Norge nekter å anerkjenne adopsjon i Kenya

Oslo tingrett har forståelse for at det er belastende for barnet - som nå er sju år gammelt- at kvinnen er hans mor i Kenya, men ikke i Norge.

«Denne situasjonen er imidlertid en konsekvens av saksøkers egne handlinger. Når personer bosatt i Norge adopterer et barn i utlandet uten at man på forhånd har forsikret seg om at barnet vil få innreise- og oppholdstillatelse her, så settes barnet i en usikker rettslig situasjon», heter det i dommen, som ble avsagt i går (Sak 24-020276TVI-TOSL/02), der Staten ved Barne- og familiedepartementet, ble frifunnet.

Kort om bakgrunnen for saken:

I 2006 flyttet en kenyansk kvinne til Norge, etter å ha giftet seg med en norsk mann året før. De to fikk et barn sammen, men ønsket seg et barn til. Paret kontaktet norske adopsjonsmyndigheter, som opplyste at adopsjon fra utlandet krevde forhåndssamtykke fra norske myndigheter.

Paret søkte ikke om dette, da kvinnen via et kenyansk adopsjonskontor fikk vite at personer bosatt i utlandet lovlig kan adoptere i Kenya, dersom søker er kenyansk statsborger. 

«Hun søkte derfor om å få tilbake sitt opprinnelige kenyanske statsborgerskap. Søknaden ble innvilget og hun hadde etter dette dobbelt statsborgerskap, både norsk og kenyansk», heter det i dommen.

Flyttet til Kenya

I Kenya i 2020 søkte kvinnen om å få adoptere en gutt født i september 2017. Kvinnen tok ett års permisjon fra jobben sin i Norge, og flyttet til Kenya for å være sammen med gutten.

Adopsjonen ble endelig godkjent av High Court of Kenya den 29.juli 2021. I november samme år reiste kvinnen tilbake til Norge, etter å ha ansatt en lokal barnepasser til å ha den daglige omsorgen for sønnen.

Ved hjemkomsten i Norge søkte kvinnen Bufetat om å få anerkjent adopsjonen. Søknaden ble avslått i august 2022.

Vedtaket ble påklaget til Bufdir, som opprettholdt avslaget. I februar i år tok kvinnen ut søksmål mot Barne- og familiedepartementet for å få kjent avslaget ugyldig.

- Har daglig kontakt

I sin forklaring i retten sa kvinnen at tilknytningen mellom henne og barnet er sterk, og at adopsjonen i Kenya ble gjennomført på en forsvarlig og trygg måte. Hun hevdet at vedtaket er i strid med retten til familieliv etter EMK art. 8 første ledd, og viste også til barnets beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3.

Videre anførte kvinnen:

«Saksøker bodde sammen med barnet i Kenya i ett år før hun reiste tilbake til Norge 20. november 2021. Hun har hatt daglig kontakt med barnet på video/telefon. Saksøker har ansatt XX som praktisk omsorgsgiver for barnet i Kenya. Barnet er imidlertid blitt fulgt opp av saksøker gjennom den daglige kontakten mellom dem, herunder i forhold til skole og grensesetting. Det er etablert et nært og personlig bånd mellom barnet og saksøker. Barnet betrakter også saksøkers ektefelle og datter som sin far og storesøster.»

Hun viste til at avslaget er uforholdsmessig etter EMK art. 8 annet ledd, og at lovgiver har gitt rom for unntak i adopsjonsloven § 47.

- Ikke et alternativ å flytte til Kenya

Og videre: 

«Den nåværende ordningen, hvor XX har vært engasjert som praktisk omsorgsgiver for barnet i Kenya, kan ikke opprettholdes på sikt. Saksøker bor i Norge sammen med sin ektefelle og datter, og det er ikke et reelt alternativ for saksøker å flytte til Kenya. Det finnes derfor ingen god permanent løsning for barnet i Kenya. Inngrepet i retten til familieliv er uforholdsmessig og ikke nødvendig etter EMK artikkel 8 annet ledd.»

Hun anførte at Bufdir ikke har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17, og at det er en saksbehandlingsfeil at barnet ikke ble hørt, jf. barnekonvensjonen art. 12 og Grunnloven § 104.

- Underlagt forvaltningens frie skjønn

Staten, derimot, anførte at vedtaket er korrekt og uten feil, og viser til at unntaksregel i adopsjonsloven § 47 annet ledd er snever.

«Den konkrete vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt, og om anerkjennelse bør gis eller ikke, skal ikke prøves av retten. Denne vurderingen er underlagt forvaltningens frie skjønn», anførte Staten.

Staten mener at det ikke er etablert noe familieliv som er vernet etter EMK art. 8 første ledd, og påpeker at den kenyanske adopsjonen ikke er gjennomført i tråd med Haagkonvensjonen.

«Subsidiært anføres at et eventuelt inngrep uansett er tillatt etter EMK artikkel 8 annet ledd. Bufdirs vedtak om ikke å anerkjenne adopsjonen har hjemmel i lov, og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å forebygge kriminalitet og barnets rettigheter. Vedtaket er også forholdsmessig.»

- Myndighetsmisbruk ikke anført

Staten anfører at det ikke er en saksbehandlingsfeil at barnet ikke ble hørt direkte, «da barnet forut for vedtaket gjennomgående hadde forklart at han ønsker å bo med saksøker og hennes familie i Norge, senest i psykolograpport av 20. juni 2023. Høring av barnet ville ikke ha ført til et annet resultat».

Rettens vurdering er at den kan prøve Bufdirs generelle lovforståelse, og forholdet til folkerettslige regler, samt saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum.

«Den konkrete vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt (subsumsjonen), og den konkrete vurderingen av om adopsjonen bør anerkjennes her eller ikke (kan-skjønnet), er underlagt forvaltningens frie skjønn. Det frie forvaltningsskjønnet skal ikke prøves utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 142. Det er ikke anført at det foreligger myndighetsmisbruk i denne saken», heter det i dommen.

Anførte tre uriktige forhold

Kvinnen har påberopt tre forhold i vedtaket som hun mener er uriktige: At hun ikke har sterk tilknytning til barnet, at hun ikke har hatt daglig omsorg for gutten over tid, og at «det ikke var gitt opplysninger som tilsa at gutten ikke fikk dekket sine omsorgsbehov der han bor».

«Retten kan ikke se at det er noen feil ved Bufdirs bevisbedømmelse», heter det i dommen.

Bufdir mener at adopsjonen ikke var trygg og forsvarlig, blant annet fordi adopsjon av barn over landegrenser bare skal skje, ifølge barnekonvensjonen, dersom barnet ikke kan få god nok omsorg i sitt hjemland. Denne muligheten var ikke tilstrekkelig undersøkt, mente Bufdir.

Retten siterer Bufdirs avslag:

«Fordi norske myndigheter ikke var involvert i den kenyanske adopsjonsprosessen, ble adopsjonen gjennomført uten at kenyanske myndigheter hadde objektive og verifiserte opplysninger om søkers livssituasjon i Norge. At adopsjonen ble innvilget til søker alene selv om hun er gift, innebar også at ektefellens forutsetninger for å ivareta barnets omsorgsbehov ikke ble vurdert på samme måte som søkers.»

- Påtatt seg en bindende forpliktelse

Kvinnen gjorde gjeldende at barnet risikerer å stå uten omsorgspersoner i Kenya, dersom adopsjonen ikke godkjennes i Norge.

«Retten bemerker at manglende anerkjennelse i Norge ikke påvirker adopsjonen i Kenya. Som påpekt i vedtaket er adopsjonen gyldig i Kenya. Saksøker har påtatt seg en bindende forpliktelse, og hun er fortsatt barnets mor etter kenyansk rett. Denne bindende forpliktelsen kan ikke tenkes bort slik saksøker synes å anføre. Basert på opplysningene som forelå på vedtakstidspunktet var det for øvrig heller ingen ting som tilsa at saksøker ikke vil fortsette å sørge for at omsorgen for barnet blir ivaretatt, uavhengig av om adopsjonen ble anerkjent i Norge», heter det i dommen.

Ikke ilagt sakskostnader

Retten kom til at det forelå tungtveiende grunner for kvinnen å gå til sak, og at det var stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Kvinnen ble derfor ikke ilagt sakskostnader.

- Staten er fornøyd med å ha fått medhold på samtlige punkter i saken. Retten har foretatt en grundig og god vurdering av samtlige anførsler, også de som gjelder brudd på internasjonale rettighetsbestemmelser, sier statens prosessfullmektig, advokat Lotte Tvedt.