurist. Som student kunne jeg spørre dem om det var noe jeg lurte på, men man springer jo sjelden hjem til mor når man bor på hybel og vil klare seg selv, sier hun lett.
Vi tar oss en tur inn på biblioteket før vi havner i studentkantina i kjelleren. Biblioteket er bygget om siden Smith gikk der, og "auditorium 15" finnes ikke mer, selv om skiltet og døra fremdeles står der som et monument over svunne forelesninger. I stedet for de bratte benkeradene har man gjort plass til bokhyller og dype stoler.
- Her skal jeg komme når jeg blir pensjonist. Da skal jeg sitte her og lese aviser og advokatblader, og se ut over slottet og nasjonalteateret. Det finnes ikke bedre lesesalsplasser i hele byen, sier Merete og tester sofaen. Nå har ikke Smith tenkt å få av med AFP de første 20 årene. Tvert i mot har hun tenkt å holde ut lenge. Også som generalsekretær.
- Men, jeg pensjonerer meg ikke som generalsekretær i Advokatforeningen. Målet mitt er å stoppe før de tidligere generalsekretærene klarte det. Siden 1937 har det vært tre generalsekretærer i foreningen. Jeg er den fjerde. 20 år blir litt lenge, sier hun.
Fru Smith har nemlig en akilleshæl som kan vippe henne av pinnen på sikt. Hun trakk et dårlig lodd da hun fikk tildelt øyne i sin tid, og har operert begge øynene. Før hun fikk operasjonen, stoppet det dårlige synet en jobb i FN. Og senere måtte hun gi seg som fullmektig i Wikborg Rein og heller ta en tørn som dommerfullmektig.
- Utseendet til partene er ikke avgjørende, men argumentene. Derfor kunne jeg jobbe som dommerfullmektig, mens det ble problematisk å jobbe som advokat. Jeg hadde en periode som var problematisk, og det var trist å måtte si fra seg en FN-jobb. Som ung jurist hadde jeg et stort ønske om å jobbe internasjonalt, og var utvekslingsstudent i England og tok en master i USA. Etter denne jobbet jeg som frivillig for en NGO i Washington. Da møtte vi opp på høringer og snakket med kongressmedlemmer for å få dem til å ta opp spørsmål som vi var interessert i. Høringene i USA ga en unik anledning for organisasjonene til å sette dagsorden i kongressen. Nå har vi jo noe av det samme her i Norge, heldigvis, sier Smith.
Mye av arbeidet til Advokatforeningen er lobbyarbeid - eller rettere sagt å få politikere, byråkrater og regjeringen opptatt av advokatenes rammevilkår. En ikke altfor lett oppgave, selv for Smith som har jobbet en årrekke i flere av avdelingene i justisdepartementet. Verken politikere, byråkrater, media eller folk flest synes synd på advokater, og få er opptatt av de prinsipielle sidene av advokatenes rolle. Foreningen tapte kampen om stykkprisforskriften, og kjemper nå med nebb og klør mot en monopolisering av den frie rettshjelpen. Knut Storberget har sagt at han ønsker seg en "finsk ordning", noe som i ytterste konsekvens innebærer statlige rettshjelpskontorer. Departementet vil ikke avkrefte at de vil gå inn for et statlig monopol når de kommer med en ny stortingsmelding til høsten, og det er ikke sikkert at det vil ligge mer penger inn i ordningen. Tvert i mot har Storberget sagt at han vil ha "mer rettshjelp for hver krone". Merete Smith er opprørt, og jobber nå gjennom alle tilgjengelige kanaler for å få både regjering og Storting i tale.
- Jeg er overrasket dersom de faktisk innfører et monopol i 2008, på et område der alle rettsprinsipper taler for uavhengighet. Vi har vært i flere møter med departementet, og der får jeg inntrykk av at økonomiske ressurser er like viktige som rettsstatsprinsipper. Jeg er skuffet over at justisministeren er så lite ambisiøs når det gjelder å få mer ressurser til rettshjelp til de fattigste. Man burde bruke mer penger til fri rettshjelp, og her burde ministeren vært på banen for å skaffe mer penger til dette viktige området. Rettshjelpskontorer vil kunne dra teppet bort fra føttene til distriktsadvokatene, som har fri rettshjelp som en viktig inntekt. I dag er det advokater i 170 kommuner i Norge. Tingretter er det i 70, så om de skal ha et rettshjelpskontor i hver kommune der de har tingretter, vil dette kunne bety en sentralisering av rettshjelpen, og advokater kan bli nødt til å flytte fra mange distriktskommuner. Da er vi tilbake til 80-tallet, der departementet måtte gi tilskudd til advokater som ville etablere seg i distriktet. Dessuten ser vi at mange av fri rettshjelpssakene går mot staten. Hvor blir det av advokatenes uavhengighet dersom en statlig advokat skal gå til sak mot staten? Vil klientene stole på en slik advokat? At dette skal bli mer effektivt tviler jeg sterkt på. Som selvstendig næringsdrivende har advokaten egeninteresse av å strekke seg langt for å møte klientens behov. Skal man kunne ringe en statlig advokat etter arbeidstid? Eller i feriene? Neppe, og vi ser av erfaringene i Finland at det oppstår køer, sier generalsekretæren som jobber mye med dette spørsmålet for tiden. Ved siden av jubileet så klart. Og ved siden av arbeidet med nye nettsider. Det blir med andre ord ikke noe latmannsliv på generalsekretæren etter at siste jubileumsdag er over. Dessverre, kan man nok si. Merete Smith har tre barn som venter hjemme, og en mann med en like hektisk karriere som henne. Det betyr ikke at familien ligger på latsiden. Her stås det på ski, spilles bandy og fotball, og hamres på trommer hver eneste dag. Datteren er blant de beste i landet på slalåm, og familien Smith er ofte i bakken klokka syv for å være publikum eller arrangere skirenn. For utenforstående er det helt ufattelig at familien får de hele til å gå rundt.
- Det er krevende å kombinere jobb og barn, og det resulterer i at jeg bare prioriterer jobb og barn. Jeg er ikke på jenteturer, sover lite og får ikke trengt selv. Mitt sosiale liv er barnas fritidsaktiviteter. Den beste investeringen vi gjorde som familie, var å dele fødselspermisjonene i to. Da legges det beste grunnlaget for å ha likestilling også hjemme. Da jeg fikk sistemann ville jeg gjerne være lengre hjemme, men det ville ikke mannen min være med på. Han ville ha sine seks måneder. At barn tar skade av bytte av omsorgspersoner er bare tull. Hjemme ser jeg at ungene like ofte går til pappa med sine sorger og bekymringer.
Vi har beveget oss ned i kantinen i universitetsbygget, og presser oss ned blant sultne studenter som spiser dagens lunsj for 42,-. Bordene er ikke akkurat rene, og støynivået er ikke helt behagelig, men generalsekretæren springer for å hente to kopper kaffe. Her har hun sittet i time på time. Egentlig likte hun ikke studiene så godt. Det vil si - selve studentlivet likte hun, det var bare studiene som var kjedelige. Til tider så kjedelige at hun i perioder ga opp og heller gjorde noe helt annet. Som å jobbe på sykehjem eller stå i kantina. Eller jobbe med studentaktiviteter. Som ekte 80-tallsjente satte blant annet hun og venninnen i gang totimers aerobicøkter i universitetets gymsal hver dag. Det har vi dessverre ikke bilder av, men jeg kan tenke med at unge frøken Smith var bedårende i rosa tights og lilla leggings. Ikke rart at studiene tok litt lengre tid, når det var så mye andre ting å finne på.
- Jusstudiet er jo et utpreget puggefag. Man kommer ikke unna det, og det tar lang tid før man begynner å se sammenhenger. Studiet er ikke så spennende, det er jobbene man får etterpå som gjør det verdt det, sier Smith nøkternt.
Egentlig vil generalsekretæren ikke snakke så mye om seg selv. Hun tror leserne bare er interessert i å høre hva hun og sekretariatet gjør for dem. Om nettportalen Advokatenhjelperdeg, de nye hjemmesidene (som endelig er på vei), om jubileet og fri rettshjelp. Om det dyktige sekretariatet og de flinke juristene som er ansatt den siste tiden. Om hvor moro det er å jobbe med flinke tillitsvalgte som har et stort engasjement og legger ned mye frivillig arbeid, som MR-utvalget, asyl-og prosedyregruppen, det internasjonale rettshjelpsutvalget og gruppen som jobber med problemer rundt asylbarna. Vi lurer mest på hvordan det vil bli å få en ny sjef til høsten.
- Vi har hatt et ambisiøst hovedstyre og en ambisiøs leder. Nå blir det utskiftninger, og det er de som skal legge løpet fremover. Selv er jeg opptatt av at vi får en dyktig leder som både kan profilere foreningen og legge strategiske mål. Min drømmeforening er åpen, profilert og effektiv. Advokater har medias interesse, men vi må klare å få frem de gode historiene. Derfor er det rettspolitiske arbeidet så viktig. Jeg skulle ønske at vi i en større grad blir en innflytelsesrik organisasjon i spørsmål som gjelder advokaters rammebetingelser. Drømmesituasjonen er om justisministeren ikke gjorde noe med disse rammebetingelsene uten å spørre oss først. Vi har ikke vært gode nok til å sette tema opp til debatt, selv om vi har hatt en økende andel debattmøter både i kretsene og sentralt. I tillegg har vi satt i gang et par grupper, som jobber med interessekonflikt blant forsvarere og om granskninger og advokaters rolle der. Selv om vi har fått en god del omtale av dette i media, skulle jeg gjerne hatt ennå mer debatt om denne typen spørsmål, sier Smith.
- Hva er det som har skuffet deg mest så langt i jobben, og hva er verst med å være generalsekretær?
- Det verste er helt klart å få kjeft av medlemmene. Mest skuffet er jeg når vi lider politisk nederlag. De ganger myndighetene vil endre på ting uten å ta oss med på råd, opplever jeg alltid som veldig negativt. Myndighetene har ofte en manglende forståelse for det sivile samfunn her hjemme, mens de betoner det når de gir assistanse til rettsstatsbygging i utviklingsland. De burde i større grad se på oss som en ressurs, og ikke som en brysom interesseorganisasjon. Her hjemme overser de raskt det sivile samfunn og undervurderer betydningen av det. I departementet råder det en tro på at staten selv kan styre alt best. Selv om embetsverket er det samme under ulike regjeringer, lar de seg påvirke, samtidig som at statsrådene lar seg påvirke av den kompetansen som er i embetsverket. Det er ikke så store endringer fra statsråd til statsråd, men departementet blir påvirket av hvilke saker den enkelte statsråd er opptatt av. Nå gjelder det å bruke argumenter og dokumentasjon for å hindre offentlig monopol på rettshjelp, og da er medlemsundersøkelsen et viktig hjelpemiddel. Den siste undersøkelsen viser at gjennomsnittsadvokaten som jobber med fri rettshjelp tjener fra under 400.000 til 800.000,-. Det er en misforståelse at advokater flest tjener så veldig bra. Statlige rettshjelpskontorer blir neppe billigere for staten enn dagens ordning, sier Merete og fisker frem mobilen.
- Beklager, jeg skal bare sende en sms og si at jeg blir forsinket til møtet mitt klokken to, sier hun og sliter med tastene.
- Jeg trodde du hadde avlyst det møtet, sier Advokatbladets informerte.
- Ja, men jeg hadde to møter klokken to. Så jeg avlyste det ene, og er litt forsinket til det andre, mumler hun og strever videre med telefontastene. Så springer hun videre, slik vi er vant til å se henne. De lange lunsjene i kantina er forlengs forbi. Dette var unntaket. Eller kanskje ikke. I næringslivet ville man ha kalt det for en jobblunsj, og jobblunsjer er multitasking, en gren Merete Smith er mester i.
